• Novelle: «Dugnadsånd» av Frank Hiis

    Novelle: «Dugnadsånd» av Frank Hiis

    En mørk novelle om å tråkke over grenser. Om tomhet, mangel på empati og dugnadsånden.

    Av Frank Hiis.

    Han hadde funnet nabolaget hvor han ønsket å bo. Selv om det ikke hadde noen hus til salgs akkurat da, og alt så ut til å være utenfor hans prisklasse. Han hadde arvet barndomshjemmet sitt, i et mindre sentralt strøk. Han visste ikke om han ville få nok for det til å kunne bo der han ville. Han gikk en spasertur i bydelen og så på bygningene. Ved et postkassestativ var det en oppslagstavle, han stanset for å lese oppslagene. Det skulle være en dugnad samme ettermiddag. Han tenkte det var en fin anledning til å bli kjent med forholdene, så han stilte opp 15:00 på lekeplassen. Der ventet en gruppe på ti til femten voksne, det kom noen etternølere etter at de hadde begynt. Han presenterte seg som Tom, og fortalte at han var ny der. Han løy, og sa han akkurat hadde fått tilslag på en bolig i nabolaget, men husket ikke husnummeret i farten. Ingen lot seg merke med at han ikke hadde flyttet inn ennå, og ga uttrykk for at de var glade for hjelpen. 

    Han jobbet flittig hele kvelden, han rakte løv og kjørte det vekk i trillebår. Han plukket søppel og lukte i blomsterbed. I skumringen hadde han jobbet en time i et bed sammen med en blid dame i førtiårene som het Susanne. Det var på tide å si seg fornøyde og trekke hjemover. Susanne så på ham som hadde jord på knær, hender og armer, og smilte. 

    -Vil du kanskje låne badet vårt for å vaske deg litt? 

    Han smilte tilbake, prøvde å ikke virke for ivrig. 

    -Takk skal du ha, det hadde vært fint. Greit å ikke få med meg masse jord inn i bilen.  

    Han fulgte etter henne hjem, det var et nydelig hus med plen og veranda. Akkurat noe slikt var det han kunne tenke seg. Hun hadde fortalt ham at hun var gift med en mann ved navn Alfred og hadde en sønn og datter på åtte og seks. Han tok av seg på beina utenfor og fulgte etter henne gjennom gangen til toalettet. Han vasket seg med såpestykket på servanten, og så seg om i gangen utenfor. Susanne kom ham i møte. 

    -Går det bra? 

    -Ja, jeg bare så meg om i gangen. Det virker som et helt nydelig hus. 

    Hun takket og smilte blidt igjen. 

    -Har du lyst til å se resten kanskje? 

    -Gjerne det, hvis det ikke for mye bryderi. Det ligner litt på det jeg har kjøpt, og det hadde vært interessant å se hva dere har gjort med innredningen. 

    -Det er ikke noe bryderi, bevares. 

    Han fikk se alle rommene og huset var nydelig. Akkurat noe slikt han alltid hadde drømt om. Da han tok på seg skoene ute på trappen visste han at han måtte gjøre alt som skulle til for å få bo på denne siden av byen. 

    Han holdt seg borte fra nabolaget i fem uker, i håp om å bli glemt. Så brøt han seg inn i Susannes hus om natten. Susanne våknet av et skrik, hun så Alfred ved siden av seg i sengen med en fortvilet grimase og blod pumpende ut av brystet, hvor mannen hun husker het Tom hadde stukket ham med en kniv. Hun sendte ham et forrykt blikk og kastet seg fram mens hun skrek. Mannen dro ut kniven og slo henne unna med den andre armen. 

    -Tom! Jævel! Hvorfor … 

    -Jeg heter ikke Tom. Det er bare det at jeg føler meg … tom. 

    Susanne stirret livredd på ham. Før hun kom til seg selv og brøt ut: 

    -Hva med barna? 

    -Døde. 

    Susanne skreik, kastet seg fram. Han grep tak i henne, fikk håret i et fast grep og kuttet strupen hennes. 

    Drapene ble aldri oppklart. Han hadde brukt hansker og etterlot seg få spor. Han hadde tilsynelatende ikke noe motiv og ble aldri kontaktet av politiet. Men når etterforskningen hadde dødd ut, ble huset lagt ut for salg. Ettersom huset var et kjent åsted, gikk det for en sum langt under takst. En sum han hadde råd til, og det var han som fikk tilslaget. Han flyttet inn i april, og ettersom våren var kommet, nærmet det seg datoen for den årlige dugnaden i nabolaget. Han gledet seg, det hadde vært så hyggelig sist, han hadde blitt tatt så godt imot og følt seg som en i gruppa. 

    Huset hadde et stort bad i andre etasje, med vinduer og et stort badekar. Den første kvelden i huset gikk han for å ta et bad ved midnatt. Han fylte karet med varmt vann, bobler og badesalt. Han åpnet vinduene på vidt gap. Vinteren hadde ikke sluppet taket helt, og kald luft fylte rommet. Han kledde av seg, senket seg i det varme vannet og lukket øynene, med armene hengene over kanten. Han ble liggende og lytte etter lyder. Alt var ukjent i et nytt hus, og han var ikke vant til husets livstegn. Alle lydene man kunne høre når man lå helt stille i badekaret. Han hadde ventet seg å høre vinden, knirking i veggene, fuglekvitter, lyder fra fjerne biler, kanskje fly. Han utelukket ikke en gang spøkelser. Han hadde aldri vært så redd for slikt, men under omstendighetene ville han ikke blitt helt overrasket om han hørte jamring fra soverommene. Men han hørte ingenting. Ikke en lyd. Det var nifst stille. Til slutt sovnet han. 

