Heidi Hallberg og ektemannen Torbjörn, som er tilknyttet teaterets verden, blir reality-stjerner. Dagliglivet deres blir underholdning, og Heidi mister grepet om hva som er sant og usant. Romanen Virkeligheten leker seg med iscenesettelse og møtet mellom høykultur og lavkultur.

Av Christine Skogen Nyhagen.

Vi som er ivrige lesere av John Ajvide Lindqvist, vet at han ikke er fremmed for å blande blodig skrekk med samfunnskritikk. Før har han blant annet tatt for seg myndighetenes utilstrekkelige krisehåndtering i Håndtering av udøde og flyktningers opplevelser i Vennligheten. Denne gangen er det influensere og kringkasting av sosialporno på tv og internett som står for tur. Realityshowet «Hjemme hos Hallberg» skal vise så mye spenning mellom partene i familien Hallberg som mulig.

Popularitet er viktig for Heidi, stedatteren Alice og hennes kjæreste Rasmus. Så viktig at når Rasmus sliter med oppslutningen, kaster han seg bevisst ned trappa i huset og lander på ryggen med et dramatisk smell. Hensikten er å få sympati og likability. Opptrinnet hans skjer samme dag som Alice skal lansere en sminkekolleksjon på YouTube. Altså en gavepakke for å skape intriger. Skildringene av Alice og Rasmus er komiske, men tipper raskt over i det tragiske. De blir sett på som det svakeste leddet i realityserien, og Heidi legger merke til kamerateamets skepsis, spesielt overfor Rasmus. En gang hørte jeg produksjonslederen si at det beste hadde vært om Rasmus ble alvorlig syk eller utsatt for en ulykke. Mistenkelig likt en trussel.

Skrekken og ubehaget i romanen ligger nettopp i at privatlivets grenser og mellommenneskelige grenser stadig blir brutt, til det punktet hvor man ikke kjenner igjen seg selv og relasjonene sine til andre lenger. Heidi får et psykisk sammenbrudd som kanskje fører til en voldshandling. Spørsmålet er om voldshandlingen er virkelig eller bare metaforisk. Leserens undring om et drap har blitt begått eller ei blir ikke entydig besvart. Frykten ligger i uvissheten om at grenseløshet kan ha tippet over i ren grusomhet.

For ikke å spoile noe, vil jeg ikke nevne hvem Heidi kan ha begått vold mot. Hvis man tolker det som at hun egentlig ikke har begått vold, kan det leses som et fantasert brudd med den falske virkeligheten for hennes del, eller et desperat symbolsk forsøk på å knuse rollen hun er fanget i. En annen lignende episode utspiller seg når Heidi drar for å spise en lunsj med venninnen Linda, som hun har sett for seg som en etterlengtet pause fra den konstante kameraeksponeringen. Men hun får selvfølgelig ikke fred da heller. Hodet til Heidi sprenges i frustrasjon, og hun vasser ut i en sjø og tisser på seg. Utad kan det se ut som et impulsivt forsøk på å vende tilbake til noe primitivt som ikke inngår i den sosiale rollen hun må spille. Vannet når meg til midjen og fjerner sporene av urin langs buksebeinet. Jeg plasker litt i vannet og ser Linda stå på stranden med et uttrykk jeg ikke kan tyde, men jeg kan gjette meg til betydningen. Bak henne står begge kameramennene og filmer.

Senere presser produksjonsteamet Heidi til å forklare hva som skjedde. Heidi har ikke lyst til å gå inn på det direkte. Hun bestemmer seg for å kjede seerne mest mulig med en tørr tale hvor hun trekker inn Simone de Beauvoir og akademiske uttrykk. Dette er ren taktikk. Etter det jeg har lest på sosiale medier, så vet jeg at de fleste slutter å høre etter når jeg snakker på den måten. Å benytte meg av de Beauvoir, transcendens og eksistens i en og samme setning, kommer garantert til å skape et behov for å ta en tissepause eller svare på noen meldinger.

