Spist opp innenfra

Indre organer gir den kreftsyke pasienten Carl Bengtsson en uimotståelig matlyst. Indre organer gir den kreftsyke etterforskeren Miriam Alba uutholdelige smerter.

Av Christine Skogen Nyhagen

Fjerde november 1979 drepte og parterte Bengt Hjalmarsson sin kjæreste Katarina Jakobsson, før han spiste kroppsdelene hennes i et titalls måltider. Så sjokkerende det enn virker er dette faktiske hendelser som fant sted i en leilighet i Malmö. I Alexandra-Therese Keinings roman Kannibalen har Bengt Hjalmarsson fått navnet Carl Bengtsson. Katarina har fått navnet Monika og drapet skjer på en vårdag istedenfor i november. Endringene er nok der for å presisere at selv om dette bygger på true crime, er bokas handling og persongalleri for det meste fiksjon.

Virkelighetens svenske kannibal begikk ikke flere drap, og ble dømt til rettspsykiatrisk vern i 1980. Hjalmarsson ble diagnostisert som schizofren, og byttet senere navn til Erik Ludvig Gyllenfjäder. Han døde i 2015. Alexandra-Therese Keining lar bokas Carl Bengtsson få permisjon fra den psykiatriske klinikken flere dager i uka. Leiligheten hans ligger urovekkende nok i et nabolag fullt av småbarnsfamilier. Selvfølgelig fører permisjonen fort til tragedier. Nattpleieren Zaida Holm, som har jobbet tett på Bengtsson, er den første som blir funnet død, sammen med levningene av hunden sin. Like etter forsvinner en liten autistisk jente.

Før disse tragediene skjer får vi vite at doktor Julia Backman er overbevist om at Bengtsson har godt av en gradvis tilnærming til samfunnet. Hun håper hennes arbeid vil forandre allmennhetens syn på tvungent helsevern, og at hennes klinikk kan bevise at det nytter å vise pasientene tiltro. Zaida Holm tviler på at det nytter, fordi han har et umenneskelig blikk. Under en nattevakt hvisker hun til ham at han er et monster og at hun skal sørge for at han forblir isolert. Zaida skriver et brev til Forvaltningsdomstolen, men det får ingen innvirkning på avgjørelsen om at Bengtsson får permisjon.

Romanen er 284 sider lang. Selv om den er relativt kort til å være krimbok er den ikke alltid lettfordøyelig. Historien inneholder morbide skildringer av drap på både dyr og mennesker. Leseren sitter igjen med en fortærende følelse av å bli spist opp innenfra. Carl Bengtsson er ikke bare glad i å spise menneskekjøtt, han grubler også over fortapelsen han har i kroppen. Fortapelsen kryper gjennom blodårene og tar eierskap over ham, den presser ham til å drepe. Etterforskeren Miriam Alba kjenner også på det å bli spist opp innenfra. Hun har et alvorlig tilfelle av tarmkreft. Jeg får inntrykk av at sykdommen og opplevelsen av å være døende gjør henne uredd, og får henne til å ta større risiko enn hun ellers ville ha gjort.

Plottet og de psykologiske karakterskildringene er fascinerende og spennende. Likevel blir noen episoder og løsninger litt forutsigbare for oss som er vel bevandret i skrekksjangeren. Spesielt gjelder det slutten etter min mening, men jeg skal ikke spoile noe. Litt merkelig er det også at Bruno Diab får mer og mer tillit til Carl Bengtsson, etter å ha vært mistroisk til ham i begynnelsen. 19-årige Bruno får jobb som Bengtssons pleieassistent som en del av samfunnsstraffen han må sone. Han er del av en kriminell gjeng som tar oppdrag i å pushe dop, sette fyr på biler og utføre vold. Som barn kom han til Sverige etter å ha mistet faren i et bombeangrep i hjemlandet Syria. Man skulle tro at dette ville gjøre Bruno desto mer varsom overfor en syk og grenseløs morder, selv om Bengtsson oppfører seg kameratslig.

Språklig sett er boka interessant og original. Bruno snakker en flerkulturell sosiolekt med ungdomsslang. Politiet kalles Aina, en mann kalles Shuno og Baelesh betyr «ikke stress». Kontrasten er stor til det mer gammeldagse og omstendelige språket i Carl Bengtssons notatbøker. De språklige detaljene er neppe tilfeldige. Bengtsson er veldig engasjert i språk, og sniker en bok om språkforskning inn på institusjonen der han er innlagt. Grunnen til at han blir avslørt i 1979 er dessuten at han har en haug med bibliotekbøker hjemme som ikke er innlevert. Derfor oppdages mange kilo innpakket menneskekjøtt i leiligheten hans under søket etter bøker. Som karakter fremstilles Bengtsson som en belest og intellektuell mann med en uvanlig interesse for menneskekjøtt. Tankene løper fort til Thomas Harris’ bøker om Hannibal Lecter.

Alt i alt er romanen verdt å lese for oss som liker skrekk. Alexandra-Therese Keining har foretatt et dypdykk i kannibalisme, sykdommen kuru som rammer kannibaler og forskning på hjernevevet til den forstyrrede Bengtsson. Boka byr på mange morbide innslag og reale frysninger. Ønsker du heller å lese en mer intrikat mordgåte, hvor svarene ikke er så opplagte, bør du heller gå for mer tradisjonell krim.