    Da lyset slo inn i rommet i femtiden våknet han med et støkk. Badevannet var iskaldt. Han skulle ikke ha sovet med åpne vinduer. Han kom til å bli syk. Han kavet seg ut av karet, løp for å lukke vinduene. Så lot han badevannet renne ut, før han fylte det på nytt med varmt vann. Han badet igjen før han trakk seg ut på soverommet, og rullet seg inn i to dyner før han sovnet i det samme hjørnet hvor Susanne hadde hatt sin side av sengen. 

    Den nifse stillheten vedvarte. Han hørte ikke en bil noen gang, selv om han kunne se biler kjøre fram og tilbake mellom husene rett som det var. Ingen vind heller, selv om det skulle blåse kraftig når han var ute på gata. Selv regnet som pisket mot vinduene hørte han ikke. Stillheten plaget ham, så han skaffet seg en katt. En nusselig, svart kattunge som virket glad og fornøyd på gården hvor han hentet den. Da han bar katteburet over dørterskelen, begynte den å hvese. Han slapp den ut på kjøkkenet, hvorpå den løp til døren og begynte å remje. Bonden som ga ham katten hadde sagt den burde være inne de første dagene, så den forsto at den hadde fått et nytt hjem og ikke prøvde å finne veien tilbake til gården. Men katten bar seg ustanselig, og det var ingen tvil om at den ikke hadde noen planer om å finne seg til rette. Det var riktignok ikke stille lenger, men kattejamringen natten igjennom var verre. Om morgenen slapp han katten ut og så den løpe vekk i toppfart. Den kom aldri tilbake. 

    Han prøvde å kjøpe seg en hund isteden. Så fort den hadde kommet over terskelen ulte den, og kastet seg mot døren han akkurat hadde lukket bak den. Så gikk den i ring på kjøkkengulvet og bjeffet mot forskjellig punkter i rommet. Den ville heller ikke roe seg, før det var på tide å gå en kveldstur så den skulle få tisse. Så fort han åpnet døren dro den i båndet av all kraft. Han holdt fast med begge hender. Men idet han snudde seg for å låse, tok hunden fraspark og kastet seg over ham. I forfjamselsen slapp han båndet, og hunden la på sprang. Akkurat som katten, sprang den vekk av alle krefter, for aldri å vende tilbake. 

    Dagen etter oppdaget han at kjøleskapet ikke lenger virket, fordi hunden hadde bitt i strømledningen til skapet kvelden før. Han ringte en elektriker som kom tre dager senere for å bytte den. Elektrikeren skuttet seg da han kom inn, og lurte på hvorfor det var så kaldt. Han skrudde på ovnen, men selv merket han ikke kulden. Håndverkeren gjorde seg fort ferdig, og demonstrerte kjapt kjøleskapet ved å åpne døra for å vise at det lyste. Deretter stakk han rett ut inngangsdøra, og ropte at han ville sende faktura. 

    Han ble stående på kjøkkengulvet og tenke. Denne merkelige stillheten. Han hadde ikke sett en flue, en edderkopp eller noe levende noe sted i huset. Han fant fram mobilen, skrudde opp lyden og satte på noe musikk. Den låt litt hult i rommet, og så snart han skrudde av igjen var stillheten like total som før.

    Da dagen for dugnaden endelig kom, hadde han gledet seg veldig. Han var bestemt på å gjøre et godt inntrykk. Derfor hadde han bakt sjokoladekake og horn med ost og skinke. En kjølebag med drikkevarer hadde han også kjøpt inn. Naboene var over seg, klappet ham på skulderen og ønsket ham velkommen til nabolaget. Noen spurte om hvorfor det var Susannes hus han hadde flyttet inn i, da han var med på dugnaden i fjor, før tragedien fant sted. Han forklarte at lånet han hadde håpet på for det første huset falt igjennom, først da Susannes hus ble utlyst fikk han råd. De godtok forklaringen og satte ham i arbeid. 

    Mens han plukket søppel og småstein vekk fra sandkassen på lekeplassen fikk han plutselig øye på noe som ga ham et støkk. Han så Susanne, Alfred og de to barna deres komme gående mot dem. De bar på spader og hakker. De så ikke på ham eller naboene, bare gikk i et jevnt tempo mot huset hans. De gikk inn i hagen og begynte å grave i plenen foran huset. Han løp bort til en stor mann med skjegg som het Petter, og spurte om han kunne se det. Han pekte på Susanne.

    Petter snudde seg interessert.

    -Huset ditt mener du?

    -De som gikk inn i hagen.

    -Gikk det noen inn i hagen? Jeg ser ingen herfra.

    Petters kone Helle luket i veikanten rett utenfor hagegjerdet hans og reagerte heller ikke på gravingen bare tre-fire meter unna. Han gikk med raske skritt mot hageporten og videre bort til de fire skikkelsene som ødela plenen hans. Ansiktene deres var uttrykksløse og konturene litt utydelige. De stanset arbeidet da han nærmet seg, og stilte seg opp ved siden av hullet for å se på ham med blanke ansikter. Han så de allerede hadde rukket å grave dypt. Han grep etter Alfreds skulder, ettersom han var den nærmeste. Hånden gled rett igjennom. 

    Han hørte skritt bak seg. Petter stilte seg ved siden av ham. 