Det er ikke første gang Heidi tyr til et tungt og svevende språk for å snakke seg ut av situasjoner. Heidi, som er tidligere litteraturstudent, fanges mellom høykulturen og lavkulturen når hun blir realitystjerne. Språket hennes er høytidelig fordi hun prøver å opprettholde en fasade av kulturell dannelse og dybde, sett opp mot realityformatets flate og kommersielle språk. Ironien oppstår når hun snakker som om hun er del av et klassisk borgerlig drama, mens hun faktisk er deltaker i et mediesirkus. Som yngre forelsket hun seg i ektemannen Torbjörn, som hun kaller Totte, da han var skuespiller på teateret Dramaten i Stockholm. Selv om han har en fortid som skuespiller, er Totte langt mindre bevandret i høykultur enn henne. Jeg er glad i Totte, og synes fortsatt at han er en svært begavet skuespiller, men det dannelseskomplekset han sliter med, har ført til en del konflikter gjennom årene, og det har ikke blitt noe bedre av å bli sendt på tv og diskutert i allmennheten. Det er rett og slett en del mennesker som mener at Totte er tett i pappen, og det har gjort ham enda mer aggressiv overfor alt som lukter av intellektualitet.

Kontrastene er store mellom Heidi og Totte som mennesker, og mellom realityuniverset og den kulturelle sfæren de opprinnelig tilhørte. John Ajvide Lindqvist fremstiller ikke teateret og høykulturen som ensidig «ekte» eller reality-tv som ensidig «falskt». Begge verdenene dreier seg om iscenesettelse, mens forskjellen ligger i graden av kulturell status og bevissthet. Høykulturen blir forbundet med kunst og refleksjon, reality-tv med forbruk og eksponering, men begge krever at mennesker spiller versjoner av deg selv.

Virkeligheten er en kort fortelling til å være skrevet av Lindqvist, med sine 168 sider. Romanen er presis og elegant i sine observasjoner av samtiden vår og av mellommenneskelige relasjoners plass i en manisk hverdag med altfor mye overvåkning, utstudert eksponering og higen etter flyktig oppmerksomhet og for liten tid til å trekke pusten og ta tankepauser mellom slagene. Uhyggen ligger der og stirrer mot oss som det åpne øyet i kaffekoppen på bokomslaget. Et bilde på overvåkningen som invaderer de intime og personlige delene av hverdagen. Boka er skremmende på en annen måte enn Lindqvists andre makabre og brutale historier. Men den er absolutt mørk nok og interessant nok til å lese mens du tar deg noen kaffepauser fra sosiale medier, realityserier og informasjonsstrøm.

Mariana Enriquez fascinerer med sin kontrastfylte kombinasjon av gotisk skrekk og sosialrealisme. Hun spenner fra klassisk uhygge som gjenferd og forbannelser til moderne skrekk som urbane kulter og erotiske nettsamfunn med skrudde fetisjer.

Av Christine Skogen Nyhagen

Novellesamlingen Et solfylt sted for dystre folk kom opprinnelig ut i 2024. Nå har den blitt oversatt til norsk av Kristina Lado Solum og er utgitt på Gyldendal. I tolv noveller tar den argentinske forfatteren Mariana Enriquez for seg kvinner i alle aldre og deres psyke, traumer, lengsler og drifter. I åpningsnovellen Mine triste døde møter hovedpersonen på spøkelsene av tre tenåringsjenter som ble skutt og drept mens de var på vei hjem fra fest sammen og tok selfier. Hver gang de vender tilbake til åstedet blir de like sjokkert når de ser blomsterhavet til minne om dem selv på fortauet, og kulesårene og blodet deres som viser seg i mobilkameraene. «Nei, nei, nei», sa de og ristet på hodet, så på hverandre, så på bildene og på forråtnelsens grønnbrune farge, blodet, skuddsårene som blottla knoklene, de blinde øynene. Synet av bildene fikk alt til å briste: vennskapets trolldom og den femtenårige forestillingen om evig liv».

