Skjønnheten i det sykelige

Mariana Enriquez fascinerer med sin kontrastfylte kombinasjon av gotisk skrekk og sosialrealisme. Hun spenner fra klassisk uhygge som gjenferd og forbannelser til moderne skrekk som urbane kulter og erotiske nettsamfunn med skrudde fetisjer.

Av Christine Skogen Nyhagen

Novellesamlingen Et solfylt sted for dystre folk kom opprinnelig ut i 2024. Nå har den blitt oversatt til norsk av Kristina Lado Solum og er utgitt på Gyldendal. I tolv noveller tar den argentinske forfatteren Mariana Enriquez for seg kvinner i alle aldre og deres psyke, traumer, lengsler og drifter. I åpningsnovellen Mine triste døde møter hovedpersonen på spøkelsene av tre tenåringsjenter som ble skutt og drept mens de var på vei hjem fra fest sammen og tok selfier. Hver gang de vender tilbake til åstedet blir de like sjokkert når de ser blomsterhavet til minne om dem selv på fortauet, og kulesårene og blodet deres som viser seg i mobilkameraene. «Nei, nei, nei», sa de og ristet på hodet, så på hverandre, så på bildene og på forråtnelsens grønnbrune farge, blodet, skuddsårene som blottla knoklene, de blinde øynene. Synet av bildene fikk alt til å briste: vennskapets trolldom og den femtenårige forestillingen om evig liv».

Bokas tittel Et solfylt sted for dystre folk viser til at flere karakterer her finner seg en plass i livet hvor de kan utfolde seg i all sin tristesse og trives med en abnorm tilværelse. Romanens norske omslag illustrerer en kvinne som speiler seg, med et tomt ansikt hvor blomster spirer og gror. Kvinnen i den mest rystende novellen Forvandlingen opplever også en personlig oppblomstring, til tross for at hun har sviktende helse og nærmer seg overgangsalderen med stormskritt. Etter å ha fått fjernet en stor godartet svulst fra sin myomatiske livmor, velger hun å operere den to kilo tunge svulsten inn i kroppen på nytt, rett under ryggraden.

Hun føler seg ikke lenger komfortabel i sin egen kropp, men istedenfor å prøve å gjenvinne tapt ungdom, vil hun heller innlemme alt som ifølge henne selv er en naturlig del av den hun er. Enriquez skildrer skjønnheten i det sykelige, ved å la henne elske seg selv som aldri før: Nå har ryggen min fått ny kontur. Den er litt drageaktig. Colson tatoverte farger på huden, og den ser skinnende ut. En falsk øglerygg. Litt kameleon, litt firfisle, litt mystisk, kaldblodig slange. Novellen har flere trekk som minner om David Cronenbergs skrekkfilmer, spesielt i måten teknologi, sykdom, mutasjon og erotikken i det deformerte skaper nye former for selvforståelse.

I novellen Julie møter vi på nok en outsider som omfavner sine egne ekstremiteter. Den alvorlig overvektige ungjenta Julie insisterer på at hun har sex med spøkelser. Åndene har blitt påkalt gjennom seanser som moren hennes har med et spiritistisk fellesskap i stua deres. Julies familie flytter fra Vermont tilbake til morens hjemland Argentina, hvor de håper å få billigere psykiatrisk oppfølging av datteren. Kusina til Julie kontakter et nettsamfunn på Julies vegne hvor hun kan møte likesinnede som hevder at de har sex med gjenferd. Julie blir overlykkelig og vil med en gang reise til kollektivet og forbli der.

Tittelnovellen Et solfylt sted for dystre folk handler også om fortapte sjeler, som forsvinner i storbyens faretruende verden. Jeg-personen reiser til New York for å skrive en artikkel om en sak fra virkeligheten som mange lesere vil kjenne igjen, den mystiske drukningen til Elisa Lam i 2013. Hun oppsøker Hotel Cecil hvor den 21 år gamle turisten Elisa druknet i en vanntank. På hotellets tak tar hun del i kulten som dyrker Elisas dødsfall, de prøver å kontakte henne og få svar fra det hinsidige. Foruten å gjøre research rundt dette myteomspunnede dødsfallet, blir jeg-personen konfrontert med sin egen tragiske fortid i storbyen. Tapet av hennes narkomane kjæreste Dizz, som døde for åtte år siden, hjemsøker henne, hun ser ham overalt. For å føle seg nær den døde kjæresten sin, går hun med på å hjelpe en ukjent, levende narkoman gutt med å sette sprøyte i foten hans med et potensielt livstruende stoff.

Alt i alt er dette en velskrevet og ubehagelig novellesamling. En urovekkende atmosfære murrer hele tiden bak forfatterens sofistikerte språkføring. Mariana Enriquez har en litterær sensibilitet som gir assosiasjoner til Franz Kafka og Jorge Luis Borges, i blandingen av det absurde og det eksistensielle. Hennes bakgrunn som journalist skinner gjennom i de mer sosialrealistiske skildringene av voldtekter, fattigdom og urban kriminalitet. Hvis du som meg har sans for marerittaktig og bisarr skrekk i en raffinert ramme, er denne boka definitivt noe for deg. Selv har jeg allerede lyst til å lese meg gjennom resten av forfatterskapet hennes.