    -Se her har man begynt å grave ja. Planlegger du å skaffe deg basseng? Eller en fiskedam?

    Han ble svar skyldig. Gjenferdene så interessert på Petter, men det var helt tydelig at han ikke så dem. 

    -Eh … ja, et lite basseng tror jeg. 

    Petter nikket, men syntes nok ubesluttsomheten hans virket litt pussig. Han trakk på skuldrene og gikk tilbake til arbeidet. Han hadde ikke annet valg enn å følge etter. Han sto på lekeplassen og så gjenferdene fortsette gravingen igjen. 

    Etter en time tok de redskapene med seg og gikk ut porten og fortsatte nedover gata uten å se på ham. Han visste ikke om det var noe poeng i å følge etter, så han løp tilbake til hagen. Hullet hadde blitt dypt. Det var ikke mer enn to ganger halvannen meter stort, men det måtte være fem-seks meter ned til bunnen. Han visste ikke hva han kunne gjøre. Så isteden gjorde han hva han kunne for at dugnaden skulle bli mest mulig vellykket. Han malte gjerde, flyttet hagemøbler, fjernet et sykkelvrak fra veikanten, rakte plen og plukket stein. Han høstet mye skryt da dagen var over, og ble invitert på grillfest for alle som hadde bidratt, hjemme hos Petter og Helle.  

    Samme kveld ble han stående ved kjøkkenvinduet og stirre ut på hullet. Han skjønte ikke hva dette skulle bety, og klarte ikke å slappe av. Plutselig så han noen nærme seg. Det var de to barnegjenferdene, og imellom seg bar de en likkiste. De nærmet seg hageporten og først nå forsto han hva hullet var til. Han kastet seg rundt for å legge på sprang. Men foran kjøkkendøren sto Alfred og holdt opp en hånd for å signalisere stopp. 

    -Det er på tide å sove nå, hørte han Susannes stemme si bak ham. Han prøvde å snu seg etter lyden, men idet han vendte om på kroppen, falt han momentant i søvn og kroppen sank sammen. 

    Han ble vekket nesten med en gang. Han forsto ikke hvor han var, det var ute i naturen, det minnet om norsk ødemark. Han kunne se trær, fjell, en elv, men ingen mennesker. Han hørte ubestemmelige lyder i det fjerne, kanskje skritt, kropper som bevegde seg. Foran ham var det noe uklart, som han ikke klarte å finne ut av. Plutselig begynte det å snakke. 

    -Velkommen hit. 

    -Hvem er du? 

    -Jeg er dugnadsånden. Og dette er mitt rike. Du er nå overlatt i min varetekt. Ettersom du på tross av dine destruktive gjerninger har søkt mot å være en del av et samfunn, bli en brikke i en større helhet og har vist utmerket dugnadsånd, er det jeg som får oppgaven å føre deg videre i etterlivet. Jeg gir deg nå to valg. Hører du den bankingen? 

    -Ja. Hva er det? 

    -Det er familien du drepte, som har båret kroppen din ut i hagen og lagt deg i likkisten. Bankingen er spikrene som blir slått inn i kisten, slik at du ikke skal kunne komme deg ut. Om du ikke følger mine instruksjoner vil du snart våkne i kisten, nedgravd i hagen. Du vil da oppleve å bli sakte kvalt i en langsom og smertefull død. 

    Han kjente at det ble ubehagelig å puste, som om luften plutselig ble tettere. Han konsentrerte seg om pusten og stirret igjen på ånden. 

    -Hva om jeg gjør som du sier? 

    -På dette stedet finnes det mange i samme situasjon. Din oppgave er å finne dem. For hver person du snakker med og skaper en relasjon med, så kjøper du deg mer tid. Du må skape deg en ny familie her, hvor alle du treffer må tas imot med åpne armer. Om du lykkes i å bli en del av et nytt samfunn i dette riket, et samfunn som tar imot alle som blir sendt denne veien, så trenger du aldri å våkne. Da vil du langsomt forlate kroppen helt smertefritt, og bli en del av denne verden. Her kan du bli så lenge du viser sann dugnadsånd. Hører du at bankingen har sluttet? 

    -Ja.

    -Nå begraves kisten.

    Han hørte et høyt dunk og skrapingen av stein og sand som landet på lokket.  

    -Nå er valget ditt. 

    Han så seg febrilsk omkring etter mennesker, men så ingen. 

    -Uansett hvilken retning du velger, så vil du finne noen før det er for sent. Men du må løpe alt du klarer. 

    Han la på sprang. 

  • Podkast: Noe i vannet av Tore Aurstad

    Podkast: Noe i vannet av Tore Aurstad

    Da kan du endelig høre begge delene av Tore Aurstads skumle novelle i podkasten vår!

    Av redaksjonen.

    Lytt til del 1.

    Lytt til del 2.

    Du finner dem også der du eller slutter til podkaster. Hvis du heller fortrekker å lese noveller, så er novella også med i antologien vi laget sammen med Forlagshuset i Vestfold: 13 skremmende noveller, som du finner der du vanligvis kjøper bøker!

  • Jon Ewo om «Gaven»

    Jon Ewo om «Gaven»

    I denne serien tar vi en prat med forfatterne i skrekknovelle-samlingen vi har laget sammen med Liv forlag. I dag snakker vi med Jon Ewo om novella «Gaven».

    Av Jonas A. Larsen.

    Som vanlig tenker vi å først bli kjent med forfatteren, før vi går inn på novella, inspirasjon og tematikk i denne.

