Novelle: «Dugnadsånd» av Frank Hiis

En mørk novelle om å tråkke over grenser. Om tomhet, mangel på empati og dugnadsånden.

Av Frank Hiis.

Han hadde funnet nabolaget hvor han ønsket å bo. Selv om det ikke hadde noen hus til salgs akkurat da, og alt så ut til å være utenfor hans prisklasse. Han hadde arvet barndomshjemmet sitt, i et mindre sentralt strøk. Han visste ikke om han ville få nok for det til å kunne bo der han ville. Han gikk en spasertur i bydelen og så på bygningene. Ved et postkassestativ var det en oppslagstavle, han stanset for å lese oppslagene. Det skulle være en dugnad samme ettermiddag. Han tenkte det var en fin anledning til å bli kjent med forholdene, så han stilte opp 15:00 på lekeplassen. Der ventet en gruppe på ti til femten voksne, det kom noen etternølere etter at de hadde begynt. Han presenterte seg som Tom, og fortalte at han var ny der. Han løy, og sa han akkurat hadde fått tilslag på en bolig i nabolaget, men husket ikke husnummeret i farten. Ingen lot seg merke med at han ikke hadde flyttet inn ennå, og ga uttrykk for at de var glade for hjelpen. 

Han jobbet flittig hele kvelden, han rakte løv og kjørte det vekk i trillebår. Han plukket søppel og lukte i blomsterbed. I skumringen hadde han jobbet en time i et bed sammen med en blid dame i førtiårene som het Susanne. Det var på tide å si seg fornøyde og trekke hjemover. Susanne så på ham som hadde jord på knær, hender og armer, og smilte. 

-Vil du kanskje låne badet vårt for å vaske deg litt? 

Han smilte tilbake, prøvde å ikke virke for ivrig. 

-Takk skal du ha, det hadde vært fint. Greit å ikke få med meg masse jord inn i bilen.  

Han fulgte etter henne hjem, det var et nydelig hus med plen og veranda. Akkurat noe slikt var det han kunne tenke seg. Hun hadde fortalt ham at hun var gift med en mann ved navn Alfred og hadde en sønn og datter på åtte og seks. Han tok av seg på beina utenfor og fulgte etter henne gjennom gangen til toalettet. Han vasket seg med såpestykket på servanten, og så seg om i gangen utenfor. Susanne kom ham i møte. 

-Går det bra? 

-Ja, jeg bare så meg om i gangen. Det virker som et helt nydelig hus. 

Hun takket og smilte blidt igjen. 

-Har du lyst til å se resten kanskje? 

-Gjerne det, hvis det ikke for mye bryderi. Det ligner litt på det jeg har kjøpt, og det hadde vært interessant å se hva dere har gjort med innredningen. 

-Det er ikke noe bryderi, bevares. 

Han fikk se alle rommene og huset var nydelig. Akkurat noe slikt han alltid hadde drømt om. Da han tok på seg skoene ute på trappen visste han at han måtte gjøre alt som skulle til for å få bo på denne siden av byen. 

Han holdt seg borte fra nabolaget i fem uker, i håp om å bli glemt. Så brøt han seg inn i Susannes hus om natten. Susanne våknet av et skrik, hun så Alfred ved siden av seg i sengen med en fortvilet grimase og blod pumpende ut av brystet, hvor mannen hun husker het Tom hadde stukket ham med en kniv. Hun sendte ham et forrykt blikk og kastet seg fram mens hun skrek. Mannen dro ut kniven og slo henne unna med den andre armen. 

-Tom! Jævel! Hvorfor … 

-Jeg heter ikke Tom. Det er bare det at jeg føler meg … tom. 

Susanne stirret livredd på ham. Før hun kom til seg selv og brøt ut: 

-Hva med barna? 

-Døde. 

Susanne skreik, kastet seg fram. Han grep tak i henne, fikk håret i et fast grep og kuttet strupen hennes. 

Drapene ble aldri oppklart. Han hadde brukt hansker og etterlot seg få spor. Han hadde tilsynelatende ikke noe motiv og ble aldri kontaktet av politiet. Men når etterforskningen hadde dødd ut, ble huset lagt ut for salg. Ettersom huset var et kjent åsted, gikk det for en sum langt under takst. En sum han hadde råd til, og det var han som fikk tilslaget. Han flyttet inn i april, og ettersom våren var kommet, nærmet det seg datoen for den årlige dugnaden i nabolaget. Han gledet seg, det hadde vært så hyggelig sist, han hadde blitt tatt så godt imot og følt seg som en i gruppa. 

Huset hadde et stort bad i andre etasje, med vinduer og et stort badekar. Den første kvelden i huset gikk han for å ta et bad ved midnatt. Han fylte karet med varmt vann, bobler og badesalt. Han åpnet vinduene på vidt gap. Vinteren hadde ikke sluppet taket helt, og kald luft fylte rommet. Han kledde av seg, senket seg i det varme vannet og lukket øynene, med armene hengene over kanten. Han ble liggende og lytte etter lyder. Alt var ukjent i et nytt hus, og han var ikke vant til husets livstegn. Alle lydene man kunne høre når man lå helt stille i badekaret. Han hadde ventet seg å høre vinden, knirking i veggene, fuglekvitter, lyder fra fjerne biler, kanskje fly. Han utelukket ikke en gang spøkelser. Han hadde aldri vært så redd for slikt, men under omstendighetene ville han ikke blitt helt overrasket om han hørte jamring fra soverommene. Men han hørte ingenting. Ikke en lyd. Det var nifst stille. Til slutt sovnet han. 

