• Novelle: «Dugnadsånd» av Frank Hiis

    Novelle: «Dugnadsånd» av Frank Hiis

    En mørk novelle om å tråkke over grenser. Om tomhet, mangel på empati og dugnadsånden.

    Av Frank Hiis.

    Han hadde funnet nabolaget hvor han ønsket å bo. Selv om det ikke hadde noen hus til salgs akkurat da, og alt så ut til å være utenfor hans prisklasse. Han hadde arvet barndomshjemmet sitt, i et mindre sentralt strøk. Han visste ikke om han ville få nok for det til å kunne bo der han ville. Han gikk en spasertur i bydelen og så på bygningene. Ved et postkassestativ var det en oppslagstavle, han stanset for å lese oppslagene. Det skulle være en dugnad samme ettermiddag. Han tenkte det var en fin anledning til å bli kjent med forholdene, så han stilte opp 15:00 på lekeplassen. Der ventet en gruppe på ti til femten voksne, det kom noen etternølere etter at de hadde begynt. Han presenterte seg som Tom, og fortalte at han var ny der. Han løy, og sa han akkurat hadde fått tilslag på en bolig i nabolaget, men husket ikke husnummeret i farten. Ingen lot seg merke med at han ikke hadde flyttet inn ennå, og ga uttrykk for at de var glade for hjelpen. 

    Han jobbet flittig hele kvelden, han rakte løv og kjørte det vekk i trillebår. Han plukket søppel og lukte i blomsterbed. I skumringen hadde han jobbet en time i et bed sammen med en blid dame i førtiårene som het Susanne. Det var på tide å si seg fornøyde og trekke hjemover. Susanne så på ham som hadde jord på knær, hender og armer, og smilte. 

    -Vil du kanskje låne badet vårt for å vaske deg litt? 

    Han smilte tilbake, prøvde å ikke virke for ivrig. 

    -Takk skal du ha, det hadde vært fint. Greit å ikke få med meg masse jord inn i bilen.  

    Han fulgte etter henne hjem, det var et nydelig hus med plen og veranda. Akkurat noe slikt var det han kunne tenke seg. Hun hadde fortalt ham at hun var gift med en mann ved navn Alfred og hadde en sønn og datter på åtte og seks. Han tok av seg på beina utenfor og fulgte etter henne gjennom gangen til toalettet. Han vasket seg med såpestykket på servanten, og så seg om i gangen utenfor. Susanne kom ham i møte. 

    -Går det bra? 

    -Ja, jeg bare så meg om i gangen. Det virker som et helt nydelig hus. 

    Hun takket og smilte blidt igjen. 

    -Har du lyst til å se resten kanskje? 

    -Gjerne det, hvis det ikke for mye bryderi. Det ligner litt på det jeg har kjøpt, og det hadde vært interessant å se hva dere har gjort med innredningen. 

    -Det er ikke noe bryderi, bevares. 

    Han fikk se alle rommene og huset var nydelig. Akkurat noe slikt han alltid hadde drømt om. Da han tok på seg skoene ute på trappen visste han at han måtte gjøre alt som skulle til for å få bo på denne siden av byen. 

    Han holdt seg borte fra nabolaget i fem uker, i håp om å bli glemt. Så brøt han seg inn i Susannes hus om natten. Susanne våknet av et skrik, hun så Alfred ved siden av seg i sengen med en fortvilet grimase og blod pumpende ut av brystet, hvor mannen hun husker het Tom hadde stukket ham med en kniv. Hun sendte ham et forrykt blikk og kastet seg fram mens hun skrek. Mannen dro ut kniven og slo henne unna med den andre armen. 

    -Tom! Jævel! Hvorfor … 

    -Jeg heter ikke Tom. Det er bare det at jeg føler meg … tom. 

    Susanne stirret livredd på ham. Før hun kom til seg selv og brøt ut: 

    -Hva med barna? 

    -Døde. 

    Susanne skreik, kastet seg fram. Han grep tak i henne, fikk håret i et fast grep og kuttet strupen hennes. 

    Drapene ble aldri oppklart. Han hadde brukt hansker og etterlot seg få spor. Han hadde tilsynelatende ikke noe motiv og ble aldri kontaktet av politiet. Men når etterforskningen hadde dødd ut, ble huset lagt ut for salg. Ettersom huset var et kjent åsted, gikk det for en sum langt under takst. En sum han hadde råd til, og det var han som fikk tilslaget. Han flyttet inn i april, og ettersom våren var kommet, nærmet det seg datoen for den årlige dugnaden i nabolaget. Han gledet seg, det hadde vært så hyggelig sist, han hadde blitt tatt så godt imot og følt seg som en i gruppa. 