    *

    Hei! Vi ser ingen grunn til å ikke gå rett til kilden for den beste informasjonen. Hvem er du?

    Jon Ewo, forfatter og frilanser, og har jobbet som det i bokbransjen i 40 år. Har skrevet/utgitt 167 titler. Det er bøker for alle aldersgrupper – barn, ungdom, voksne. Både skjønnlitteratur og sakprosa. Har vunnet priser både i Norge og utlandet.

    Wow! Rett og slett en imponerende produksjon. Og så har du skrevet en novelle for antologien her. Hva kan du si om den?

    – Jeg ville unngå enkelte standard-plots. For eksempel «Det hjemsøkte huset» eller kjente monstre som vampyrer, varulver, zombier.

    Hvor kom idéen fra?

    – Jeg liker Stephen Kings innfallsvinkel. Han har sagt et sted at alle hans fortellinger starter med spørsmålet: «What if …»

    Det er vanskelig å komme unna Stephen King, når man leser eller jobber med skrekklitteratur. og det skulle bare mangle. Her er en ørliten del av produksjonen hans. Foto: Esquire.

    Apropos Stephen King: leser du noe skrekk selv, og har du eventuelt noen du setter særlig pris på?

    – Har akkurat lest Tor-Håkon Gabriel Håvardsens roman «Styggemannen». Satte pris på splatterstilen hans, selv om det tar av litt innimellom. Av forfatterskap jeg setter høyt er det særlig tidlige Stephen King-romaner, pluss Clive Barker. Må heller ikke glemme «Coraline» og Neil Gaiman.

    Tor-Håkon Gabriel Håvardsens Styggemannen er en av de norske skrekkromanene som kom ut med bred distribusjon i fjor. Tor-Håkon har også skrevet en av novellene i 13 skremmende noveller!

    Et er vel ikke så mange sjangre du ikke har vært innom. Hvordan syns du det er å jobbe i skrekksjangeren? Både med tanke på «Gaven» og ellers?

    Det er jo ikke en ny sjanger for meg, siden jeg sammen med Arne Svingen og Ingunn Aamodt jobbet i 10 år med grøsser-serien «Marg & Bein». Gikk litt lei av å måtte skrive en roman eller flere noveller hvert år den gangen. Men nå føltes det godt ikke å ha noe slikt press på meg. Elsker å skrive drøy spenning og her kunne jeg også gjøre noe jeg ikke kunne gjøre for unge mennesker – legge inn en kinky erotisk undertekst. Så hvis noen vil ha flere grøssere fra min hånd er det bare å kontakte meg – jeg elsker å skremme folk!

    Novella kan du lese i 13 skremmende noveller av 13 norske forfattere, som kan skaffes der du handler bøker nå!

    Tidligere intervjuer: 

  • Novelle: «Bølgen» av Trygve F. Øisjøfoss

    Novelle: «Bølgen» av Trygve F. Øisjøfoss

    En novelle om frykt som oppstår i det nære og tilsynelatende trygge, og det ukjente som gjerne lurer rett under overflaten.

    Av Trygve F. Øisjøfoss.

    Det var siste kvelden i ferien. Varmen etter den rekordhete sommeren hang fortsatt i luften da jeg ga etter for barnas ønske om et siste bad i Skagens bølger.

    Solen var allerede begynt å farge himmelen blodrød når jeg parkerte ved Grenen. Mot nord hang tunge, mørke skyer som om en storm var på vei. 

    På vei nordover mot stranden gikk vi forbi en gruppe med værbitte, eldre fiskere som stirret nordover og rystet på hodet. 

    «Der kommer uvejr», sa den yngste av dem. 

    «Ja … men det æ it vinden», mumlet en med langt grått skjegg. «Det kommer nedefra havet.»

    Da vi passerte dem ble de helt stille. De fulgte oss med blikket hele veien mot stranden.

    Jeg tenkte de snakket om strømmen. Eller om tidevannet. Det var alltid skumle strømmer der hvor mektige Skagerrak møtte lunefulle Kattegat. Først senere forsto jeg hva de egentlig mente.

    «Skynd dere barn, solen går snart ned og det er en storm på vei», sa jeg, og ungene løp ned i vannkanten.

    Mamma lærte meg allerede i 7-årsalderen at Skagen var et skummelt sted å bade grunnet strømmene. Nå 45 år senere hadde jeg fortsatt stor respekt for havet og området, men hele ferien hadde jeg badet med barna. Jeg liker ikke kaldt vann, men det hadde vært varmt hele sommeren. Jeg svømte et lite stykke ut for å kunne ha kontroll på barna som badet innenfor.

    Plutselig ble bølgenes monotone dur brutt av krasse skrik. Jeg bråsnudde i vannet og så en flokk med måker fly innover land og fortsette sørover. Pleide måker virkelig å fly i flokk? Jeg snudde meg tankefull tilbake mot stranden og i et øyeblikks panikk så jeg igjen barna. Jeg plasket med armene for å komme meg innover, men da dukket to smilende hoder opp av vannet med dykkemasker foran ansiktet. 

    Jeg pustet ut og i det jeg senket skuldrene kjente jeg plutselig at vannet ble merkbart kaldere. Strømmer fra det kalde nord klarte tydeligvis ikke helt å vinne over tropevarmen. Jeg snudde meg og tittet nordover. Et lyn flerret opp himmelen der borte. Det kunne ikke være sant? Jeg gnei meg i øynene og fokuserte på stormen.