Da lyset slo inn i rommet i femtiden våknet han med et støkk. Badevannet var iskaldt. Han skulle ikke ha sovet med åpne vinduer. Han kom til å bli syk. Han kavet seg ut av karet, løp for å lukke vinduene. Så lot han badevannet renne ut, før han fylte det på nytt med varmt vann. Han badet igjen før han trakk seg ut på soverommet, og rullet seg inn i to dyner før han sovnet i det samme hjørnet hvor Susanne hadde hatt sin side av sengen. 

Den nifse stillheten vedvarte. Han hørte ikke en bil noen gang, selv om han kunne se biler kjøre fram og tilbake mellom husene rett som det var. Ingen vind heller, selv om det skulle blåse kraftig når han var ute på gata. Selv regnet som pisket mot vinduene hørte han ikke. Stillheten plaget ham, så han skaffet seg en katt. En nusselig, svart kattunge som virket glad og fornøyd på gården hvor han hentet den. Da han bar katteburet over dørterskelen, begynte den å hvese. Han slapp den ut på kjøkkenet, hvorpå den løp til døren og begynte å remje. Bonden som ga ham katten hadde sagt den burde være inne de første dagene, så den forsto at den hadde fått et nytt hjem og ikke prøvde å finne veien tilbake til gården. Men katten bar seg ustanselig, og det var ingen tvil om at den ikke hadde noen planer om å finne seg til rette. Det var riktignok ikke stille lenger, men kattejamringen natten igjennom var verre. Om morgenen slapp han katten ut og så den løpe vekk i toppfart. Den kom aldri tilbake. 

Han prøvde å kjøpe seg en hund isteden. Så fort den hadde kommet over terskelen ulte den, og kastet seg mot døren han akkurat hadde lukket bak den. Så gikk den i ring på kjøkkengulvet og bjeffet mot forskjellig punkter i rommet. Den ville heller ikke roe seg, før det var på tide å gå en kveldstur så den skulle få tisse. Så fort han åpnet døren dro den i båndet av all kraft. Han holdt fast med begge hender. Men idet han snudde seg for å låse, tok hunden fraspark og kastet seg over ham. I forfjamselsen slapp han båndet, og hunden la på sprang. Akkurat som katten, sprang den vekk av alle krefter, for aldri å vende tilbake. 

Dagen etter oppdaget han at kjøleskapet ikke lenger virket, fordi hunden hadde bitt i strømledningen til skapet kvelden før. Han ringte en elektriker som kom tre dager senere for å bytte den. Elektrikeren skuttet seg da han kom inn, og lurte på hvorfor det var så kaldt. Han skrudde på ovnen, men selv merket han ikke kulden. Håndverkeren gjorde seg fort ferdig, og demonstrerte kjapt kjøleskapet ved å åpne døra for å vise at det lyste. Deretter stakk han rett ut inngangsdøra, og ropte at han ville sende faktura. 

Han ble stående på kjøkkengulvet og tenke. Denne merkelige stillheten. Han hadde ikke sett en flue, en edderkopp eller noe levende noe sted i huset. Han fant fram mobilen, skrudde opp lyden og satte på noe musikk. Den låt litt hult i rommet, og så snart han skrudde av igjen var stillheten like total som før.

Da dagen for dugnaden endelig kom, hadde han gledet seg veldig. Han var bestemt på å gjøre et godt inntrykk. Derfor hadde han bakt sjokoladekake og horn med ost og skinke. En kjølebag med drikkevarer hadde han også kjøpt inn. Naboene var over seg, klappet ham på skulderen og ønsket ham velkommen til nabolaget. Noen spurte om hvorfor det var Susannes hus han hadde flyttet inn i, da han var med på dugnaden i fjor, før tragedien fant sted. Han forklarte at lånet han hadde håpet på for det første huset falt igjennom, først da Susannes hus ble utlyst fikk han råd. De godtok forklaringen og satte ham i arbeid. 

Mens han plukket søppel og småstein vekk fra sandkassen på lekeplassen fikk han plutselig øye på noe som ga ham et støkk. Han så Susanne, Alfred og de to barna deres komme gående mot dem. De bar på spader og hakker. De så ikke på ham eller naboene, bare gikk i et jevnt tempo mot huset hans. De gikk inn i hagen og begynte å grave i plenen foran huset. Han løp bort til en stor mann med skjegg som het Petter, og spurte om han kunne se det. Han pekte på Susanne.

Petter snudde seg interessert.

-Huset ditt mener du?

-De som gikk inn i hagen.

-Gikk det noen inn i hagen? Jeg ser ingen herfra.