    Huset hadde et stort bad i andre etasje, med vinduer og et stort badekar. Den første kvelden i huset gikk han for å ta et bad ved midnatt. Han fylte karet med varmt vann, bobler og badesalt. Han åpnet vinduene på vidt gap. Vinteren hadde ikke sluppet taket helt, og kald luft fylte rommet. Han kledde av seg, senket seg i det varme vannet og lukket øynene, med armene hengene over kanten. Han ble liggende og lytte etter lyder. Alt var ukjent i et nytt hus, og han var ikke vant til husets livstegn. Alle lydene man kunne høre når man lå helt stille i badekaret. Han hadde ventet seg å høre vinden, knirking i veggene, fuglekvitter, lyder fra fjerne biler, kanskje fly. Han utelukket ikke en gang spøkelser. Han hadde aldri vært så redd for slikt, men under omstendighetene ville han ikke blitt helt overrasket om han hørte jamring fra soverommene. Men han hørte ingenting. Ikke en lyd. Det var nifst stille. Til slutt sovnet han. 

    Da lyset slo inn i rommet i femtiden våknet han med et støkk. Badevannet var iskaldt. Han skulle ikke ha sovet med åpne vinduer. Han kom til å bli syk. Han kavet seg ut av karet, løp for å lukke vinduene. Så lot han badevannet renne ut, før han fylte det på nytt med varmt vann. Han badet igjen før han trakk seg ut på soverommet, og rullet seg inn i to dyner før han sovnet i det samme hjørnet hvor Susanne hadde hatt sin side av sengen. 

    Den nifse stillheten vedvarte. Han hørte ikke en bil noen gang, selv om han kunne se biler kjøre fram og tilbake mellom husene rett som det var. Ingen vind heller, selv om det skulle blåse kraftig når han var ute på gata. Selv regnet som pisket mot vinduene hørte han ikke. Stillheten plaget ham, så han skaffet seg en katt. En nusselig, svart kattunge som virket glad og fornøyd på gården hvor han hentet den. Da han bar katteburet over dørterskelen, begynte den å hvese. Han slapp den ut på kjøkkenet, hvorpå den løp til døren og begynte å remje. Bonden som ga ham katten hadde sagt den burde være inne de første dagene, så den forsto at den hadde fått et nytt hjem og ikke prøvde å finne veien tilbake til gården. Men katten bar seg ustanselig, og det var ingen tvil om at den ikke hadde noen planer om å finne seg til rette. Det var riktignok ikke stille lenger, men kattejamringen natten igjennom var verre. Om morgenen slapp han katten ut og så den løpe vekk i toppfart. Den kom aldri tilbake. 

    Han prøvde å kjøpe seg en hund isteden. Så fort den hadde kommet over terskelen ulte den, og kastet seg mot døren han akkurat hadde lukket bak den. Så gikk den i ring på kjøkkengulvet og bjeffet mot forskjellig punkter i rommet. Den ville heller ikke roe seg, før det var på tide å gå en kveldstur så den skulle få tisse. Så fort han åpnet døren dro den i båndet av all kraft. Han holdt fast med begge hender. Men idet han snudde seg for å låse, tok hunden fraspark og kastet seg over ham. I forfjamselsen slapp han båndet, og hunden la på sprang. Akkurat som katten, sprang den vekk av alle krefter, for aldri å vende tilbake. 

    Dagen etter oppdaget han at kjøleskapet ikke lenger virket, fordi hunden hadde bitt i strømledningen til skapet kvelden før. Han ringte en elektriker som kom tre dager senere for å bytte den. Elektrikeren skuttet seg da han kom inn, og lurte på hvorfor det var så kaldt. Han skrudde på ovnen, men selv merket han ikke kulden. Håndverkeren gjorde seg fort ferdig, og demonstrerte kjapt kjøleskapet ved å åpne døra for å vise at det lyste. Deretter stakk han rett ut inngangsdøra, og ropte at han ville sende faktura. 

    Han ble stående på kjøkkengulvet og tenke. Denne merkelige stillheten. Han hadde ikke sett en flue, en edderkopp eller noe levende noe sted i huset. Han fant fram mobilen, skrudde opp lyden og satte på noe musikk. Den låt litt hult i rommet, og så snart han skrudde av igjen var stillheten like total som før.

    Da dagen for dugnaden endelig kom, hadde han gledet seg veldig. Han var bestemt på å gjøre et godt inntrykk. Derfor hadde han bakt sjokoladekake og horn med ost og skinke. En kjølebag med drikkevarer hadde han også kjøpt inn. Naboene var over seg, klappet ham på skulderen og ønsket ham velkommen til nabolaget. Noen spurte om hvorfor det var Susannes hus han hadde flyttet inn i, da han var med på dugnaden i fjor, før tragedien fant sted. Han forklarte at lånet han hadde håpet på for det første huset falt igjennom, først da Susannes hus ble utlyst fikk han råd. De godtok forklaringen og satte ham i arbeid. 

