Novelle: «Bølgen» av Trygve F. Øisjøfoss

En novelle om frykt som oppstår i det nære og tilsynelatende trygge, og det ukjente som gjerne lurer rett under overflaten.

Av Trygve F. Øisjøfoss.

Det var siste kvelden i ferien. Varmen etter den rekordhete sommeren hang fortsatt i luften da jeg ga etter for barnas ønske om et siste bad i Skagens bølger.

Solen var allerede begynt å farge himmelen blodrød når jeg parkerte ved Grenen. Mot nord hang tunge, mørke skyer som om en storm var på vei. 

På vei nordover mot stranden gikk vi forbi en gruppe med værbitte, eldre fiskere som stirret nordover og rystet på hodet. 

«Der kommer uvejr», sa den yngste av dem. 

«Ja … men det æ it vinden», mumlet en med langt grått skjegg. «Det kommer nedefra havet.»

Da vi passerte dem ble de helt stille. De fulgte oss med blikket hele veien mot stranden.

Jeg tenkte de snakket om strømmen. Eller om tidevannet. Det var alltid skumle strømmer der hvor mektige Skagerrak møtte lunefulle Kattegat. Først senere forsto jeg hva de egentlig mente.

«Skynd dere barn, solen går snart ned og det er en storm på vei», sa jeg, og ungene løp ned i vannkanten.

Mamma lærte meg allerede i 7-årsalderen at Skagen var et skummelt sted å bade grunnet strømmene. Nå 45 år senere hadde jeg fortsatt stor respekt for havet og området, men hele ferien hadde jeg badet med barna. Jeg liker ikke kaldt vann, men det hadde vært varmt hele sommeren. Jeg svømte et lite stykke ut for å kunne ha kontroll på barna som badet innenfor.

Plutselig ble bølgenes monotone dur brutt av krasse skrik. Jeg bråsnudde i vannet og så en flokk med måker fly innover land og fortsette sørover. Pleide måker virkelig å fly i flokk? Jeg snudde meg tankefull tilbake mot stranden og i et øyeblikks panikk så jeg igjen barna. Jeg plasket med armene for å komme meg innover, men da dukket to smilende hoder opp av vannet med dykkemasker foran ansiktet. 

Jeg pustet ut og i det jeg senket skuldrene kjente jeg plutselig at vannet ble merkbart kaldere. Strømmer fra det kalde nord klarte tydeligvis ikke helt å vinne over tropevarmen. Jeg snudde meg og tittet nordover. Et lyn flerret opp himmelen der borte. Det kunne ikke være sant? Jeg gnei meg i øynene og fokuserte på stormen.

I det samme ble jeg tatt av en stor bølge og dratt under vannet. Og sugd ned mot sandbunnen. I et øyeblikk er jeg 5 år igjen. Jeg er på Solastranden og bader, mistet fotfestet og blir sugd ned mot bunnen. Tiden er annerledes. Når jeg kommer opp igjen er det som det er gått mange minutter, men ingen var bekymret og realiteten var at det kun var gått sekunder. Dødsangst er merkelig slik.

Bølgen slapp taket og jeg dukket på nytt opp og så barna mine leke i strandkanten.

Hva var det?

Noe rørte ved leggene mine. Fotfestet forsvant og tiden stoppet. Jeg satt bom fast på sandbunnen og følelsen av deja vu var overveldende. Jeg dyttet mot bunnen med hendene og prøvde forgjeves å reise meg. I desperasjon så jeg meg rundt. Noen meter utenfor der jeg satt ble det brådypt. Mørket der var ugjennomtrengelig, men det så ut som om tang og tare som kom opp av dypet beveget seg hurtig i strømmene. Plutselig kom en stim av fisker svømmende i vill panikk ut fra tangen. Jeg dukket og så dem forsvinne sørover langs stranden. Jeg begynte å kjenne at oksygenet snart var oppbrukt.

