• Jon Ewo om «Gaven»

    Jon Ewo om «Gaven»

    I denne serien tar vi en prat med forfatterne i skrekknovelle-samlingen vi har laget sammen med Liv forlag. I dag snakker vi med Jon Ewo om novella «Gaven».

    Av Jonas A. Larsen.

    Som vanlig tenker vi å først bli kjent med forfatteren, før vi går inn på novella, inspirasjon og tematikk i denne.

    *

    Hei! Vi ser ingen grunn til å ikke gå rett til kilden for den beste informasjonen. Hvem er du?

    – Jon Ewo, forfatter og frilanser, og har jobbet som det i bokbransjen i 40 år. Har skrevet/utgitt 167 titler. Det er bøker for alle aldersgrupper – barn, ungdom, voksne. Både skjønnlitteratur og sakprosa. Har vunnet priser både i Norge og utlandet.

    Wow! Rett og slett en imponerende produksjon. Og så har du skrevet en novelle for antologien her. Hva kan du si om den?

    – Jeg ville unngå enkelte standard-plots. For eksempel «Det hjemsøkte huset» eller kjente monstre som vampyrer, varulver, zombier.

    Hvor kom idéen fra?

    – Jeg liker Stephen Kings innfallsvinkel. Han har sagt et sted at alle hans fortellinger starter med spørsmålet: «What if …»

    Det er vanskelig å komme unna Stephen King, når man leser eller jobber med skrekklitteratur. og det skulle bare mangle. Her er en ørliten del av produksjonen hans. Foto: Esquire.

    Apropos Stephen King: leser du noe skrekk selv, og har du eventuelt noen du setter særlig pris på?

    – Har akkurat lest Tor-Håkon Gabriel Håvardsens roman «Styggemannen». Satte pris på splatterstilen hans, selv om det tar av litt innimellom. Av forfatterskap jeg setter høyt er det særlig tidlige Stephen King-romaner, pluss Clive Barker. Må heller ikke glemme «Coraline» og Neil Gaiman.

    Tor-Håkon Gabriel Håvardsens Styggemannen er en av de norske skrekkromanene som kom ut med bred distribusjon i fjor. Tor-Håkon har også skrevet en av novellene i 13 skremmende noveller!

    Et er vel ikke så mange sjangre du ikke har vært innom. Hvordan syns du det er å jobbe i skrekksjangeren? Både med tanke på «Gaven» og ellers?

    – Det er jo ikke en ny sjanger for meg, siden jeg sammen med Arne Svingen og Ingunn Aamodt jobbet i 10 år med grøsser-serien «Marg & Bein». Gikk litt lei av å måtte skrive en roman eller flere noveller hvert år den gangen. Men nå føltes det godt ikke å ha noe slikt press på meg. Elsker å skrive drøy spenning og her kunne jeg også gjøre noe jeg ikke kunne gjøre for unge mennesker – legge inn en kinky erotisk undertekst. Så hvis noen vil ha flere grøssere fra min hånd er det bare å kontakte meg – jeg elsker å skremme folk!

    Novella kan du lese i 13 skremmende noveller av 13 norske forfattere, som kan skaffes der du handler bøker nå!

    Tidligere intervjuer: 

  • Novelle: «Bølgen» av Trygve F. Øisjøfoss

    Novelle: «Bølgen» av Trygve F. Øisjøfoss

    En novelle om frykt som oppstår i det nære og tilsynelatende trygge, og det ukjente som gjerne lurer rett under overflaten.

    Av Trygve F. Øisjøfoss.

    Det var siste kvelden i ferien. Varmen etter den rekordhete sommeren hang fortsatt i luften da jeg ga etter for barnas ønske om et siste bad i Skagens bølger.

    Solen var allerede begynt å farge himmelen blodrød når jeg parkerte ved Grenen. Mot nord hang tunge, mørke skyer som om en storm var på vei. 

    På vei nordover mot stranden gikk vi forbi en gruppe med værbitte, eldre fiskere som stirret nordover og rystet på hodet. 