    Mens han plukket søppel og småstein vekk fra sandkassen på lekeplassen fikk han plutselig øye på noe som ga ham et støkk. Han så Susanne, Alfred og de to barna deres komme gående mot dem. De bar på spader og hakker. De så ikke på ham eller naboene, bare gikk i et jevnt tempo mot huset hans. De gikk inn i hagen og begynte å grave i plenen foran huset. Han løp bort til en stor mann med skjegg som het Petter, og spurte om han kunne se det. Han pekte på Susanne.

    Petter snudde seg interessert.

    -Huset ditt mener du?

    -De som gikk inn i hagen.

    -Gikk det noen inn i hagen? Jeg ser ingen herfra.

    Petters kone Helle luket i veikanten rett utenfor hagegjerdet hans og reagerte heller ikke på gravingen bare tre-fire meter unna. Han gikk med raske skritt mot hageporten og videre bort til de fire skikkelsene som ødela plenen hans. Ansiktene deres var uttrykksløse og konturene litt utydelige. De stanset arbeidet da han nærmet seg, og stilte seg opp ved siden av hullet for å se på ham med blanke ansikter. Han så de allerede hadde rukket å grave dypt. Han grep etter Alfreds skulder, ettersom han var den nærmeste. Hånden gled rett igjennom. 

    Han hørte skritt bak seg. Petter stilte seg ved siden av ham. 

    -Se her har man begynt å grave ja. Planlegger du å skaffe deg basseng? Eller en fiskedam?

    Han ble svar skyldig. Gjenferdene så interessert på Petter, men det var helt tydelig at han ikke så dem. 

    -Eh … ja, et lite basseng tror jeg. 

    Petter nikket, men syntes nok ubesluttsomheten hans virket litt pussig. Han trakk på skuldrene og gikk tilbake til arbeidet. Han hadde ikke annet valg enn å følge etter. Han sto på lekeplassen og så gjenferdene fortsette gravingen igjen. 

    Etter en time tok de redskapene med seg og gikk ut porten og fortsatte nedover gata uten å se på ham. Han visste ikke om det var noe poeng i å følge etter, så han løp tilbake til hagen. Hullet hadde blitt dypt. Det var ikke mer enn to ganger halvannen meter stort, men det måtte være fem-seks meter ned til bunnen. Han visste ikke hva han kunne gjøre. Så isteden gjorde han hva han kunne for at dugnaden skulle bli mest mulig vellykket. Han malte gjerde, flyttet hagemøbler, fjernet et sykkelvrak fra veikanten, rakte plen og plukket stein. Han høstet mye skryt da dagen var over, og ble invitert på grillfest for alle som hadde bidratt, hjemme hos Petter og Helle.  

    Samme kveld ble han stående ved kjøkkenvinduet og stirre ut på hullet. Han skjønte ikke hva dette skulle bety, og klarte ikke å slappe av. Plutselig så han noen nærme seg. Det var de to barnegjenferdene, og imellom seg bar de en likkiste. De nærmet seg hageporten og først nå forsto han hva hullet var til. Han kastet seg rundt for å legge på sprang. Men foran kjøkkendøren sto Alfred og holdt opp en hånd for å signalisere stopp. 

    -Det er på tide å sove nå, hørte han Susannes stemme si bak ham. Han prøvde å snu seg etter lyden, men idet han vendte om på kroppen, falt han momentant i søvn og kroppen sank sammen. 

    Han ble vekket nesten med en gang. Han forsto ikke hvor han var, det var ute i naturen, det minnet om norsk ødemark. Han kunne se trær, fjell, en elv, men ingen mennesker. Han hørte ubestemmelige lyder i det fjerne, kanskje skritt, kropper som bevegde seg. Foran ham var det noe uklart, som han ikke klarte å finne ut av. Plutselig begynte det å snakke. 

    -Velkommen hit. 

    -Hvem er du? 

    -Jeg er dugnadsånden. Og dette er mitt rike. Du er nå overlatt i min varetekt. Ettersom du på tross av dine destruktive gjerninger har søkt mot å være en del av et samfunn, bli en brikke i en større helhet og har vist utmerket dugnadsånd, er det jeg som får oppgaven å føre deg videre i etterlivet. Jeg gir deg nå to valg. Hører du den bankingen? 

    -Ja. Hva er det? 

