Intervju: Tor-Håkon Gabriel Håvardsen om «Linchpin»

Tor-Håkon Gabriel Håvardsen er kjent for sine bøker, foredrag og TikTok-videoer om døden, gravferd og gravferdsbransjen, i tillegg til at han er en av dem som holder liv i skrekk, som litterær sjanger i Norge. Vi har tatt en prat om den nye novellesamlinga, forfatterskapet ellers og selvfølgelig skrekklitteraturen!

Av Jonas A. Larsen.

Hei – hyggelig at du ville ta en prat med oss! Først og fremst: Hvem er du?

Bare koselig med skrekkprat, og spesielt med skrekknerder! Det er en sann glede! 

Jeg heter Tor-Håkon Gabriel Håvardsen. Jeg er forfatter på blant annet Aschehoug og Bonnier Norsk Forlag, jeg er også formidler og begravelsesagent, lykkelig gift og stolt pappa til to flotte gutter i Nord-Norge. Dessuten er jeg i overkant redd for hai, edderkopper og the Muppet show. Jeg tror det er ei tålelig oppsummering.

Du er aktuell med novellesamlinga Linchpin, som vi straks skal komme tilbake til. Du har gitt ut flere bøker i skrekksjangeren på dette tidspunktet, i tillegg til flere sakprosautgivelser, så man aner jo at sjangeren står deg nær? 

Det stemmer! Jeg vokste opp med skrekklitteratur, og ble tidlig dratt mot historiene som utfordret det profane. Den nå (dessverre) avdøde bibliotekaren som drev biblioteket for Videregående-elever på Stokmarknes; lånte meg bøker jeg ikke fikk lov til å låne på folkebiblioteket da jeg var yngre. Hun så nok at jeg trivdes med å lese, og hun næret denne interessen ved å skaffe bøker hun visste ville fange interessen min. Hun hjalp meg gjennom mange vanskelige bøker i veldig ung alder ved å be meg analysere dem etter de var ferdig fortært, oftest Stephen King. Jeg er evig takknemlig for tiden hun skjenket meg. Hadde hun ikke gjort det, hadde jeg kanskje aldri skrevet en eneste side av noe som helst.

Du nevnte Stephen King. Hvilke skrekkbøker har betydd mest for deg? 

H.P Lovecrafts «Herbert West-Reanimator», Stephen Kings «Pet Sematary»og Poe’s «The Pit and the Pendulum» er historier jeg kan huske gjorde definitiv inn- og avtrykk i meg. Det finnes selvsagt mer omfattende og mektige historier i bøker jeg har lest i senere år, men da med eldre øyne og et mer voksent sinn. Disse tre næret en underlig sult i en ung gutt, og står dermed fjellstøtt som noen av de mest betydningsfulle.

Mordene i Viktoriahavn-trilogien er de første utgivelsene dine i skrekksjangeren. En stemningsfull, men brutal serie bøker som ikke er for den sarte! Hva var inspirasjonen, eller idéen bak disse bøkene? 

Det er en lang historie! Det var planlagt å skrive tre bøker for å fortelle hele historien lenge før prosjektet startet. Jeg var så heldig den gang at jeg fikk kontrakt i et etablert forlag på å skrive trilogien – og i første kontrakten, skrevet rundt 2018 – så stod tittelen til alle tre bøker øverst, flere år før de var påbegynt. 

Overtalelsen av forlaget var en lengre prosess – og jeg måtte overbevise dem om at jeg hadde en klar idé om alle historiene fra første- til siste ord. Både Galgedans, Viktoriahavn og Benjamins Kors var allerede komplett i sinnet før jeg skrev det første ordet i Galgedans. Idéen med trilogien var simpelthen å fortelle tre historier basert på familierelasjoner. Til den som har lest bøkene, vil det kanskje gi mening om jeg oppsummerer det slik: Galgedans handler om en far, Viktoriahavn handler om en mor – og Benjamins Kors handler om et barn. Før jeg begynte skriveprosessen, trodde jeg at bøkene ville bli mye kortere enn de ble til slutt. Tre år etter at Galgedans var ferdig skrevet, satt jeg med ca. 1600-1800 sider med skrekk fra dette fiktive stedet som endte opp med å bety veldig mye for meg. Jeg fikk alt fra terningkast 5 i Adresseavisen med overskriften «Norges skrekkeligste roman» til terningkast 1 i Stavanger Aftenblad med overskriften «Blodbad!» i totalslakt. Det var uhyre kult å følge med på hvordan bøkene både fascinerte og ikke minst; provoserte.