    «Der kommer uvejr», sa den yngste av dem. 

    «Ja … men det æ it vinden», mumlet en med langt grått skjegg. «Det kommer nedefra havet.»

    Da vi passerte dem ble de helt stille. De fulgte oss med blikket hele veien mot stranden.

    Jeg tenkte de snakket om strømmen. Eller om tidevannet. Det var alltid skumle strømmer der hvor mektige Skagerrak møtte lunefulle Kattegat. Først senere forsto jeg hva de egentlig mente.

    «Skynd dere barn, solen går snart ned og det er en storm på vei», sa jeg, og ungene løp ned i vannkanten.

    Mamma lærte meg allerede i 7-årsalderen at Skagen var et skummelt sted å bade grunnet strømmene. Nå 45 år senere hadde jeg fortsatt stor respekt for havet og området, men hele ferien hadde jeg badet med barna. Jeg liker ikke kaldt vann, men det hadde vært varmt hele sommeren. Jeg svømte et lite stykke ut for å kunne ha kontroll på barna som badet innenfor.

    Plutselig ble bølgenes monotone dur brutt av krasse skrik. Jeg bråsnudde i vannet og så en flokk med måker fly innover land og fortsette sørover. Pleide måker virkelig å fly i flokk? Jeg snudde meg tankefull tilbake mot stranden og i et øyeblikks panikk så jeg igjen barna. Jeg plasket med armene for å komme meg innover, men da dukket to smilende hoder opp av vannet med dykkemasker foran ansiktet. 

    Jeg pustet ut og i det jeg senket skuldrene kjente jeg plutselig at vannet ble merkbart kaldere. Strømmer fra det kalde nord klarte tydeligvis ikke helt å vinne over tropevarmen. Jeg snudde meg og tittet nordover. Et lyn flerret opp himmelen der borte. Det kunne ikke være sant? Jeg gnei meg i øynene og fokuserte på stormen.

    I det samme ble jeg tatt av en stor bølge og dratt under vannet. Og sugd ned mot sandbunnen. I et øyeblikk er jeg 5 år igjen. Jeg er på Solastranden og bader, mistet fotfestet og blir sugd ned mot bunnen. Tiden er annerledes. Når jeg kommer opp igjen er det som det er gått mange minutter, men ingen var bekymret og realiteten var at det kun var gått sekunder. Dødsangst er merkelig slik.

    Bølgen slapp taket og jeg dukket på nytt opp og så barna mine leke i strandkanten.

    Hva var det?

    Noe rørte ved leggene mine. Fotfestet forsvant og tiden stoppet. Jeg satt bom fast på sandbunnen og følelsen av deja vu var overveldende. Jeg dyttet mot bunnen med hendene og prøvde forgjeves å reise meg. I desperasjon så jeg meg rundt. Noen meter utenfor der jeg satt ble det brådypt. Mørket der var ugjennomtrengelig, men det så ut som om tang og tare som kom opp av dypet beveget seg hurtig i strømmene. Plutselig kom en stim av fisker svømmende i vill panikk ut fra tangen. Jeg dukket og så dem forsvinne sørover langs stranden. Jeg begynte å kjenne at oksygenet snart var oppbrukt.

    I det jeg snudde meg tilbake mot mørket så jeg at tangen faktisk ikke beveget seg, men heang stille i vannet. Jeg så dønningene slå i overflaten og strømmen holdt meg fortsatt nede.

    Merkelig.

    Med ett så jeg bevegelse bak forhenget av tang. Et glimt av noe glidende mellom bladene. 

    Det var ikke en fisk. 

    Den svømte ikke.

    Den så ut til å gå på bunnen. 

    Da så jeg dem.

    To gulbleke punkter i mørket. 

    Vannet ble kaldere og jeg tenkte at får jeg panikk nå så dør jeg. Det kom en bevegelse i tangen og punktene sluknet.

    Brystet brant. 