I det jeg snudde meg tilbake mot mørket så jeg at tangen faktisk ikke beveget seg, men heang stille i vannet. Jeg så dønningene slå i overflaten og strømmen holdt meg fortsatt nede.

Merkelig.

Med ett så jeg bevegelse bak forhenget av tang. Et glimt av noe glidende mellom bladene. 

Det var ikke en fisk. 

Den svømte ikke.

Den så ut til å gå på bunnen. 

Da så jeg dem.

To gulbleke punkter i mørket. 

Vannet ble kaldere og jeg tenkte at får jeg panikk nå så dør jeg. Det kom en bevegelse i tangen og punktene sluknet.

Brystet brant. 

Jeg hadde nesten ikke luft igjen. Et nytt forgjeves forsøk på å frigjøre meg fra bunnen. Lysende prikker begynte å svømme i synsfeltet. Lysten til å trekke pusten var overveldende.

En ny bølge brøt over hodet mitt og jeg skvatt til. Pokker om jeg ville drukne nå.

Noe beveget seg borte ved tangkanten. 

Mørke skikkelser. Noen store, noen små. De svaiet rolig i takt med tangen. 

Vannet dirret svakt rundt dem.

Den nærmeste av dem lente seg frem mot meg. Tare gled langs skuldrene dens som hår. Ansiktet under var bredt og glatt, mer fisk enn menneske, men med et uttrykk jeg ikke kunne tolke.

Munnen åpnet seg langsomt. 

Ikke for å bite. 

Bare for å puste. 

Gjellene på siden av halsen vibrerte lett. Øynene betrakter meg rolig, vurderende. Som et bytte? Eller med gjenkjennelse? De andre så forbi meg. Mot mørket. Mot nord. I en pause mellom dønningene hørtes en sang. Et skremmende språk med en gurglende uttale.

Minnene fra barndommen kom tilbake. 

Den gangen slapp de meg fri. Nå visste jeg hvorfor de hadde latt meg leve. 

Idet jeg gikk tom for luft, skrek og sparket jeg desperat mot vann og sand. Samtidig hørte jeg sangen kulminere i noe ubegripelig. En av lydene formet seg nesten til ord som jeg like mye følte som hørte: «Hutula fetanj». I det jeg gispende trakk pusten og kjente smaken av saltvann var det som om varmen i vannet kom tilbake. Vakuumet slapp og jeg sparket meg opp til overflaten. Kavet meg inn mot land.

Barna lo og smilte. «Bra pappa. Ny rekord. Jeg klarer bare 20 sekunder, du var under minst 30!» 

30 sekunder? Det føltes som minutter. 

Jeg kjente en svie på leggen. Et avtrykk etter lange fingre hvor fiskeskjell hang fast i huden. Solen var på vei under horisonten. Jeg kastet et blikk mot nord i det jeg hauset ungene opp fra vannet. 

Noe brøt overflaten et øyeblikk. 

Ikke en rygg. 

Ikke en finne. 

Noe som minnet mer om en foldet fjellvegg av kjøtt.

Tentakler vaiet i det duse lyset av solnedgangen. 

Et øyeblikk virket det som noe der ute så tilbake mot meg. 

Jeg kunne skrevet hva jeg så. Men språket vårt ble ikke laget for den slags former.

*

Trygve Fossberg Øisjøfoss (52) bor i Enebakk og har en sterk interesse for skrekk som fortellerform. Han ble først introdusert til sjangeren gjennom rollespill på 80- og 90-tallet, særlig inspirert av H.P. Lovecrafts univers, der det urovekkende og det uforklarlige står i sentrum. Til daglig er han far til to barn og arbeider med teknologi, men har alltid hatt en dragning mot det mørkere og mer stemningsfulle i litteraturen.

Gjennom skriving utforsker han hvordan frykt kan oppstå i det nære og hverdagslige – og hvordan det ukjente ofte ligger rett under overflaten. Novellen han her har skrevet er et uttrykk for denne interessen, og bærer preg av en fascinasjon for det som ikke helt lar seg forstå.