    I det samme ble jeg tatt av en stor bølge og dratt under vannet. Og sugd ned mot sandbunnen. I et øyeblikk er jeg 5 år igjen. Jeg er på Solastranden og bader, mistet fotfestet og blir sugd ned mot bunnen. Tiden er annerledes. Når jeg kommer opp igjen er det som det er gått mange minutter, men ingen var bekymret og realiteten var at det kun var gått sekunder. Dødsangst er merkelig slik.

    Bølgen slapp taket og jeg dukket på nytt opp og så barna mine leke i strandkanten.

    Hva var det?

    Noe rørte ved leggene mine. Fotfestet forsvant og tiden stoppet. Jeg satt bom fast på sandbunnen og følelsen av deja vu var overveldende. Jeg dyttet mot bunnen med hendene og prøvde forgjeves å reise meg. I desperasjon så jeg meg rundt. Noen meter utenfor der jeg satt ble det brådypt. Mørket der var ugjennomtrengelig, men det så ut som om tang og tare som kom opp av dypet beveget seg hurtig i strømmene. Plutselig kom en stim av fisker svømmende i vill panikk ut fra tangen. Jeg dukket og så dem forsvinne sørover langs stranden. Jeg begynte å kjenne at oksygenet snart var oppbrukt.

    I det jeg snudde meg tilbake mot mørket så jeg at tangen faktisk ikke beveget seg, men heang stille i vannet. Jeg så dønningene slå i overflaten og strømmen holdt meg fortsatt nede.

    Merkelig.

    Med ett så jeg bevegelse bak forhenget av tang. Et glimt av noe glidende mellom bladene. 

    Det var ikke en fisk. 

    Den svømte ikke.

    Den så ut til å på bunnen. 

    Da så jeg dem.

    To gulbleke punkter i mørket. 

    Vannet ble kaldere og jeg tenkte at får jeg panikk nå så dør jeg. Det kom en bevegelse i tangen og punktene sluknet.

    Brystet brant. 

    Jeg hadde nesten ikke luft igjen. Et nytt forgjeves forsøk på å frigjøre meg fra bunnen. Lysende prikker begynte å svømme i synsfeltet. Lysten til å trekke pusten var overveldende.

    En ny bølge brøt over hodet mitt og jeg skvatt til. Pokker om jeg ville drukne nå.

    Noe beveget seg borte ved tangkanten. 

    Mørke skikkelser. Noen store, noen små. De svaiet rolig i takt med tangen. 

    Vannet dirret svakt rundt dem.

    Den nærmeste av dem lente seg frem mot meg. Tare gled langs skuldrene dens som hår. Ansiktet under var bredt og glatt, mer fisk enn menneske, men med et uttrykk jeg ikke kunne tolke.

    Munnen åpnet seg langsomt. 

    Ikke for å bite. 

    Bare for å puste. 

    Gjellene på siden av halsen vibrerte lett. Øynene betrakter meg rolig, vurderende. Som et bytte? Eller med gjenkjennelse? De andre så forbi meg. Mot mørket. Mot nord. I en pause mellom dønningene hørtes en sang. Et skremmende språk med en gurglende uttale.

    Minnene fra barndommen kom tilbake. 

    Den gangen slapp de meg fri. Nå visste jeg hvorfor de hadde latt meg leve. 

    Idet jeg gikk tom for luft, skrek og sparket jeg desperat mot vann og sand. Samtidig hørte jeg sangen kulminere i noe ubegripelig. En av lydene formet seg nesten til ord som jeg like mye følte som hørte: «Hutula fetanj». I det jeg gispende trakk pusten og kjente smaken av saltvann var det som om varmen i vannet kom tilbake. Vakuumet slapp og jeg sparket meg opp til overflaten. Kavet meg inn mot land.

    Barna lo og smilte. «Bra pappa. Ny rekord. Jeg klarer bare 20 sekunder, du var under minst 30!» 

    30 sekunder? Det føltes som minutter. 

    Jeg kjente en svie på leggen. Et avtrykk etter lange fingre hvor fiskeskjell hang fast i huden. Solen var på vei under horisonten. Jeg kastet et blikk mot nord i det jeg hauset ungene opp fra vannet. 

    Noe brøt overflaten et øyeblikk. 

    Ikke en rygg. 

    Ikke en finne. 

    Noe som minnet mer om en foldet fjellvegg av kjøtt.

    Tentakler vaiet i det duse lyset av solnedgangen. 

    Et øyeblikk virket det som noe der ute så tilbake mot meg. 

    Jeg kunne skrevet hva jeg så. Men språket vårt ble ikke laget for den slags former.

    *

    Trygve Fossberg Øisjøfoss (52) bor i Enebakk og har en sterk interesse for skrekk som fortellerform. Han ble først introdusert til sjangeren gjennom rollespill på 80- og 90-tallet, særlig inspirert av H.P. Lovecrafts univers, der det urovekkende og det uforklarlige står i sentrum. Til daglig er han far til to barn og arbeider med teknologi, men har alltid hatt en dragning mot det mørkere og mer stemningsfulle i litteraturen.

    Gjennom skriving utforsker han hvordan frykt kan oppstå i det nære og hverdagslige – og hvordan det ukjente ofte ligger rett under overflaten. Novellen han her har skrevet er et uttrykk for denne interessen, og bærer preg av en fascinasjon for det som ikke helt lar seg forstå.

  • Jonas A. Larsen om «Gratistjeneste»

    I denne serien tar vi en prat med forfatterne i skrekknovelle-samlingen vi har laget sammen med Liv forlag. I dag snakker vi med Jonas A. Larsen om novella «Gratistjeneste».