Bokas tittel Et solfylt sted for dystre folk viser til at flere karakterer her finner seg en plass i livet hvor de kan utfolde seg i all sin tristesse og trives med en abnorm tilværelse. Romanens norske omslag illustrerer en kvinne som speiler seg, med et tomt ansikt hvor blomster spirer og gror. Kvinnen i den mest rystende novellen Forvandlingen opplever også en personlig oppblomstring, til tross for at hun har sviktende helse og nærmer seg overgangsalderen med stormskritt. Etter å ha fått fjernet en stor godartet svulst fra sin myomatiske livmor, velger hun å operere den to kilo tunge svulsten inn i kroppen på nytt, rett under ryggraden.

Hun føler seg ikke lenger komfortabel i sin egen kropp, men istedenfor å prøve å gjenvinne tapt ungdom, vil hun heller innlemme alt som ifølge henne selv er en naturlig del av den hun er. Enriquez skildrer skjønnheten i det sykelige, ved å la henne elske seg selv som aldri før: Nå har ryggen min fått ny kontur. Den er litt drageaktig. Colson tatoverte farger på huden, og den ser skinnende ut. En falsk øglerygg. Litt kameleon, litt firfisle, litt mystisk, kaldblodig slange. Novellen har flere trekk som minner om David Cronenbergs skrekkfilmer, spesielt i måten teknologi, sykdom, mutasjon og erotikken i det deformerte skaper nye former for selvforståelse.

I novellen Julie møter vi på nok en outsider som omfavner sine egne ekstremiteter. Den alvorlig overvektige ungjenta Julie insisterer på at hun har sex med spøkelser. Åndene har blitt påkalt gjennom seanser som moren hennes har med et spiritistisk fellesskap i stua deres. Julies familie flytter fra Vermont tilbake til morens hjemland Argentina, hvor de håper å få billigere psykiatrisk oppfølging av datteren. Kusina til Julie kontakter et nettsamfunn på Julies vegne hvor hun kan møte likesinnede som hevder at de har sex med gjenferd. Julie blir overlykkelig og vil med en gang reise til kollektivet og forbli der.

Tittelnovellen Et solfylt sted for dystre folk handler også om fortapte sjeler, som forsvinner i storbyens faretruende verden. Jeg-personen reiser til New York for å skrive en artikkel om en sak fra virkeligheten som mange lesere vil kjenne igjen, den mystiske drukningen til Elisa Lam i 2013. Hun oppsøker Hotel Cecil hvor den 21 år gamle turisten Elisa druknet i en vanntank. På hotellets tak tar hun del i kulten som dyrker Elisas dødsfall, de prøver å kontakte henne og få svar fra det hinsidige. Foruten å gjøre research rundt dette myteomspunnede dødsfallet, blir jeg-personen konfrontert med sin egen tragiske fortid i storbyen. Tapet av hennes narkomane kjæreste Dizz, som døde for åtte år siden, hjemsøker henne, hun ser ham overalt. For å føle seg nær den døde kjæresten sin, går hun med på å hjelpe en ukjent, levende narkoman gutt med å sette sprøyte i foten hans med et potensielt livstruende stoff.

Alt i alt er dette en velskrevet og ubehagelig novellesamling. En urovekkende atmosfære murrer hele tiden bak forfatterens sofistikerte språkføring. Mariana Enriquez har en litterær sensibilitet som gir assosiasjoner til Franz Kafka og Jorge Luis Borges, i blandingen av det absurde og det eksistensielle. Hennes bakgrunn som journalist skinner gjennom i de mer sosialrealistiske skildringene av voldtekter, fattigdom og urban kriminalitet. Hvis du som meg har sans for marerittaktig og bisarr skrekk i en raffinert ramme, er denne boka definitivt noe for deg. Selv har jeg allerede lyst til å lese meg gjennom resten av forfatterskapet hennes.

