I morgen slippes første episode av sesong 2 der du lytter til podkaster, og i dag kan du bli kjent med tredje forfatter ut i høst. En forfatter som prøver seg i en annen sjanger enn det han vanligvis jobber i: Tommy Ueland!
Tommy skriver vanligvis i en sjanger så langt unna skrekk som man kan komme – kosekrim. Han har gitt ut to bøker i serien om den geriatriske gjengen på Sofienberg eldresenter, hvor de – mellom napoleonskaker og kaffeslabberas – hjelper politiet med å løse mysterier (Sofienbergmysteriet (2023) og Offervilje (2025)). Han har også rukket å gi ut sju bøker og 20 kortkrimhistorier i serien Viking P.I. på engelsk, der hovedpersonen er hans smått selvutleverende alterego – en mislykket forfatter som, av alle ting, prøver seg som privatdetektiv.
Tommy bor i Tønsberg sammen med sin kone, datter og Alvin – en Bichon Havanais med et snev av nevroser og mye personlighet. Når han ikke skriver, jobber han i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap med brannsikkerhet.
Tommys novelle for Skrekk handler om noe så reelt og så skummelt som søvnparalyse, og er en skikkelig intens affære. Det er bare å glede seg til Nachtmahr kommer på lufta litt seinere i høst!
A. Audhild Solberg er aktuell med ny barnebok i slutten av måneden: Skyggene i skolegården byr på grøss og spenning, og forfatteren har skrevet bøker som skremmer og vekker leselyst før. Vi tok derfor en prat med henne om den nye boka, skrekk og gru, og skriving.
A. Audhild Solberg. Foto: AKAM1K3
Av Jonas A. Larsen.
Velkommen til Skrekklitteratur! For nye lesere og de som kanskje ikke kjenner til deg, så kan vi jo starte med selvangivelsen: Hvem er du?
Eg heiter Audhild Solberg, er 50 år og bur i Oslo. Og før du lurer: A.-en før Audhild står for Anne, eit namn eg aldri bruker, men som eg liksom ikkje klarer å droppe heilt heller. Og nei, eg er ikkje oppvaksen i Oslo. Eg kjem frå ei knøttlita bygd i Telemark, som er grunnen til at eg skriv nynorsk. Det vil seie, nesten alle bøkene mine er på bokmål. Det valet tok eg fordi eg også jobbar i forlagsbransjen, og veit at det dessverre er vanskeleg å nå unge lesarar med bøker på nynorsk. Det var ikkje eit lett val, men eg er samtidig takknemleg for at bøkene mine blir lesne.
Du er aktuell med din syvende barnebok, Skyggene i skolegården. Hva er «the elevator» pitch for den?
Den sjette sansen møter Agnes Cecilia. Tenk «I see dead people» på ein gammal skule, ispeddein solid dose chatting, fjortisfeber og forelsking!
Skyggene i skolegården, med omslagsillustrasjon av Sigbjørn Lilleeng, kommer på Aschehoug i slutten av august 2025.
Det er en bra pitch! La oss presentere baksideteksten:
Livia trives best alene hjemme foran skjermen. Der chatter hun med Natan i timevis. Bare at Natan ikke vet at det er Livia han chatter med. Men når Natan får hovedrollen i skoleteatret og spør om Livia vil hjelpe ham, begynner mystiske ting å skje. Skolen er absolutt ikke et sted Livia tør å oppholde seg på kveldstid … og er egentlig Natan den hun tror han er?
A. Audhild Solberg har skremt lesere før, og nå er hun tilbake med en mystisk og nervepirrende grøsser fra skolegården.
Skoler og skolegårder gjør mange ulike inntrykk på barn: Det koselige vinduet til klasserommet kan være skummelt om kvelden med lysene avslått, dersom en går forbi da. Kan du huske hva som trigget ideen bak boka?
Det pinlege svaret er: Eg veit rett og slett ikkje. Eg hugsar eg besøkte Ljan skole i Oslo året før skulen fylte 100 år i 2023, og at det inspirerte meg, men da var eg allereie i gang med å skrive på historia. Det einaste eg veit, er at eg ønskte å skrive om ei jente som er mykje aleine og litt «fjern», og som ikkje innser at nokre av folka ho ser i, ikkje kan oppfattast av andre. Og så balla det på seg med chatting, emoguttar og creepy skule.