At trilogien er voldelig og grusom, er det ingen tvil om. Det var meningen, det. 

Historiene presenterte seg slik for meg, og det ville være fullstendig feil å forsøke å tøyle karakterene, handlingene eller dempe slagene når ordene ble hamret på plass.

Viktoriahavn-trilogien ble skrevet av en forholdsvis ung og (da) sint forfatter med røtter i punk-kulturen, som ønsket å røske tak i den ofte kjedelige og «etablerte» litteraturen i Norge som jegenda føler én i stor grad ikke kan skille fra forfatter- til forfatter basert på for eksempel handling, karakterutvikling og språk. De fleste etablerte forlag vil ha korte, konsise fortellinger med kortfattet handling fra side- til side, gjerne om en eller annen etterforsker som kan skrives utallige bøker om – og da jeg fikk en kontrakt i hånden og frihet til å skrive hvordan jeg ville; kunne jeg gjøre det stikk motsatte – der enten det paranormale eller det mørkeste i menneskelig natur får all plass – og snille mennesker ikke alltid vinner – ble Viktoriahavn satt til livs. Jeg får ukentlig meldinger om bøkene enda, fra alt fra eldre til yngre lesere; og det virker til at Jenny og Viktoriahavn har satt spor etter seg, og det betyr mye. Det er jeg glad for, for å skrive en så stor historie over tre bøker, tror jeg aldri at jeg får til igjen, og spesielt ikke i det tempoet jeg gjorde den gang. Jeg ville ikke endret et eneste ord i noen av bøkene, selv sju år senere.

Mellom bok 2 og 3 av Viktoriahavn kom dessuten den første novellesamlinga di, Dance Macabre. Har du holdt på med noveller lenge? 

Jeg tror novelleformen utviklet seg hos meg som hos mange andre; i norsktimene på skolen når det skulle skrives stil. Noveller har jeg skrevet side barne- og ungdomsskole, og jeg skriver dem oftest når jeg tar pauser fra romaner eller sakprosa-bøker. Jeg reiser uhyre mye i hele landet for å snakke om Døden i kulturhus og runder vel kanskje hundre hotelldøgn i året. På disse hotelloppholdene blir ofte novellene til, og dermed blir det mange som blir liggende i en skuff. Jeg tror mange forfattere kjenner seg igjen i at små idéer kommer når én minst aner det og da er det bare og skyndte seg å få dem ned på papiret. Novellene kunne aldri blitt romaner, og romanene kunne aldri blitt noveller – men for meg kom novelleformen først. 

Noveller er jo en ypperlig form for skrekk, fordi man kan holde mer tilbake og sånn setet gjøre det skumlere. Samtidig gjør det ikke nødvendigvis skrivejobben noe enklere … Det skal jo sitte. Hva er en god skrekknovelle for deg? Og hva er den skumleste du noen gang har lest?

Det er et supergodt spørsmål! Jeg er neimen ikke sikker. En god skrekknovelle er en historie som klarer å skape følelsen av at historien aldri burde tatt slutt. Om leseren sitter igjen med følelsen av at novellen burde vært en lengre roman, så har novellen gjort jobben sin. For min del tror jeg at forfatteren selv vet om novellen er god, når hen heller ikke har lyst til å bli ferdig med den. Noen ganger er det jo best å avslutte mens leken er god. Som Jud Crandall sa det i Pet Sematary; «Sometimes, dead is better …»

«An Occurence at Owl Creek Bridge» av A. Bierce er ikke en skrekknovelle, men det er den beste og skumleste novellen jeg noensinne har lest. Den fanget skrekk, lengsel, håp, sorg – i en majestetisk og uovertruffen enkelhet – og knuser leseren i siste sekund. I mine øyne er den uhyre skummel, delvis fordi den river teppet under beina på leseren, men kanskje aller mest fordi den er så enkel og perfekt.

Og nå er den andre novellesamlinga ute, Linchpin, som skal gi leseren noveller om frykt, slik den faktisk oppleves: stille, intim og uunngåelig (digger dette!) Hva kan du fortelle om den? 

Linchpin er en liten samling av noveller jeg har skrevet gjennom de siste tjue årene. Den enkle grunnen til at nettopp disse ni historiene (eller ti for den heldige som fikk spesialutgaven), havnet på trykk – er fordi de er novellene jeg ikke har klart å glemme. Siden det har gått noen år siden Viktoriahavn-serien (2020-2023) og Styggemannen (2025) ble publisert, får jeg ofte spørsmål i alle kanaler om mer skrekk, og siden noen lesere liker det rolige, men ubehagelige – og andre liker det voldelige og makabre – føler jeg at novellene jeg valgte ut; spriker mellom disse to ytterpunktene, og burde kunne mette begge lesere. Linchpin er rett og slett en samling med mareritt som har samlet seg gjennom to ti-år med netter med de døde, fra grav- til grav – og til grusomme steder de færreste kan forestille seg. 