    -Det er familien du drepte, som har båret kroppen din ut i hagen og lagt deg i likkisten. Bankingen er spikrene som blir slått inn i kisten, slik at du ikke skal kunne komme deg ut. Om du ikke følger mine instruksjoner vil du snart våkne i kisten, nedgravd i hagen. Du vil da oppleve å bli sakte kvalt i en langsom og smertefull død. 

    Han kjente at det ble ubehagelig å puste, som om luften plutselig ble tettere. Han konsentrerte seg om pusten og stirret igjen på ånden. 

    -Hva om jeg gjør som du sier? 

    -På dette stedet finnes det mange i samme situasjon. Din oppgave er å finne dem. For hver person du snakker med og skaper en relasjon med, så kjøper du deg mer tid. Du må skape deg en ny familie her, hvor alle du treffer må tas imot med åpne armer. Om du lykkes i å bli en del av et nytt samfunn i dette riket, et samfunn som tar imot alle som blir sendt denne veien, så trenger du aldri å våkne. Da vil du langsomt forlate kroppen helt smertefritt, og bli en del av denne verden. Her kan du bli så lenge du viser sann dugnadsånd. Hører du at bankingen har sluttet? 

    -Ja.

    -Nå begraves kisten.

    Han hørte et høyt dunk og skrapingen av stein og sand som landet på lokket.  

    -Nå er valget ditt. 

    Han så seg febrilsk omkring etter mennesker, men så ingen. 

    -Uansett hvilken retning du velger, så vil du finne noen før det er for sent. Men du må løpe alt du klarer. 

    Han la på sprang. 

  • Johan Theorin – Nattgjestene: Skjebner og spøkelser i Småland

    Johan Theorin – Nattgjestene: Skjebner og spøkelser i Småland

    Johan Theorins nye roman er en psykologisk thriller satt til et stemningsfullt landskap i Smålands dype skoger. Den er også en spøkelsesroman med karakterer som konfronterer skygger fra fortiden. Den er også vanskelig å legge fra seg!

    Av Jonas A. Larsen.

    Den svenske forfatteren Johan Theorin er nok mest kjent for sin serie bøker satt til Öland. Den første av dissse var debutboken Skumringstimen fra 2007. Etterpå er det kommet ytterligere fem titler, med Bumerker (2023) som den foreløpig siste. Som Nattgjestene er denne serien tidvis satt i et stemningsfullt landskap mellom psykologiske thrillere og antydninger av det overnaturlige.

    I Nattgjestene trekkes det overnaturlige enda lengre fram. Men ta det helt med ro – det kommer ikke frem i lyset!

    Fortellingen veksler på synspunktene til raneren Richard, trebarnsmoren Pernilla, den unge Ranja – personlig assistent til den eksentriske eiendomsmilliardæren William Malm, og til slutt William selv, i form av et manuskript vi senere kommer tilbake til.

    Richard har ledet ranet av en pengetransport som gikk alt annet enn bra. Troppen hans må dermed søke tilflukt i et forlatt bruk i nærheten av hyttegrenda ved Råsjön, Småland, over helgen. Like før ranet syntes han å se en enslig, liten jente i sommerkjole danse over veien. Et pusigg syn seint om kvelden, seint om høsten, men etter hvert begynner det å demre for ham at hun lignet hans avdøde lillesøster. Richard preges av skyldfølelse for at ranet gikk som det gikk (la oss si at skudd ble avfyrt). Den første natten på småbruket raser en kraftig storm over Råsjön, og i mørket hjemsøkes Richard av savn, tvil og gamle demoner.

    Renate forlater ektemannen, de tre døtrene og kyrene på gården for å gjøre det hun gjør hvert år: Drar på gjenforening med noen av jentene fra avvenningscampen hun var på i tenårene. Campen – som i dag er nevnte hyttegrend – ble drevet av ekteparet Eva og Gunnar, og det ble åpenbart at Gunnar hadde et vel godt øye til tenåringsjentene. Nøyaktig hva de nå voksne kvinnene gjør på gjenforeningene er lenge usikkert for leseren. I indre monologer forteller Renate seg selv at denne tradisjonen i slutten av oktober hvert år er helt nødvendige. Hun gjør det for mannen, for døtrene og seg selv.

    Ranja er sendt til Råsjön for å se til Williams onkel Gotthard, som bor i et gammelt hus inne på eiendommen til nevøens herregård. Ranja har vært der én gang før, på en av Johans sammenkomster, men den kvelden og natten har hun mer eller mindre fortrengt. Da hun ankommer eiendommen har Gotthard lukket seg ned i kjelleren etter stormen, og nekter å vise seg. Hun har ellers ingen personlig historie på stedet, men det later til å være noe off med sjefen hennes. Det er vanskelig å sette en finger på hvorfor, men Ranja trår på glasskår rundt ham og er usikker på om hun har tråkket over den ene eller andre grensen.  