Indre organer gir den kreftsyke pasienten Carl Bengtsson en uimotståelig matlyst. Indre organer gir den kreftsyke etterforskeren Miriam Alba uutholdelige smerter.

Av Christine Skogen Nyhagen

Fjerde november 1979 drepte og parterte Bengt Hjalmarsson sin kjæreste Katarina Jakobsson, før han spiste kroppsdelene hennes i et titalls måltider. Så sjokkerende det enn virker er dette faktiske hendelser som fant sted i en leilighet i Malmö. I Alexandra-Therese Keinings roman Kannibalen har Bengt Hjalmarsson fått navnet Carl Bengtsson. Katarina har fått navnet Monika og drapet skjer på en vårdag istedenfor i november. Endringene er nok der for å presisere at selv om dette bygger på true crime, er bokas handling og persongalleri for det meste fiksjon.

Virkelighetens svenske kannibal begikk ikke flere drap, og ble dømt til rettspsykiatrisk vern i 1980. Hjalmarsson ble diagnostisert som schizofren, og byttet senere navn til Erik Ludvig Gyllenfjäder. Han døde i 2015. Alexandra-Therese Keining lar bokas Carl Bengtsson få permisjon fra den psykiatriske klinikken flere dager i uka. Leiligheten hans ligger urovekkende nok i et nabolag fullt av småbarnsfamilier. Selvfølgelig fører permisjonen fort til tragedier. Nattpleieren Zaida Holm, som har jobbet tett på Bengtsson, er den første som blir funnet død, sammen med levningene av hunden sin. Like etter forsvinner en liten autistisk jente.

Før disse tragediene skjer får vi vite at doktor Julia Backman er overbevist om at Bengtsson har godt av en gradvis tilnærming til samfunnet. Hun håper hennes arbeid vil forandre allmennhetens syn på tvungent helsevern, og at hennes klinikk kan bevise at det nytter å vise pasientene tiltro. Zaida Holm tviler på at det nytter, fordi han har et umenneskelig blikk. Under en nattevakt hvisker hun til ham at han er et monster og at hun skal sørge for at han forblir isolert. Zaida skriver et brev til Forvaltningsdomstolen, men det får ingen innvirkning på avgjørelsen om at Bengtsson får permisjon.

Romanen er 284 sider lang. Selv om den er relativt kort til å være krimbok er den ikke alltid lettfordøyelig. Historien inneholder morbide skildringer av drap på både dyr og mennesker. Leseren sitter igjen med en fortærende følelse av å bli spist opp innenfra. Carl Bengtsson er ikke bare glad i å spise menneskekjøtt, han grubler også over fortapelsen han har i kroppen. Fortapelsen kryper gjennom blodårene og tar eierskap over ham, den presser ham til å drepe. Etterforskeren Miriam Alba kjenner også på det å bli spist opp innenfra. Hun har et alvorlig tilfelle av tarmkreft. Jeg får inntrykk av at sykdommen og opplevelsen av å være døende gjør henne uredd, og får henne til å ta større risiko enn hun ellers ville ha gjort.

Plottet og de psykologiske karakterskildringene er fascinerende og spennende. Likevel blir noen episoder og løsninger litt forutsigbare for oss som er vel bevandret i skrekksjangeren. Spesielt gjelder det slutten etter min mening, men jeg skal ikke spoile noe. Litt merkelig er det også at Bruno Diab får mer og mer tillit til Carl Bengtsson, etter å ha vært mistroisk til ham i begynnelsen. 19-årige Bruno får jobb som Bengtssons pleieassistent som en del av samfunnsstraffen han må sone. Han er del av en kriminell gjeng som tar oppdrag i å pushe dop, sette fyr på biler og utføre vold. Som barn kom han til Sverige etter å ha mistet faren i et bombeangrep i hjemlandet Syria. Man skulle tro at dette ville gjøre Bruno desto mer varsom overfor en syk og grenseløs morder, selv om Bengtsson oppfører seg kameratslig.