    Jonas A. Larsen er redaktør for Skrekklitteratur og produserer podkasten vår, i tillegg til at han skriver egne greier. I antologien 13 skremmende noveller av 13 norske forfattere bidrar han med en novelle han selv synes er ganske guffen:

    – Jeg er fornøyd med begge de to novellene som har vært utgitt i podkasten, men jeg føler at Gratistjeneste er den første som er ordentlig forstyrrende. Jeg hørte nylig et intervju med forfatter Stephen Graham Jones om å det å skrive skrekk. Han sa – fritt etter hukommelsen – følgende: «Jeg leier leseren med en hånd og bærer en lykt med den andre, i det vi går inn i mørket. Og så, etter en kort stund, slipper jeg hånda og slukker lykta.»  Jeg er selvfølgelig inhabil, men jeg føler at denne novella er litt sånn.

    Stephen Graham Jones er en produktiv skrekkforfatter, som blant annet står bak den fenomenale The Only Good Indians. The Buffalo Hunter Hunter er også verdt å sjekke ut. Hans bøker bruker ofte naturen effektivt som setting, har hovedpersoner som er av amerikansk urfolk og omhandler gjerne kulturelle temaer.

    Den har en fot i folkeskrekk-landskapet, der øde områder, folketro, myter og paganisme er bærende elementer. Men også når det kommer til Internett?

    – Den er inspirert av to ting: I fjor sommer gikk jeg tur i Bøkeskogen utenfor Larvik. Et sted så jeg en rund formasjon med brunsnegler på bakken. Ikke i en perfekt sirkel, men det så allikevel nesten oppsatt ut. Ritualistisk, liksom. Omtrent samtidig som jeg så denne ringen med snegler, hørte jeg en podkast der folk sendte inn skumle og påstått sanne historier de hadde opplevd. En av dem var om en mann som i kjedsomhet under covid hadde besøkt dark web. Han påstå at han kom inn i en seksjon der det var en video med folk som så rett på kameraet og sa navnet hans. Skummelt! 

    Larsen peker på at selv om dark web og kriminelle aktiviteter der absolutt er reelt, så knytter det seg også myter, urbane legender og folketro til disse mørke avkrokene av Internett. Moderne folketro.

    – Min historie bruker ikke noe fra historien jeg hørte på podkasten, men den er inspirert av alle de mytene som finnes rundt dark web. Da jeg satte i gang med å skrive Gratistjenste hadde jeg det for meg at jeg skulle skrive om ting jeg syns er skummelt eller forstyrrende, og da ble det brunsnegler og dark web. Hvordan det henger sammen kan du lese i boka! 

    Hvis du vil lese denne novella kan du gjøre det i 13 skremmende noveller av 13 skremmende forfattere, som du kan skaffe gjennom din foretrukne bokhandel.

    Jonas vil også være til stede på bokslippet hos Bookdragons, fredag 13. mars!

    Tidligere intervjuer:

  • Marit Kvamme Schanche om vinnernovella «Psykologen»

    Marit Kvamme Schanche om vinnernovella «Psykologen»

    Marit Kvamme Schanche vant skrekknovelle-konkurransen med «Psykologen». I den anledning tar vi en prat med henne om denne, skriving og skrekklitteratur generelt.

    Av Jonas A. Larsen.

    Før vi kommer inn på selve novella, tenkte vi å benytte anledningen til å bli bedre kjent med Marit. Hva inspirerer henne og hvilke bøker og forfattere setter hun selv pris på?

    I tillegg til å lese «Psykologen» i antologien 13 skremmende noveller, kan du i tillegg høre en av forfatterens andre noveller, «Brobyggeren», i podden vår.

    *

    Hei! La oss starte med det essensielle: Hvem er du, og hva pusler du med til daglig?

    – Hei! Jeg er først og fremst Marit. Ellers er jeg vernepleier med en forfatterdrøm. Nå for tiden pusler jeg mye med å få orden på noen noveller jeg har liggende, i håp om å få gitt dem ut en dag. Utover det liker jeg å tegne. Jeg er vel kreativ av natur, og elsker å skape. Jeg bor i Trondheim med samboeren min, John.  

    Hva er ditt forhold til skrekklitteratur?

    – Jeg har hatt et nært forhold til skrekklitteratur siden tenårene. Selv om jeg har vokst opp med vegger dekket av bøker og leser de fleste sjangere, er det skrekklitteraturen jeg kjenner meg nærmest. Det er noe med å utforske den menneskelige natur gjennom frykten. Skrekklitteraturen kan formidle budskap med en voldsom slagkraft, om du skjønner hva jeg mener. For meg er det heller ingen andre sjangere som kan konkurrere med stemningen. Jeg er også i overkant opptatt av skrekkfilmer. 

    Skjønner absolutt hva du mener, og jeg er helt enig. Er det noen bestemte bøker eller forfattere som har eller har hatt spesiell betydning for deg?

    – Det er mange. Om jeg skal nevne de som sannsynligvis har påvirket meg mest, må jeg nok nevne Stephen King. Han var min første. Jeg oppdaget H. P. Lovecraft noen år senere, og leste alt jeg kom over. Mary Shelleys Frankenstein ligger høyt på listen over bøker som har fulgt meg tett i årenes løp. John Ajvide Lindqvist må også nevnes. Jeg er spesielt glad i hvordan han kombinerer skrekk med varme og kjærlighet i bøkene sine. Litt som en kombinasjon av Stephen King og Fredrik Backman. Det liker vi. 