    Som nevnt får vi utdrag fra Willimams manus, som har fått den fine tittelen Skogsdrømmer. Ranja finner bunken i en av bagene hun har tatt hånd om for sjefen. Her skildrer milliarderen veien fra en fattig og enkel oppvekst sammen med moren, mormoren og onkelen i skyggen av den store herregården; hvordan onkelen tar ham med i skogen for å lære ham å jakte, og hvordan han lærte seg å frykte både huldra og de spøkelsene som måtte befinne seg i skogens mørke; og frem til han ble en self made millionaire.

    Skogen i Småland er mørk og dyp, og har nok av plass til drømmer, skrev William i fjerde kapittel. Drømmer er en sterk kraft. Kanskje den sterkeste kraften jeg selv kjenner til.

    Umiddelbart later disse perspektivene til å ha lite med hverandre å gjøre, utenom at de befinner seg i samme område. Det er neppe en spoiler å si at de kommer til å krysse hverandre, men jeg syntes det var interessant å lese den enkeltes opplevelser av Råsjön og Småland. Hva gjør skogen med dem? For ikke å glemme årsakene som har ført dem dit? 

    En annen ting er at samtlige ser eller opplever merkelige ting. Som spøkelser, eller andre skikkelser fra folketroen. Noen fremstår som skygger som sniker seg mellom trestammene og mørket, andre som metaforiske gjenferd – gamle følelser som vekkes til live. For hva skjedde egentlig med jentene på avrusningscampen? Som får dem til å komme tilbake år etter år? Hva er egentlig greia med William og Gotthard? Hva skjedde med familien som eide eiendommen?

    Og den lille jenta som Richard så før ranet, det kunne jo ikke være søsteren hans, kunne det vel? Samtidig … Ingen av de andre ranerne så henne.  

    Johan Theorin viser igjen at han er en mester når det kommer til psykologiske thrillere, og mystiske hendelser. Foto: Johanna Hanno.

    Samtlige av bokas karakterer er interessante skikkelser – jeg liker dessuten å være i selskapet med dem alle (ja, til og med raneren Richard) og lurte på hva som ligger bak hvem de er, og hvorfor de er der de er i livet. Jeg lurte på hva som kom til å skje, og hvilke hemmeligheter det dype skogområdet skjulte. 

    Det er ikke stort med ytre action i Nattgjestene, med unntak av anslaget da Richard og gjengen raner verditransporten, og boka tar seg tid til å fortelle historien. Allikevel skorter det ikke på spenning i løpet av bokas 400 sider: Det er menneskene og refleksjonene, deres opplevelser, som skaper drivet. Og så disse mystiske tingene selvfølgelig: Spøkelsene. Skyggene som lurer i ytterkanten av handlingen, det vi ser og bevisstheten. Dette er godt gjennomført skildret, men det er karakterene i seg selv som er bokas høydepunkt og hjerte.  

    Vi er oss og ingen andre, tenkte Pernilla. Det var et gammelt mantra som jentene ved hyttene hadde visket til hverandre, og som Amber og hun hadde plukket opp igjen under gjenforeningene.

    Naturbeskrivelsene, dem må vi ikke glemme. Alle som har lest Öland-serien vet at Theorin skriver fenomenale naturskildringer og at han har et svært godt språk – og at han effektivt klarer å bygge indre og ytre stemning. Han gjør det samme i skogene rundt Råsjön og området blir på mange måter en egen karakter, bokas femte hovedperson. 

    Av en eller annen grunn syns jeg den andre av Öland-bøkene er den skumleste romanen til Theorin. Jeg synes skildringene av det skumle og mystiske funker godt her, men det er noe med den mer subtile måten han gjorde det på i Nattefokk som fikk det til å krype litt kaldere ned over ryggen.

    Selv om undertegnede ikke synes at den er forfatterens skumleste bok, er Nattgjestene en solid psykologisk thriller, med levende naturskildringer og en spøkelsesfortelling som er interessant og medrivende. Varm anbefaling herifra!

    Nattgjestene.
    Originalens tittel: Stugorna
    Utgitt (på norsk): 16. februar 2026
    Forlag: Gyldendal
    Sider: 406

  • Nytt redaksjonsmedlem: Jørund Fiskergård

    Nytt redaksjonsmedlem: Jørund Fiskergård

    Vi utvider redaksjonen i disse dager og først ut av nye folk dere kan hilse på er Christine, som blant annet vil anmelde norske og utenlandske bøker!

    Av redaksjonen.