    Jeg hadde nesten ikke luft igjen. Et nytt forgjeves forsøk på å frigjøre meg fra bunnen. Lysende prikker begynte å svømme i synsfeltet. Lysten til å trekke pusten var overveldende.

    En ny bølge brøt over hodet mitt og jeg skvatt til. Pokker om jeg ville drukne nå.

    Noe beveget seg borte ved tangkanten. 

    Mørke skikkelser. Noen store, noen små. De svaiet rolig i takt med tangen. 

    Vannet dirret svakt rundt dem.

    Den nærmeste av dem lente seg frem mot meg. Tare gled langs skuldrene dens som hår. Ansiktet under var bredt og glatt, mer fisk enn menneske, men med et uttrykk jeg ikke kunne tolke.

    Munnen åpnet seg langsomt. 

    Ikke for å bite. 

    Bare for å puste. 

    Gjellene på siden av halsen vibrerte lett. Øynene betrakter meg rolig, vurderende. Som et bytte? Eller med gjenkjennelse? De andre så forbi meg. Mot mørket. Mot nord. I en pause mellom dønningene hørtes en sang. Et skremmende språk med en gurglende uttale.

    Minnene fra barndommen kom tilbake. 

    Den gangen slapp de meg fri. Nå visste jeg hvorfor de hadde latt meg leve. 

    Idet jeg gikk tom for luft, skrek og sparket jeg desperat mot vann og sand. Samtidig hørte jeg sangen kulminere i noe ubegripelig. En av lydene formet seg nesten til ord som jeg like mye følte som hørte: «Hutula fetanj». I det jeg gispende trakk pusten og kjente smaken av saltvann var det som om varmen i vannet kom tilbake. Vakuumet slapp og jeg sparket meg opp til overflaten. Kavet meg inn mot land.

    Barna lo og smilte. «Bra pappa. Ny rekord. Jeg klarer bare 20 sekunder, du var under minst 30!» 

    30 sekunder? Det føltes som minutter. 

    Jeg kjente en svie på leggen. Et avtrykk etter lange fingre hvor fiskeskjell hang fast i huden. Solen var på vei under horisonten. Jeg kastet et blikk mot nord i det jeg hauset ungene opp fra vannet. 

    Noe brøt overflaten et øyeblikk. 

    Ikke en rygg. 

    Ikke en finne. 

    Noe som minnet mer om en foldet fjellvegg av kjøtt.

    Tentakler vaiet i det duse lyset av solnedgangen. 

    Et øyeblikk virket det som noe der ute så tilbake mot meg. 

    Jeg kunne skrevet hva jeg så. Men språket vårt ble ikke laget for den slags former.

    *

    Trygve Fossberg Øisjøfoss (52) bor i Enebakk og har en sterk interesse for skrekk som fortellerform. Han ble først introdusert til sjangeren gjennom rollespill på 80- og 90-tallet, særlig inspirert av H.P. Lovecrafts univers, der det urovekkende og det uforklarlige står i sentrum. Til daglig er han far til to barn og arbeider med teknologi, men har alltid hatt en dragning mot det mørkere og mer stemningsfulle i litteraturen.

    Gjennom skriving utforsker han hvordan frykt kan oppstå i det nære og hverdagslige – og hvordan det ukjente ofte ligger rett under overflaten. Novellen han her har skrevet er et uttrykk for denne interessen, og bærer preg av en fascinasjon for det som ikke helt lar seg forstå.

  • Jonas A. Larsen om «Gratistjeneste»

    I denne serien tar vi en prat med forfatterne i skrekknovelle-samlingen vi har laget sammen med Liv forlag. I dag snakker vi med Jonas A. Larsen om novella «Gratistjeneste».