    Absolutt! Hva fikk deg til å ville skrive skrekk selv? Var det en konkret plan eller skjedde det mer naturlig?

    – Det skjedde naturlig. Jeg har likt å skrive historier omtrent siden jeg lærte å skrive. For noen år siden fant jeg en kladdebok fra tidlig på barneskolen med en illustrert skrekkhistorie. Det er noe med å skrive som alltid har fenget meg, og det gir meg et indre driv. Jeg kjenner det i hele kroppen når en idé dukker opp. Det er som om den brygger i underbevisstheten og gradvis bryter seg ut, frem til den må komme ut og ned på papiret. Det har vært slik så lenge jeg kan huske. 

    Og så vant du altså førstepremien i Liv forlag sin skrekknnovelle-konkurranse – gratulerer! Hvordan var det?

    – Takk! Det var ganske så surrealistisk. Da jeg fikk e-posten fra Myriam Bjerkli om at jeg var vinneren, stirret jeg bare på telefonen min i flere minutter uten å si et ord. Etterpå gikk jeg bort til samboeren min, holdt frem telefonen og greide å få ut et «les». Jeg ble satt ut og skikkelig glad. Videre er det jo skikkelig stas å få være med i antologien sammen med etablerte forfattere. Å vinne konkurransen inspirerte meg også til å jobbe mer med skrivingen

    Det var en enstemmig jury som konkluderte med at novella «Psykologen» tok førstepremien, som i tillegg til en selvskreven plass i antologien også rommet en pengepremie. Stemningen i novellen er sterk og kommer krypende over det, og den dialogdrevne narratives er svært medrivende.

    Forfatteren kan fortelle at hun skrev den omtrent et halvt år før konkurransen, og at nettopp stemning var viktig i idéen den baserer seg på:

    – Først og fremst var inspirasjonen en stemning, som videre førte til at jeg kom på deler av teksten, og så for meg hvordan det hele skulle se ut. Jeg får klare bilder i hodet av det jeg skriver om, men det er kanskje vanlig? Jeg hadde lenge tenkt på at jeg ønsket å skrive en novelle som for det meste bestod av dialog, og å skape en stemning med få virkemidler. Den er ganske så annerledes enn mange andre noveller jeg har skrevet. 

    Settingen for den effektive novella er et interessant studie i seg selv, som dessuten kan åpne for intense kammerspill: Nemlig en psykologs kontor. Karakterene: En psykolog og en pasient.

    – Settingen kommer nok av min interesse for psykiatri, og forholdet mellom helsepersonell og pasient. Den tryggheten en psykolog skal representere, og kontrasten som ligger i at dette mennesket er et rovdyr

    Marit Kvamme Schanche kan dessuten avsløre at ikke alt hun skriver er ren skrekk:

    – Hvordan jeg skriver kommer helt an på hva jeg vil fortelle. De er nesten alltid overnaturlige, og mange har elementer fra psykiatrien. Som regel er det en eller annen kraft som bryter inn i noens liv og river dem ut av en eller annen stagnert situasjon. Noen ganger er det selvfølgelig ett eller flere monstre. Det hender seg også at menneskene er de egentlige monstrene, som i Psykologen. I noen noveller er det begge deler. Om jeg noen gang får utgitt en novellesamling, vil jeg kalle den Interferens, da det er interferensen som trigger mye av handlingen i det jeg skriver.

    Forsideillustrasjon, foto: Oliver Kepka/Pixabay.com.

  • Skrekkantologi: Forsideavsløring!

    Skrekkantologi: Forsideavsløring!

    Fredag den 13. februar er planlagt dato for slippet av samlingen med nye skrekknoveller av norske forfattere. Den utgis av Liv forlag og er et samarbeidsprosjekt mellom Forlagshuset i Vestfold og Skrekklitteratur.

    I tillegg har forlaget hatt en skrivekonkurranse der vi inviterte alle til å sende inn sine beste skrekknoveller. På fredag ble det kjent hvilke ti forfattere som er på den første shortlista. På lørdag presenterte Jonas A. Larsen forsida offentlig for første gang, på panelsamtalen om skrekk i regi av Bookdragons i Lillestrøm:

    Idé, illustrasjon og design er av Jonas A. Larsen. Art direction er av Myriam H. Bjerkli og Jonas A. Larsen.

    Flere forfatternavn kommer til å dukke opp på forsiden etterhvert! Vi tror dette blir en kjempeflott bok, med masse noveller av ulike forfattere som berører forskjellige hjørner av skrekksjangeren.

    Veien mot endelig forside

    Å finne rett forside til bøker er gjerne en lang prosess der man tester ut idéer, får innspill på hva som funker og ikke, og hvert steg går gjerne gjennom flere runder med de gode idéene. Her er noen av eksemplene før vi ble fornøyd med denne boka:

    Dette var det vi brukte som en «dummy» i forbindelse med utlysning av konkurransen, med podkastens maskot Fannitullen i front. Men det var aldri tenkt som den faktiske forsiden.

    En stund var allikevel tanken å bruke Fannitullen. Kanskje lage en scene som gikk over hele omslaget, som i denne konseptskisse?

    Denne idéen måtte fargelegges og semi-fullføres før vi så at den kanskje ikke helt fungerte som omslag på en voksen novellesamling?