    Vi utvider redaksjonen vår litt for å kunne levere et bredere repertoar, og i dag får dere hilse på Jørund Fiskergård, som tidligere har skrevet novella «Heks» for podkasten. Han skal bidra med skriverier og tegninger 💀

    Han er en kunstner, forfatter og amatørtryllekunstner fra det forblåste nordvestlandet. Han har alltid vært fascinert av skrekkelige, fantastiske og snåle ting. Jørund har gått på kunstskolen i Bergen, og Skrivekunstakademiet. Han har laget podkastene Twin Peaks, en norsk podkast om Twin Peaks og Vi ser på fjernsyn, sammen med forfatter Jon Øystein Flink. Utgitt novellen Død mann på Publizm og andre skrekknoveller på Skrekklitteratur.no og NyeNOVA.

    Ryktene om at Jørund egentlig er en snill fyr som liker sjokolade og pusekatter kan verken bekreftes eller avkreftes. Følg ham på @jfwerner_art!

  • Jon Ewo om «Gaven»

    Jon Ewo om «Gaven»

    I denne serien tar vi en prat med forfatterne i skrekknovelle-samlingen vi har laget sammen med Liv forlag. I dag snakker vi med Jon Ewo om novella «Gaven».

    Av Jonas A. Larsen.

    Som vanlig tenker vi å først bli kjent med forfatteren, før vi går inn på novella, inspirasjon og tematikk i denne.

    *

    Hei! Vi ser ingen grunn til å ikke gå rett til kilden for den beste informasjonen. Hvem er du?

    – Jon Ewo, forfatter og frilanser, og har jobbet som det i bokbransjen i 40 år. Har skrevet/utgitt 167 titler. Det er bøker for alle aldersgrupper – barn, ungdom, voksne. Både skjønnlitteratur og sakprosa. Har vunnet priser både i Norge og utlandet.

    Wow! Rett og slett en imponerende produksjon. Og så har du skrevet en novelle for antologien her. Hva kan du si om den?

    – Jeg ville unngå enkelte standard-plots. For eksempel «Det hjemsøkte huset» eller kjente monstre som vampyrer, varulver, zombier.

    Hvor kom idéen fra?

    – Jeg liker Stephen Kings innfallsvinkel. Han har sagt et sted at alle hans fortellinger starter med spørsmålet: «What if …»

    Det er vanskelig å komme unna Stephen King, når man leser eller jobber med skrekklitteratur. og det skulle bare mangle. Her er en ørliten del av produksjonen hans. Foto: Esquire.

    Apropos Stephen King: leser du noe skrekk selv, og har du eventuelt noen du setter særlig pris på?

    – Har akkurat lest Tor-Håkon Gabriel Håvardsens roman «Styggemannen». Satte pris på splatterstilen hans, selv om det tar av litt innimellom. Av forfatterskap jeg setter høyt er det særlig tidlige Stephen King-romaner, pluss Clive Barker. Må heller ikke glemme «Coraline» og Neil Gaiman.

    Tor-Håkon Gabriel Håvardsens Styggemannen er en av de norske skrekkromanene som kom ut med bred distribusjon i fjor. Tor-Håkon har også skrevet en av novellene i 13 skremmende noveller!

    Et er vel ikke så mange sjangre du ikke har vært innom. Hvordan syns du det er å jobbe i skrekksjangeren? Både med tanke på «Gaven» og ellers?

    – Det er jo ikke en ny sjanger for meg, siden jeg sammen med Arne Svingen og Ingunn Aamodt jobbet i 10 år med grøsser-serien «Marg & Bein». Gikk litt lei av å måtte skrive en roman eller flere noveller hvert år den gangen. Men nå føltes det godt ikke å ha noe slikt press på meg. Elsker å skrive drøy spenning og her kunne jeg også gjøre noe jeg ikke kunne gjøre for unge mennesker – legge inn en kinky erotisk undertekst. Så hvis noen vil ha flere grøssere fra min hånd er det bare å kontakte meg – jeg elsker å skremme folk!

    Novella kan du lese i 13 skremmende noveller av 13 norske forfattere, som kan skaffes der du handler bøker nå!

    Tidligere intervjuer: 

  • Marit Kvamme Schanche om vinnernovella «Psykologen»

    Marit Kvamme Schanche om vinnernovella «Psykologen»

    Marit Kvamme Schanche vant skrekknovelle-konkurransen med «Psykologen». I den anledning tar vi en prat med henne om denne, skriving og skrekklitteratur generelt.

    Av Jonas A. Larsen.

    Før vi kommer inn på selve novella, tenkte vi å benytte anledningen til å bli bedre kjent med Marit. Hva inspirerer henne og hvilke bøker og forfattere setter hun selv pris på?

    I tillegg til å lese «Psykologen» i antologien 13 skremmende noveller, kan du i tillegg høre en av forfatterens andre noveller, «Brobyggeren», i podden vår.