Språklig sett er boka interessant og original. Bruno snakker en flerkulturell sosiolekt med ungdomsslang. Politiet kalles Aina, en mann kalles Shuno og Baelesh betyr «ikke stress». Kontrasten er stor til det mer gammeldagse og omstendelige språket i Carl Bengtssons notatbøker. De språklige detaljene er neppe tilfeldige. Bengtsson er veldig engasjert i språk, og sniker en bok om språkforskning inn på institusjonen der han er innlagt. Grunnen til at han blir avslørt i 1979 er dessuten at han har en haug med bibliotekbøker hjemme som ikke er innlevert. Derfor oppdages mange kilo innpakket menneskekjøtt i leiligheten hans under søket etter bøker. Som karakter fremstilles Bengtsson som en belest og intellektuell mann med en uvanlig interesse for menneskekjøtt. Tankene løper fort til Thomas Harris’ bøker om Hannibal Lecter.

Alt i alt er romanen verdt å lese for oss som liker skrekk. Alexandra-Therese Keining har foretatt et dypdykk i kannibalisme, sykdommen kuru som rammer kannibaler og forskning på hjernevevet til den forstyrrede Bengtsson. Boka byr på mange morbide innslag og reale frysninger. Ønsker du heller å lese en mer intrikat mordgåte, hvor svarene ikke er så opplagte, bør du heller gå for mer tradisjonell krim.

Arthur Oakes påkaller med fem venner en fem tusen år gammel drage for å beskytte Arthur mot duoen som utpresser ham. Dragen formørker både vennenes og andres liv. Hver påske krever den nye ofre. King Sorrow er et 881 sider langt eventyr som aldri er kjedelig.

Av Christine Skogen Nyhagen.

Til tross for at karakteren i bokas tittel, King Sorrow, nettopp er en ildsprutende drage, baserer ikke denne fortellingen seg bare på klassiske myter. Romanen er også en historie om vår tid og utviklingen fra et analogt til et digitalt samfunn. Den starter i 1989, når de seks vennene Arthur, Gwen, Colin, Donna, Van og Allie er tenåringer, og den slutter i 2022, når de er blitt middelaldrende. Som ung jobber Arthur flittig på et bibliotek ved siden av studiene. Den kriminelle duoen Jayne Nightswander og kjæresten hennes Robbie begynner å presse ham til å stjele sjeldne og verdifulle bøker til dem fra bibliotekets samling, så de kan selge bøkene og betale ned gjeld. Hvis han ikke stjeler for dem, truer de med å sørge for å drepe moren hans som sitter i fengsel.

Arthur er fortvilet over å måtte gjøre seg til tyv i biblioteket han elsker så høyt. Han bestemmer seg for å påkalle en eldgammel og ondskapsfull drage som omtales i en dagbok han kommer over. Sammen med vennegjengen bruker han dagboka fra 1600-tallet som er innbundet i menneskehud og en sovjetisk hypnotisørs magiske hjelm. Slik lokker de dragen fra det ytterste mørket inn i vår verden. Dragen går med på å hjelpe dem, mot at de peker ut nye ofre som den kan drepe hver påske. Vennegjengen har innviklet seg i et maktspill hvor de selv indirekte blir seriemordere. Det er bare et spørsmål om tid før den farlige utvekslingen rammer uskyldige liv. King Sorrow er en mektig skapning som livnærer seg på menneskers sorg, dragen vokser seg sterkere av traumer.