    Neste idé var å bruke et heiskonsept. På dette tidspunktet var 13-konseptet med boka kommet inn som en tanke, og vi kunne kanskje spille på den beryktede trettende etasjen i mange bygninger. Og så kunne novellene og forfatterne stå i et heispanell med knapper på baksiden.

    Første forsøk på å tegne idéen ut og med farger. Designkonseptet er lå plass, men selve illustrasjonen er litt for barnlig, kanskje?

    Dette er samme idéen, men motivet ble malt digitalt i steden for forgjengeren som var en mer klassisk illustrasjon. I tillegg ble selve heisen gjort mindre, med mer rom rundt. Vi ble enige om at dette måtte bli forsida vår!

  • Du og jeg, for alltid

    Du og jeg, for alltid

    Sesong 2 av podkasten vår startet med et brak, med Christoffer Lamøy skumle novelle Du og jeg, for alltid!

    Novella er en meta-fortelling, som fortelles ved at podkasten Skrekk (!) får en e-post fra en mann som ønsker å fortelle sin historie.

    Den ble publisert i to deler, og du kan lytte til del 1 her og del 2 her — eller der du vanligvis lytter til podkaster.

    Ellers finner du hele arkivet med alle episodene så langt her!

  • Bonusepisode: Nissemarked (podkast)

    Bonusepisode: Nissemarked (podkast)

    I sommer kjører podkasten noen enkelte bonusepisoder. Dette er den siste av tre og en riktig gammel klassiker.

    I 1862 gav den engelske poeten Christina Rossetti ut diktet Goblin Market, i boka «Goblin Market and Other Poems». Det rommet historien om to søstre og kjærligheten de har ovenfor hverandre, i møte med nisser fra skogens mørke. Diktet er en tidlig folkeskrekk-fortelling med både vakre og skumle skildringer, og flere erotiske antydninger.

    Du kan høre episoden her, eller der du vanligvis lytter til podkaster.

    Illustrasjon til en utgave av diktet fra 1933, av Arthur Rackham, en av de viktigste illustratørene fra The Golden Age of Book Illustration (1880-årene til 1930-årene).

    Rossetti var født i 1830 og døde i 1894. Hun skrev dikt om åndelighet, død og mystikk; dikt for barn og tekster til julesanger. Hun opplevde dessverre ingen stor anerkjennelse i sin levetid, men står støtt i den engelske litterære kanonen i ettertid. Her er et annet, kortere dikt:

    A Coast-Nightmare

    I have a friend in ghostland— 
       Early found, ah me, how early lost!— 
    Blood-red seaweeds drip along that coastland 
       By the strong sea wrenched and tossed. 
    In every creek there slopes a dead man’s islet, 
       And such an one in every bay; 
    All unripened in the unended twilight: 
       For there comes neither night nor day.
     

    Unripe harvest there hath none to reap it 
       From the watery misty place; 
    Unripe vineyard there hath none to keep it 
       In unprofitable space. 
    Living flocks and herds are nowhere found there; 
       Only ghosts in flocks and shoals: 
    Indistinguished hazy ghosts surround there 
       Meteors whirling on their poles; 
    Indistinguished hazy ghosts abound there; 
       Troops, yea swarms, of dead men’s souls.— 

    Have they towns to live in?— 
       They have towers and towns from sea to sea; 
    Of each town the gates are seven; 
       Of one of these each ghost is free. 
    Civilians, soldiers, seamen, 
       Of one town each ghost is free: 
    They are ghastly men those ghostly freemen: 
       Such a sight may you not see.— 

    How know you that your lover 
       Of death’s tideless waters stoops to drink?— 
    Me by night doth mouldy darkness cover, 
       It makes me quake to think: 
    All night long I feel his presence hover 
       Thro’ the darkness black as ink.
     

    Without a voice he tells me 
       The wordless secrets of death’s deep: 
    If I sleep, his trumpet voice compels me 
       To stalk forth in my sleep: 
    If I wake, he hunts me like a nightmare; 
       I feel my hair stand up, my body creep: 
    Without light I see a blasting sight there, 
       See a secret I must keep.

    (Fra boka New Poems, 1898.)

    Man har i ettertid tolket diktene på flere måter, og religion og undertrykt seksualitet har vært temaer som har kommet frem i nytt lys. Også Goblin Market er blant annet tolket til å egentlig handle om to kvinnelige elskere, heller enn søstre. Mange har holdt Rossetti fram som en av de fremste poetene fra sin tid, og hun ble et feministisk ikon for undertrykt, kvinnelig genialitet. Forfattere som Virginia Woolf, Gerard Manley Hopkins og Elizabeth Jennings er in stor grad påvirket av hennes arbeid.

    Portrettet øverst er malt av hennes bror, Dante Rossetti (1828-1882) i 1850.

  • Bonusepisode: Vargmake (podkast)

    Bonusepisode: Vargmake (podkast)

    I sommer kjører podkasten noen enkelte bonusepisoder.

    Forrige gang var det en nyoversatt gjendiktning av Edgar Allan Poes Sladrehjerte. I dag er det en vri på et kjent eventyr, av Jann Rygh Sivertsen. Vargmake er tittelen og forfatteren beskriver den slik:

    «Denne novella er en mørk fantasi, inspirert av et kjent eventyr.»

    Episoden er innlest av Ole Larssen. Manuskript og produksjon av Jonas A. Larsen. Vi har investert i ny mikrofon, så lyden vil fra og med nå være mye bedre og jevnere enn tidligere.

    Lytt til episoden her, eller på den tjenesten der du vanligvis hører podkaster.