    Jonas A. Larsen er redaktør for Skrekklitteratur og produserer podkasten vår, i tillegg til at han skriver egne greier. I antologien 13 skremmende noveller av 13 norske forfattere bidrar han med en novelle han selv synes er ganske guffen:

    – Jeg er fornøyd med begge de to novellene som har vært utgitt i podkasten, men jeg føler at Gratistjeneste er den første som er ordentlig forstyrrende. Jeg hørte nylig et intervju med forfatter Stephen Graham Jones om å det å skrive skrekk. Han sa – fritt etter hukommelsen – følgende: «Jeg leier leseren med en hånd og bærer en lykt med den andre, i det vi går inn i mørket. Og så, etter en kort stund, slipper jeg hånda og slukker lykta.»  Jeg er selvfølgelig inhabil, men jeg føler at denne novella er litt sånn.

    Stephen Graham Jones er en produktiv skrekkforfatter, som blant annet står bak den fenomenale The Only Good Indians. The Buffalo Hunter Hunter er også verdt å sjekke ut. Hans bøker bruker ofte naturen effektivt som setting, har hovedpersoner som er av amerikansk urfolk og omhandler gjerne kulturelle temaer.

    Den har en fot i folkeskrekk-landskapet, der øde områder, folketro, myter og paganisme er bærende elementer. Men også når det kommer til Internett?

    – Den er inspirert av to ting: I fjor sommer gikk jeg tur i Bøkeskogen utenfor Larvik. Et sted så jeg en rund formasjon med brunsnegler på bakken. Ikke i en perfekt sirkel, men det så allikevel nesten oppsatt ut. Ritualistisk, liksom. Omtrent samtidig som jeg så denne ringen med snegler, hørte jeg en podkast der folk sendte inn skumle og påstått sanne historier de hadde opplevd. En av dem var om en mann som i kjedsomhet under covid hadde besøkt dark web. Han påstå at han kom inn i en seksjon der det var en video med folk som så rett på kameraet og sa navnet hans. Skummelt! 

    Larsen peker på at selv om dark web og kriminelle aktiviteter der absolutt er reelt, så knytter det seg også myter, urbane legender og folketro til disse mørke avkrokene av Internett. Moderne folketro.

    – Min historie bruker ikke noe fra historien jeg hørte på podkasten, men den er inspirert av alle de mytene som finnes rundt dark web. Da jeg satte i gang med å skrive Gratistjenste hadde jeg det for meg at jeg skulle skrive om ting jeg syns er skummelt eller forstyrrende, og da ble det brunsnegler og dark web. Hvordan det henger sammen kan du lese i boka! 

    Hvis du vil lese denne novella kan du gjøre det i 13 skremmende noveller av 13 skremmende forfattere, som du kan skaffe gjennom din foretrukne bokhandel.

    Jonas vil også være til stede på bokslippet hos Bookdragons, fredag 13. mars!

    Tidligere intervjuer:

  • Marit Kvamme Schanche om vinnernovella «Psykologen»

    Marit Kvamme Schanche om vinnernovella «Psykologen»

    Marit Kvamme Schanche vant skrekknovelle-konkurransen med «Psykologen». I den anledning tar vi en prat med henne om denne, skriving og skrekklitteratur generelt.

    Av Jonas A. Larsen.

    Før vi kommer inn på selve novella, tenkte vi å benytte anledningen til å bli bedre kjent med Marit. Hva inspirerer henne og hvilke bøker og forfattere setter hun selv pris på?

    I tillegg til å lese «Psykologen» i antologien 13 skremmende noveller, kan du i tillegg høre en av forfatterens andre noveller, «Brobyggeren», i podden vår.

    *

    Hei! La oss starte med det essensielle: Hvem er du, og hva pusler du med til daglig?

    – Hei! Jeg er først og fremst Marit. Ellers er jeg vernepleier med en forfatterdrøm. Nå for tiden pusler jeg mye med å få orden på noen noveller jeg har liggende, i håp om å få gitt dem ut en dag. Utover det liker jeg å tegne. Jeg er vel kreativ av natur, og elsker å skape. Jeg bor i Trondheim med samboeren min, John.  

    Hva er ditt forhold til skrekklitteratur?