    *

    Hei! La oss starte med det essensielle: Hvem er du, og hva pusler du med til daglig?

    – Hei! Jeg er først og fremst Marit. Ellers er jeg vernepleier med en forfatterdrøm. Nå for tiden pusler jeg mye med å få orden på noen noveller jeg har liggende, i håp om å få gitt dem ut en dag. Utover det liker jeg å tegne. Jeg er vel kreativ av natur, og elsker å skape. Jeg bor i Trondheim med samboeren min, John.  

    Hva er ditt forhold til skrekklitteratur?

    – Jeg har hatt et nært forhold til skrekklitteratur siden tenårene. Selv om jeg har vokst opp med vegger dekket av bøker og leser de fleste sjangere, er det skrekklitteraturen jeg kjenner meg nærmest. Det er noe med å utforske den menneskelige natur gjennom frykten. Skrekklitteraturen kan formidle budskap med en voldsom slagkraft, om du skjønner hva jeg mener. For meg er det heller ingen andre sjangere som kan konkurrere med stemningen. Jeg er også i overkant opptatt av skrekkfilmer. 

    Skjønner absolutt hva du mener, og jeg er helt enig. Er det noen bestemte bøker eller forfattere som har eller har hatt spesiell betydning for deg?

    – Det er mange. Om jeg skal nevne de som sannsynligvis har påvirket meg mest, må jeg nok nevne Stephen King. Han var min første. Jeg oppdaget H. P. Lovecraft noen år senere, og leste alt jeg kom over. Mary Shelleys Frankenstein ligger høyt på listen over bøker som har fulgt meg tett i årenes løp. John Ajvide Lindqvist må også nevnes. Jeg er spesielt glad i hvordan han kombinerer skrekk med varme og kjærlighet i bøkene sine. Litt som en kombinasjon av Stephen King og Fredrik Backman. Det liker vi. 

    Absolutt! Hva fikk deg til å ville skrive skrekk selv? Var det en konkret plan eller skjedde det mer naturlig?

    – Det skjedde naturlig. Jeg har likt å skrive historier omtrent siden jeg lærte å skrive. For noen år siden fant jeg en kladdebok fra tidlig på barneskolen med en illustrert skrekkhistorie. Det er noe med å skrive som alltid har fenget meg, og det gir meg et indre driv. Jeg kjenner det i hele kroppen når en idé dukker opp. Det er som om den brygger i underbevisstheten og gradvis bryter seg ut, frem til den må komme ut og ned på papiret. Det har vært slik så lenge jeg kan huske. 

    Og så vant du altså førstepremien i Liv forlag sin skrekknnovelle-konkurranse – gratulerer! Hvordan var det?

    – Takk! Det var ganske så surrealistisk. Da jeg fikk e-posten fra Myriam Bjerkli om at jeg var vinneren, stirret jeg bare på telefonen min i flere minutter uten å si et ord. Etterpå gikk jeg bort til samboeren min, holdt frem telefonen og greide å få ut et «les». Jeg ble satt ut og skikkelig glad. Videre er det jo skikkelig stas å få være med i antologien sammen med etablerte forfattere. Å vinne konkurransen inspirerte meg også til å jobbe mer med skrivingen. 

    Det var en enstemmig jury som konkluderte med at novella «Psykologen» tok førstepremien, som i tillegg til en selvskreven plass i antologien også rommet en pengepremie. Stemningen i novellen er sterk og kommer krypende over det, og den dialogdrevne narratives er svært medrivende.

    Forfatteren kan fortelle at hun skrev den omtrent et halvt år før konkurransen, og at nettopp stemning var viktig i idéen den baserer seg på:

    – Først og fremst var inspirasjonen en stemning, som videre førte til at jeg kom på deler av teksten, og så for meg hvordan det hele skulle se ut. Jeg får klare bilder i hodet av det jeg skriver om, men det er kanskje vanlig? Jeg hadde lenge tenkt på at jeg ønsket å skrive en novelle som for det meste bestod av dialog, og å skape en stemning med få virkemidler. Den er ganske så annerledes enn mange andre noveller jeg har skrevet. 

    Settingen for den effektive novella er et interessant studie i seg selv, som dessuten kan åpne for intense kammerspill: Nemlig en psykologs kontor. Karakterene: En psykolog og en pasient.

    – Settingen kommer nok av min interesse for psykiatri, og forholdet mellom helsepersonell og pasient. Den tryggheten en psykolog skal representere, og kontrasten som ligger i at dette mennesket er et rovdyr. 

