av Christine Skogen Nyhagen
Bodies of Work av amerikanske Clay McLeod Chapman handler om Winston Kemper, en anonym vaktmester som har drept fem kvinner. Damene blir kjent med hverandre etter døden. De følger etter Winston overalt.
Først bor de sammen med ham i bakrommet i kirken hvor han er kirkegårdsansvarlig. Der ble de drept. Så blir de med når han flytter inn som leietaker i en leilighet. Spøkelsene gir Winston tegn på tilstedeværelsen sin. De gjemmer sysaksen til moren hans under senga, hvisker navnet hans rett bak ham flere ganger og slenger til slutt tunge glasskrukker i gulvet på kjøkkenet. Kvinnene observerer ham mens han planlegger og gjennomfører drapet på sitt sjette offer, Kendra Weathers.

I Winstons syke sinn er de seks kvinnene utvalgt til å bli sommerfuglsøstre som skal kjempe sammen i en krig i The Neather Realm, det nedre riket. Selv er han overbevist om å ha fått et kall fra Gud til å drepe dem, så de kan delta i krigføringen. Winston har et vanvittig kunstprosjekt på gang, med et enormt collagebilde på veggene i leiligheten. Collagen er lagd av utklipp fra butikkataloger, emballasjer og ukeblader. Samtidig skriver han på en roman han kaller The Butterfly Girls, hvor han skriver inn seg selv som bifigur.
Leseren får innblikk i Winstons bekmørke barndom. Da han var barn reiste den kjærlige faren hans ut som soldat i Koreakrigen. Faren kom tilbake som en dypt plaget, kald og distansert mann. Han viste Winston et avkappet øre han hadde bevart i en tobakkeske, og omtalte øret som en vakker sommerfugl. Kort tid etter fant Winston ham død i garasjen etter at han hadde hengt seg. Den lille gutten fortalte ingen om det. så faren ble funnet senere når forråtnelsen hadde gått langt. Moren hans gikk fra forstanden og ble aggressiv mot sønnen. Hun tvang ham til å gå med jenteklær og klippet i lufta med skarp saks mens hun truet med å klippe av ham diverse kroppsdeler. En gang mistet hun kontrollen og klippet av nedre del av den ene øreflippen hans.
Selv om de døde kvinnene synes synd på Winston, minner de stadig leseren om at det er de selv som er ofrene i denne saken. Han drepte dem én etter en, uten å bry seg om deres livshistorier. Symbolsk nok fjerner han også drøvelen deres, som for å ta fra dem evnen til å snakke, selv om de allerede er døde. Mitt inntrykk er at motivet med å fjerne drøvelen er å vise at Winston gjentar morens overgrep med sysaksen.
Romanen er løst basert på virkelighetens outsiderkunstner Henry Darger (1892-1973). Darger var vaktmester, i likhet med Winston. Han levde veldig tilbaketrukket og jobbet i mange år med et stort og hemmelig kunstnerisk prosjekt. Etter at han døde kom det for en dag at han hadde skrevet et manus på omtrent 15 000 sider, In the Realms of the Unreal, som ble funnet sammen med utallige illustrasjoner. Clay McLeod Chapman åpner romanen sin med et sitat av Darger: «Am I a real enemy of the cross, or a very very sorry saint»?
I Bodies of Work blir virkelighetens isolerte kunstner til en seriemorder som skaper kunstverkene sine gjennom å drepe unge, uskyldige kvinner som han gjør til en del av kunsten. Winston blir en uhyrlig speiling av Henry Darger. I Dargers kunst arbeidet han med det han kalte Vivian Girls, små jenter som kriger mot undertrykkerne sine, som har utsatt dem for slaveri. Krigen i The Butterfly Girls henspiller nok både på Dargers kunst og Winstons egne traumer. Som liten ble han nødt til å kjempe sin egen krig etter at soldatfaren tok livet sitt og han ble værende igjen alene med en ustabil mor.
Etternavnet Kemper gir åpenbart også assosiasjoner til en annen virkelig person, seriemorderen Edmund Kemper. Jeg vil tro at Edmund Kemper også var i forfatterens tanker da han skapte dette universet. Winston Kemper fremstår ved første inntrykk som en klassisk seriemorder som Ed Kemper, som myrder unge uskyldige kvinner. Historien blandes imidlertid med surrealistisk kunst og rammefortellingen hvor ofrene får stemmene sine tilbake etter døden.
Winston hjemsøkes av åndene til kvinnene han har drept, og de er ute etter å ta fysisk hevn. Disse overnaturlige innslagene blandes likevel med Winstons egen fantasiverden. Leseren sitter igjen med følelsen av at grensene er uklare og at ting ikke nødvendigvis er som de virker.
Bodies of Work er en relativt kort roman på 176 sider. Men den gir motstand og mye å tygge på. Plottet er krevende å komme seg gjennom, med en stilistisk oppbygning og enkelte partier man må lese flere ganger for å forstå. Uansett hadde det ikke skremt meg fra å lese boka på nytt, for den var veldig fascinerende midt oppi det eksentriske ubehaget.
