    – Jeg har hatt et nært forhold til skrekklitteratur siden tenårene. Selv om jeg har vokst opp med vegger dekket av bøker og leser de fleste sjangere, er det skrekklitteraturen jeg kjenner meg nærmest. Det er noe med å utforske den menneskelige natur gjennom frykten. Skrekklitteraturen kan formidle budskap med en voldsom slagkraft, om du skjønner hva jeg mener. For meg er det heller ingen andre sjangere som kan konkurrere med stemningen. Jeg er også i overkant opptatt av skrekkfilmer. 

    Skjønner absolutt hva du mener, og jeg er helt enig. Er det noen bestemte bøker eller forfattere som har eller har hatt spesiell betydning for deg?

    – Det er mange. Om jeg skal nevne de som sannsynligvis har påvirket meg mest, må jeg nok nevne Stephen King. Han var min første. Jeg oppdaget H. P. Lovecraft noen år senere, og leste alt jeg kom over. Mary Shelleys Frankenstein ligger høyt på listen over bøker som har fulgt meg tett i årenes løp. John Ajvide Lindqvist må også nevnes. Jeg er spesielt glad i hvordan han kombinerer skrekk med varme og kjærlighet i bøkene sine. Litt som en kombinasjon av Stephen King og Fredrik Backman. Det liker vi. 

    Absolutt! Hva fikk deg til å ville skrive skrekk selv? Var det en konkret plan eller skjedde det mer naturlig?

    – Det skjedde naturlig. Jeg har likt å skrive historier omtrent siden jeg lærte å skrive. For noen år siden fant jeg en kladdebok fra tidlig på barneskolen med en illustrert skrekkhistorie. Det er noe med å skrive som alltid har fenget meg, og det gir meg et indre driv. Jeg kjenner det i hele kroppen når en idé dukker opp. Det er som om den brygger i underbevisstheten og gradvis bryter seg ut, frem til den må komme ut og ned på papiret. Det har vært slik så lenge jeg kan huske. 

    Og så vant du altså førstepremien i Liv forlag sin skrekknnovelle-konkurranse – gratulerer! Hvordan var det?

    – Takk! Det var ganske så surrealistisk. Da jeg fikk e-posten fra Myriam Bjerkli om at jeg var vinneren, stirret jeg bare på telefonen min i flere minutter uten å si et ord. Etterpå gikk jeg bort til samboeren min, holdt frem telefonen og greide å få ut et «les». Jeg ble satt ut og skikkelig glad. Videre er det jo skikkelig stas å få være med i antologien sammen med etablerte forfattere. Å vinne konkurransen inspirerte meg også til å jobbe mer med skrivingen. 

    Det var en enstemmig jury som konkluderte med at novella «Psykologen» tok førstepremien, som i tillegg til en selvskreven plass i antologien også rommet en pengepremie. Stemningen i novellen er sterk og kommer krypende over det, og den dialogdrevne narratives er svært medrivende.

    Forfatteren kan fortelle at hun skrev den omtrent et halvt år før konkurransen, og at nettopp stemning var viktig i idéen den baserer seg på:

    – Først og fremst var inspirasjonen en stemning, som videre førte til at jeg kom på deler av teksten, og så for meg hvordan det hele skulle se ut. Jeg får klare bilder i hodet av det jeg skriver om, men det er kanskje vanlig? Jeg hadde lenge tenkt på at jeg ønsket å skrive en novelle som for det meste bestod av dialog, og å skape en stemning med få virkemidler. Den er ganske så annerledes enn mange andre noveller jeg har skrevet. 

    Settingen for den effektive novella er et interessant studie i seg selv, som dessuten kan åpne for intense kammerspill: Nemlig en psykologs kontor. Karakterene: En psykolog og en pasient.

    – Settingen kommer nok av min interesse for psykiatri, og forholdet mellom helsepersonell og pasient. Den tryggheten en psykolog skal representere, og kontrasten som ligger i at dette mennesket er et rovdyr. 