Det er ikke tilfeldig at historiens spenningsmessige klimaks utspiller seg i påsken. King Sorrow handler om menneskehetens lidelseshistorie, både på det individuelle og det universelle plan. Boka tar for seg lojalitet versus forræderi, selvoppofrende kjærlighet versus selviske og belønningsstyrte handlinger samt nådeløshet versus tilgivelse. Som leser blir man sittende og reflektere over hvem som er de virkelige skurkene i historien, og hvem som ikke er det. Fengselet blir et bilde med flere sider ved seg, både det bokstavelige fengselet hvor moren til Arthur er fange og de mentale fengslene som vennene danner selv, gjennom sin forbindelse med dragen.

Colin og Arthur er romanens to personlighetsmessige motsatser, som representerer den gamle og den nye verden. Den velstående teknologifantasten Colin Wrens verdier, personlighet og gjerninger knyttes opp mot den digitale verden. En verden som preges av avstand, overvåking og en informasjonsstrøm som man ikke tilegner seg gjennom personlig innsikt, og som tilbyr opplysninger som kan kontrolleres av egoistiske formål. Som professor i middelalderhistorie er Arthur Oakes’ verdier forbundet med den gamle verden. En verden som preges av ren og mytologisk kjærlighet, ridderlighet, heltemot og analog kunnskap som man tilegner seg gjennom egen dedikasjon til språk og bøker. Arthurs kjærlighet til Gwen er en klar parallell til båndet mellom Arthur og Guinevere (Gwenhwyfar på walisisk) i middelalderlegenden om Kong Arthur. Akkurat som Kong Arthur og Guinevere møter de på dunkle hindringer som tar styring over skjebnen deres.

Middelalderen var ikke den eneste mørke tidsalderen. For å vise oss at verden stadig er full av ekte monstre, bruker Joe Hill tragedier fra vår realitet som bakteppe, for å forankre de overnaturlige innslagene i hendelser som er gjenkjennelige og urovekkende. Romanens mytiske stoff fungerer som et speil av volden og ødeleggelsene i den virkelige verden. Blant annet viser Hill til angrepet på The Twin Towers i 2001 og Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Dragen fremstår som et symbol på makt og hva lengselen etter makt gjør med det menneskelige sinn til alle tider.

Forfatteren mesker seg også med kulturelle referanser til andre bøker og filmer. Mest åpenbart refererer han en del til sin far Stephen Kings univers. En gjeng med seks venner som konfronterer en ondskapsfull skapning er noe vi kjenner fra IT og fortellingen om klovnen Pennywise. Ellers dukker det opp tydelige referanser til Kings The Dead Zone og The Dark Tower. Den magiske boka i menneskehud som vennene bruker for å påkalle dragen, kan umiskjennelig minne om Necronomicon slik vi kjenner den fra H.P. Lovecrafts noveller, men enda mer slik den brukes i Evil Dead– filmene. I tillegg nikker Hill mer enn en gang til J.R.R Tolkiens univers, ikke bare fordi det henger et stort portrett av mesteren i biblioteket hvor Arthur jobber. Beskrivelsene av dragen King Sorrow minner sterkt om skildringene av Smaug, og Gwen Underfoot blir et par ganger omtalt som Gwen Underhill, et klart hint til Frodos alias Underhill fra The Lord of the Rings.

Er du på jakt etter okkult og fengslende lesestoff i påsken, som kan gjøre ferien din enda litt mørkere enn påskekrimmen, bør du velge å sette av tid til denne romanen. Dette er de mest lettleste 881 sidene jeg noensinne har latt meg oppsluke av. Ikke fordi tematikken er spesielt lettbeint, men fordi spenningen og mystikken sitrer av hver eneste side. Oppfinnsomme ord og uttrykk som «scatterday», dagen mellom lørdag og søndag, og «dragonedy o’clock», det fryktede klokkeslettet når dragen slår til, er med på å bygge opp en særegen stemning. Samtidig formidles historien med visuell og filmatisk teft, og Joe Hill er så vidt jeg har skjønt allerede i forhandlinger om at den skal bli en tv-serie. Jeg gleder meg vilt til å se den!