Petters kone Helle luket i veikanten rett utenfor hagegjerdet hans og reagerte heller ikke på gravingen bare tre-fire meter unna. Han gikk med raske skritt mot hageporten og videre bort til de fire skikkelsene som ødela plenen hans. Ansiktene deres var uttrykksløse og konturene litt utydelige. De stanset arbeidet da han nærmet seg, og stilte seg opp ved siden av hullet for å se på ham med blanke ansikter. Han så de allerede hadde rukket å grave dypt. Han grep etter Alfreds skulder, ettersom han var den nærmeste. Hånden gled rett igjennom. 

Han hørte skritt bak seg. Petter stilte seg ved siden av ham. 

-Se her har man begynt å grave ja. Planlegger du å skaffe deg basseng? Eller en fiskedam?

Han ble svar skyldig. Gjenferdene så interessert på Petter, men det var helt tydelig at han ikke så dem. 

-Eh … ja, et lite basseng tror jeg. 

Petter nikket, men syntes nok ubesluttsomheten hans virket litt pussig. Han trakk på skuldrene og gikk tilbake til arbeidet. Han hadde ikke annet valg enn å følge etter. Han sto på lekeplassen og så gjenferdene fortsette gravingen igjen. 

Etter en time tok de redskapene med seg og gikk ut porten og fortsatte nedover gata uten å se på ham. Han visste ikke om det var noe poeng i å følge etter, så han løp tilbake til hagen. Hullet hadde blitt dypt. Det var ikke mer enn to ganger halvannen meter stort, men det måtte være fem-seks meter ned til bunnen. Han visste ikke hva han kunne gjøre. Så isteden gjorde han hva han kunne for at dugnaden skulle bli mest mulig vellykket. Han malte gjerde, flyttet hagemøbler, fjernet et sykkelvrak fra veikanten, rakte plen og plukket stein. Han høstet mye skryt da dagen var over, og ble invitert på grillfest for alle som hadde bidratt, hjemme hos Petter og Helle.  

Samme kveld ble han stående ved kjøkkenvinduet og stirre ut på hullet. Han skjønte ikke hva dette skulle bety, og klarte ikke å slappe av. Plutselig så han noen nærme seg. Det var de to barnegjenferdene, og imellom seg bar de en likkiste. De nærmet seg hageporten og først nå forsto han hva hullet var til. Han kastet seg rundt for å legge på sprang. Men foran kjøkkendøren sto Alfred og holdt opp en hånd for å signalisere stopp. 

-Det er på tide å sove nå, hørte han Susannes stemme si bak ham. Han prøvde å snu seg etter lyden, men idet han vendte om på kroppen, falt han momentant i søvn og kroppen sank sammen. 

Han ble vekket nesten med en gang. Han forsto ikke hvor han var, det var ute i naturen, det minnet om norsk ødemark. Han kunne se trær, fjell, en elv, men ingen mennesker. Han hørte ubestemmelige lyder i det fjerne, kanskje skritt, kropper som bevegde seg. Foran ham var det noe uklart, som han ikke klarte å finne ut av. Plutselig begynte det å snakke. 

-Velkommen hit. 

-Hvem er du? 

-Jeg er dugnadsånden. Og dette er mitt rike. Du er nå overlatt i min varetekt. Ettersom du på tross av dine destruktive gjerninger har søkt mot å være en del av et samfunn, bli en brikke i en større helhet og har vist utmerket dugnadsånd, er det jeg som får oppgaven å føre deg videre i etterlivet. Jeg gir deg nå to valg. Hører du den bankingen? 

-Ja. Hva er det? 

-Det er familien du drepte, som har båret kroppen din ut i hagen og lagt deg i likkisten. Bankingen er spikrene som blir slått inn i kisten, slik at du ikke skal kunne komme deg ut. Om du ikke følger mine instruksjoner vil du snart våkne i kisten, nedgravd i hagen. Du vil da oppleve å bli sakte kvalt i en langsom og smertefull død. 

Han kjente at det ble ubehagelig å puste, som om luften plutselig ble tettere. Han konsentrerte seg om pusten og stirret igjen på ånden. 

-Hva om jeg gjør som du sier? 

-På dette stedet finnes det mange i samme situasjon. Din oppgave er å finne dem. For hver person du snakker med og skaper en relasjon med, så kjøper du deg mer tid. Du må skape deg en ny familie her, hvor alle du treffer må tas imot med åpne armer. Om du lykkes i å bli en del av et nytt samfunn i dette riket, et samfunn som tar imot alle som blir sendt denne veien, så trenger du aldri å våkne. Da vil du langsomt forlate kroppen helt smertefritt, og bli en del av denne verden. Her kan du bli så lenge du viser sann dugnadsånd. Hører du at bankingen har sluttet? 

-Ja.

-Nå begraves kisten.

Han hørte et høyt dunk og skrapingen av stein og sand som landet på lokket.  

-Nå er valget ditt. 

Han så seg febrilsk omkring etter mennesker, men så ingen. 

-Uansett hvilken retning du velger, så vil du finne noen før det er for sent. Men du må løpe alt du klarer. 

Han la på sprang.