    Marit Kvamme Schanche kan dessuten avsløre at ikke alt hun skriver er ren skrekk:

    – Hvordan jeg skriver kommer helt an på hva jeg vil fortelle. De er nesten alltid overnaturlige, og mange har elementer fra psykiatrien. Som regel er det en eller annen kraft som bryter inn i noens liv og river dem ut av en eller annen stagnert situasjon. Noen ganger er det selvfølgelig ett eller flere monstre. Det hender seg også at menneskene er de egentlige monstrene, som i Psykologen. I noen noveller er det begge deler. Om jeg noen gang får utgitt en novellesamling, vil jeg kalle den Interferens, da det er interferensen som trigger mye av handlingen i det jeg skriver.

    Forsideillustrasjon, foto: Oliver Kepka/Pixabay.com.

  • Skrekkantologi: Forsideavsløring!

    Skrekkantologi: Forsideavsløring!

    Fredag den 13. februar er planlagt dato for slippet av samlingen med nye skrekknoveller av norske forfattere. Den utgis av Liv forlag og er et samarbeidsprosjekt mellom Forlagshuset i Vestfold og Skrekklitteratur.

    I tillegg har forlaget hatt en skrivekonkurranse der vi inviterte alle til å sende inn sine beste skrekknoveller. På fredag ble det kjent hvilke ti forfattere som er på den første shortlista. På lørdag presenterte Jonas A. Larsen forsida offentlig for første gang, på panelsamtalen om skrekk i regi av Bookdragons i Lillestrøm:

    Idé, illustrasjon og design er av Jonas A. Larsen. Art direction er av Myriam H. Bjerkli og Jonas A. Larsen.

    Flere forfatternavn kommer til å dukke opp på forsiden etterhvert! Vi tror dette blir en kjempeflott bok, med masse noveller av ulike forfattere som berører forskjellige hjørner av skrekksjangeren.

    Veien mot endelig forside

    Å finne rett forside til bøker er gjerne en lang prosess der man tester ut idéer, får innspill på hva som funker og ikke, og hvert steg går gjerne gjennom flere runder med de gode idéene. Her er noen av eksemplene før vi ble fornøyd med denne boka:

    Dette var det vi brukte som en «dummy» i forbindelse med utlysning av konkurransen, med podkastens maskot Fannitullen i front. Men det var aldri tenkt som den faktiske forsiden.

    En stund var allikevel tanken å bruke Fannitullen. Kanskje lage en scene som gikk over hele omslaget, som i denne konseptskisse?

    Denne idéen måtte fargelegges og semi-fullføres før vi så at den kanskje ikke helt fungerte som omslag på en voksen novellesamling?

    Neste idé var å bruke et heiskonsept. På dette tidspunktet var 13-konseptet med boka kommet inn som en tanke, og vi kunne kanskje spille på den beryktede trettende etasjen i mange bygninger. Og så kunne novellene og forfatterne stå i et heispanell med knapper på baksiden.

    Første forsøk på å tegne idéen ut og med farger. Designkonseptet er lå plass, men selve illustrasjonen er litt for barnlig, kanskje?

    Dette er samme idéen, men motivet ble malt digitalt i steden for forgjengeren som var en mer klassisk illustrasjon. I tillegg ble selve heisen gjort mindre, med mer rom rundt. Vi ble enige om at dette måtte bli forsida vår!

  • Du og jeg, for alltid

    Du og jeg, for alltid

    Sesong 2 av podkasten vår startet med et brak, med Christoffer Lamøy skumle novelle Du og jeg, for alltid!

    Novella er en meta-fortelling, som fortelles ved at podkasten Skrekk (!) får en e-post fra en mann som ønsker å fortelle sin historie.

    Den ble publisert i to deler, og du kan lytte til del 1 her og del 2 her — eller der du vanligvis lytter til podkaster.

    Ellers finner du hele arkivet med alle episodene så langt her!

  • Bonusepisode: Nissemarked (podkast)

    Bonusepisode: Nissemarked (podkast)

    I sommer kjører podkasten noen enkelte bonusepisoder. Dette er den siste av tre og en riktig gammel klassiker.