Novellene spenner bredt, og går fra et okkupert Nord-norge under annen verdenskrig, til moderne, hverdagslige settinger der det skumle foregår tett rundt, eller i vanlige folk. Er novellene satt i en slags dramaturgis rekkefølge, med tanke på tema/elementer i handlingen?

I og med at jeg fortsatt er litt opprørsk (heldigvis, siden jeg nå straks er 40 år gammel) – så ønsket jeg å skremme vekk, eller i det minste utfordre leseren fra første historie, og det er «Overgangens kroning» i Linchpin. Den ble plassert helt i begynnelsen for å stadfeste at dette ikke er for alle – og at én leser videre på eget ansvar. Det kommer noen videoer og innhold i løpet av året hvor lesere får mulighet til å stille spørsmål om novellene, om hva, hvordan og hvorfor – og i alle novellene i Linchpin, har hver eneste historie en annen historie å fortelle, under blod og ulyder i mørket. De ble satt i en rekkefølge som forhåpentligvis får leseren til å slappe av, når neste fare allerede er like rundt neste hjørne.

Hva håper du folk sitter igjen med etter å ha lest samlinga? 

Jeg håper at leseren sitter igjen med en følelse av å ha sluppet unna det hverdagslige ei stund – og at leseren har oppdaget noe dypere i historiene, enn selve handlingen fra start til slutt. Det er mer å finne mellom permene, og jeg håper det er oppdagelsen av dette leseren kan fundere over når boken er lukket.

Litt om selve skrivinga, da. Er du en plotter eller en pantser? Og er det ulikt for noveller og romaner? 

Med Viktoriahavn-trilogien og Styggemannen så hadde jeg plottene klare, men til tross for idéen og forutsetningene – tror jeg det beste alltid, omtrent uten unntak, er å la karakterene og historien ta form og avstikkere i retninger én kanskje ikke hadde forutsett eller planlagt. Jeg har av- og til skrevet noveller uten en klar idé om hva det er jeg ønsker å fortelle; men disse historiene er ikke i Linchpin. Jeg opplever ofte at historier som det ikke blir modne nok. For min del, er de for umodne og uregjerlige – de blir ofte alt for mye på én gang, og historien ønsker å være alt forfatteren har tenkt på i øyeblikket – i stedet for å være en historie som forfatteren ønsket å fortelle fra hjertet sitt.

Du er gravferdsagent ved siden av å være forfatter, og har ellers mange andre jern i ilden, med musikk, TV og podkaster. Skriver du hver dag, har du strukturerte/faste skrivedager eller klarer du å skrive når det dukker opp ledig tid? 

Ja, huff. Jeg er jo pappa og ektemann i tillegg, og forsøker å strekke til med alt. Med uhyre mye å gjøre, så er det til syvende og sist kun skrivingen som kan gi balanse og ro nok til å få tilbake kontrollen. Jeg tror at alle forfattere som leser dette intervjuet vil kjenne seg igjen i behovet for å kunne kontrollere (så best man klarer) universene man skaper, der én kan drømme seg vekk, og sette andre i stressende situasjoner – rett og slett for å glemme sine egne problemer for en stakket stund. Hehe. 

Jeg skriver strukturert, og har oftest et mål om 5 komplette sider hver dag, med redigering av disse fem følgende dag – for så å skrive 5 sider til, så gjenta prosessen. 
Når jeg har bestemt meg for å skrive en roman eller en sakprosabok, så leser jeg ikke noe som helst av andre forfattere i skriveperioden, og jeg unngår å se for mye film eller tv. Det er små regler jeg har utviklet gjennom årene, og det har fungert fint for både kreativitet og driv. Det er ingen fasit, kanskje ikke for meg heller, men det har fungert enn så lenge (bank i bordet). 

Til slutt: Takk til deg og dere for at dere gjør skrekklitteratur tilgjengelig, bredere og større i Norge. Takk til alle som leser bøkene mine, og takk til alle som leser bøker i det hele tatt. Vi ses i neste bok – om jeg tør å skrive den ferdig, og om du tør å åpne den når tiden kommer.

Linchpin er ute nå og finnes overalt der du handler bøker!