    Marit Kvamme Schanche kan dessuten avsløre at ikke alt hun skriver er ren skrekk:

    – Hvordan jeg skriver kommer helt an på hva jeg vil fortelle. De er nesten alltid overnaturlige, og mange har elementer fra psykiatrien. Som regel er det en eller annen kraft som bryter inn i noens liv og river dem ut av en eller annen stagnert situasjon. Noen ganger er det selvfølgelig ett eller flere monstre. Det hender seg også at menneskene er de egentlige monstrene, som i Psykologen. I noen noveller er det begge deler. Om jeg noen gang får utgitt en novellesamling, vil jeg kalle den Interferens, da det er interferensen som trigger mye av handlingen i det jeg skriver.

    Forsideillustrasjon, foto: Oliver Kepka/Pixabay.com.

  • Dødsgrøss

    Dødsgrøss

    En samling med ulike forfatterstemmer og forskjellige typer grøss er alltid velkomment. Særlig når det er bra og kommer i en estetisk flott bok!

    Av Jonas A. Larsen.

    Figenschou Forlag har nettopp akkurat utgitt boka Dødsgrøss, som rommer 11 skumle noveller av 11 av Norges beste barnebokforfattere. I tillegg har hver historie en kledelig, stemningsfull og flott fargellustrasjon signert av Martin Norell.

    Boka er mottatt som lese-eksemplar og vurderes uavhengig av forlag eller bokhandlere. Det skal nevnes at undertegnede kjenner flere av forfatterne som er med, så dette blir ikke en tradisjonell anmeldelse. Jeg leste og tenkte at jeg kom til å anbefale den dersom jeg likte boka i det store og hele, eventuelt lot være å skrive om den dersom jeg ikke gjorde det.

    Og så er det mange, mange flere! Norell var ukjent for meg som illustratør, men jeg må si at han har gjort en knalljobb med denne utgivelsen. Boka er rett og slett vakker, både visuelt og som trykksak.

    Illustrasjonene er åpenbart laget av samme kunstner, men de har hvert hvert sitt utrykk og unike identitet, akkurat som novellene, selv om fargepaletten — naturligvis, dette er skrekk — ofte går igjen. Jepp, pun intended.

    Novellene er skrevet av Aleksander Kirkwood Brown, Monika Steinholm, Arne Lindmo, Hanne Gjerde, Frode Eie Larsen, Nina Borge, Kristian Mehlum Lie, Myriam H. Bjerkli, Birgitte Wærstad, Alexander Istad og Elin Viktoria Unstad

    Forfatterne forteller engasjerende historier med ulike, klassiske sjangerelementer. Og det er flere originale vinklinger her! Selv om boka er i målgruppen 9-12 år funker fortellingene godt for voksne lesere. Det er kanskje ikke sikkert at en garvet, voksen skrekkleser ligger med lyset på etterpå, men ikke misforstå: Det er bra med skumle elementer i samlinga og masse stemning! Stemning er det viktigste i en skrekkfortelling ved siden av skrekken.

    Å kjøpe boka støtter dessuten Redd Barna, da alle forfatterinntcktene går direkte til dem. I tillegg til det er det alltid velkomment med nye utgivelser i skrekksjangeren. Særlig de bra! En antologi i sjangeren er heller ikke hverdagskost her i Norge, med et bredt spekter av ulike stemmer og typer fortellinger.

    Varm anbefaling herifra. Du kan kjøpe den direkte fra forlaget, eller hos de fleste bokhandlere.

    Grev Dracula er enig: Denne boka er flott!
  • Sesong 2: Jørund Fiskergård

    Sesong 2: Jørund Fiskergård

    Hvem som blir andre forfatter ut i podkastens nye sesong er klart: Bli kjent med Jørund Fiskergård, som har skrevet novella «Heks»!

    Jørund Fiskergård ble født i på nordvestlandet en regnfull tirsdag på 1980-tallet. Han er utdannet ved skrivekunstakademiet i Hordaland og kunstskolen i Bergen.

    Jørund Fiskergård har vært gateartist, close up-tryllekunstner, teaterimprovisator, podkaster og mislykket Stand Up komiker, men det er kunsten og litteraturen som står hans hjerte nærmest. Han har tidligere utgitt noveller på nettstedene Nye NOVA og The Grim Reaper, i tillegg til novellen Blackpool, som er tilgjengelig både som lydbok og tekst på forlaget Publizms nettside. Hvis man bor i Oslo og orker å lete, så kan det også hende man finner hans tegneserie Den synkende skute på Deichmanske bibliotek, avdeling Grünerløkka.

    Jørund samler dessuten på hatter, elefantfigurer og gamle, støvete ting. Klikk her og her hvis du vil se Jørunds tegninger og malerier, eller her dersom du vil utforske hans fortid som podkaster.  

    Forsideillustrasjon: Selvportrett av Jørund Fiskergård.