    I 1862 gav den engelske poeten Christina Rossetti ut diktet Goblin Market, i boka «Goblin Market and Other Poems». Det rommet historien om to søstre og kjærligheten de har ovenfor hverandre, i møte med nisser fra skogens mørke. Diktet er en tidlig folkeskrekk-fortelling med både vakre og skumle skildringer, og flere erotiske antydninger.

    Du kan høre episoden her, eller der du vanligvis lytter til podkaster.

    Illustrasjon til en utgave av diktet fra 1933, av Arthur Rackham, en av de viktigste illustratørene fra The Golden Age of Book Illustration (1880-årene til 1930-årene).

    Rossetti var født i 1830 og døde i 1894. Hun skrev dikt om åndelighet, død og mystikk; dikt for barn og tekster til julesanger. Hun opplevde dessverre ingen stor anerkjennelse i sin levetid, men står støtt i den engelske litterære kanonen i ettertid. Her er et annet, kortere dikt:

    A Coast-Nightmare

    I have a friend in ghostland— 
       Early found, ah me, how early lost!— 
    Blood-red seaweeds drip along that coastland 
       By the strong sea wrenched and tossed. 
    In every creek there slopes a dead man’s islet, 
       And such an one in every bay; 
    All unripened in the unended twilight: 
       For there comes neither night nor day.     

    Unripe harvest there hath none to reap it 
       From the watery misty place; 
    Unripe vineyard there hath none to keep it 
       In unprofitable space. 
    Living flocks and herds are nowhere found there; 
       Only ghosts in flocks and shoals: 
    Indistinguished hazy ghosts surround there 
       Meteors whirling on their poles; 
    Indistinguished hazy ghosts abound there; 
       Troops, yea swarms, of dead men’s souls.— 

    Have they towns to live in?— 
       They have towers and towns from sea to sea; 
    Of each town the gates are seven; 
       Of one of these each ghost is free. 
    Civilians, soldiers, seamen, 
       Of one town each ghost is free: 
    They are ghastly men those ghostly freemen: 
       Such a sight may you not see.— 

    How know you that your lover 
       Of death’s tideless waters stoops to drink?— 
    Me by night doth mouldy darkness cover, 
       It makes me quake to think: 
    All night long I feel his presence hover 
       Thro’ the darkness black as ink.     

    Without a voice he tells me 
       The wordless secrets of death’s deep: 
    If I sleep, his trumpet voice compels me 
       To stalk forth in my sleep: 
    If I wake, he hunts me like a nightmare; 
       I feel my hair stand up, my body creep: 
    Without light I see a blasting sight there, 
       See a secret I must keep.

    (Fra boka New Poems, 1898.)

    Man har i ettertid tolket diktene på flere måter, og religion og undertrykt seksualitet har vært temaer som har kommet frem i nytt lys. Også Goblin Market er blant annet tolket til å egentlig handle om to kvinnelige elskere, heller enn søstre. Mange har holdt Rossetti fram som en av de fremste poetene fra sin tid, og hun ble et feministisk ikon for undertrykt, kvinnelig genialitet. Forfattere som Virginia Woolf, Gerard Manley Hopkins og Elizabeth Jennings er in stor grad påvirket av hennes arbeid.

    Portrettet øverst er malt av hennes bror, Dante Rossetti (1828-1882) i 1850.

  • Bonusepisode: Vargmake (podkast)

    Bonusepisode: Vargmake (podkast)

    I sommer kjører podkasten noen enkelte bonusepisoder.

    Forrige gang var det en nyoversatt gjendiktning av Edgar Allan Poes Sladrehjerte. I dag er det en vri på et kjent eventyr, av Jann Rygh Sivertsen. Vargmake er tittelen og forfatteren beskriver den slik:

    «Denne novella er en mørk fantasi, inspirert av et kjent eventyr.»

    Episoden er innlest av Ole Larssen. Manuskript og produksjon av Jonas A. Larsen. Vi har investert i ny mikrofon, så lyden vil fra og med nå være mye bedre og jevnere enn tidligere.

    Lytt til episoden her, eller på den tjenesten der du vanligvis hører podkaster.