Hvorfortror du leserne setter pris på å bli skremt?
Det er jo knapt noko som er betre når ein les eller høyrer ei historie, enn å bli så oppslukt at ein hoppar i stolen viss nokon snakkar til ein, eller gløymer å gå av bussen. Det siste har skjedd meg fleire gonger, til og med når eg skriv historiene sjølv!
Slike altoppslukande historier har gjerne eit skummelt eller mystisk element. Alt frå gåtefulle brev på loftet til blodige motorsager funkar – her kjem smak og behag inn. Å bli skremt eller gira i trygge omgjevnader er rett og slett tilfredsstillande for mange. Ein gløymer seg sjølv og får eit kick.
Hvordanjobber du med bøkene dine? Planlegger du plott eller skriver etter magefølelsen?
Eg er ein planleggar. Eg får ikkje flust av idear, så når eg først får ein idé eg tenker kan bli noko, noterer eg den ned og jobbar vidare med den. Mest i hovudet. Eg tenker og kvernar og les bøker og ser på tv-seriar og filmar og lar meg inspirere. Eg vil helst ha slutten på historia nokolunde klar før eg set meg ned for å skrive, elles er eg redd eg aldri vil klare å fullføreboka. Slutten på Skyggene i skolegården endra eg imidlertid heilt, men eg kan ikkje røpe kvifor eller korleis. Da spoilar eg slutten slik den blei …
Når eg først begynner å skrive ut ei historie, skriv eg intuitivt. Nærmast etter innfallsmetoden. Greia er berre at det ikkje følest slik når eg har ein overordna plan; da kjennest skrivinga organisk. Det høyrest romantiserande ut, og er det kanskje også, men denne delen av skriveprosessen er heilt fantastisk og hovudgrunnen til at eg held fram med å skrive. For resten av forfattarlivet er ikkje alltid like lystbetont; det går mykje i fruktlaus tasting og stille dagar på heimekontoret.
Du har skrevet to bøker som sneier innom skrekk:Den svartkledde jentaog Harpa.Hva betyr skrekklitteratur for deg?
Eg såg ein del skrekkfilm som barn og ungdom som gav meg både glede og mørkredsel. Begge delar har eg tatt med meg. Eg kan fortsatt gire meg opp med ein skrekkfilm – før eg så får noia når eg må gå heim i mørket. Og eg liker veldig godt å skrive skummelt sjølv. Men eg les faktisk lite skrekk. I bokform føretrekker eg mystikk og psykologisk spenning framfor grøss.
Harpa, utgitt av Aschehoug i 2019.
Skjønner! Harpa gjorde inntrykk på meg. Den var genuint skummel og rommet mye gjenkjennelig. De tretten år gamle hovedpersonene fremstår troverdige og jeg likte å følge dem, noe som er vesentlig i en skrekkbok. Alderen deres og forelskelse er viktige elementer i boka, og jeg syns det er interessant å tenke på hvordan ideen manifesterte seg. Kom den med plottet eller hovedpersonene. Eller skrekkelementet?
Det var eit fint kompliment – tusen takk! I Skyggene i skolegården var det hovudpersonen Livia si evne til å sjå døde som førte til mykje av plottet, og handlinga i serien Superbitchenevar styrt av hovudpersonen Anne Bea og vennen hennar Nils. Dei to såg eg så tydeleg for meg at handlinga i dei fire bøkene følgde organisk av personlegdommen deira. Kombinert med eigen fantasi, så klart – det er ikkje heilt slik at «karakterane lever sitt eige liv», trass alt.
Harpa er basert på eit mareritt der eg såg eit pussig, og skremmande, vesen i ein skog. Så der kom plottet, eller skrekkelementet, før hovudpersonane. Men eg såg ganske raskt for meg at det måtte ein vennegjeng til i denne historia, ikkje berre ein eg-forteljar, som tidlegare. Vennegjengen kunne spegle ulike reaksjonar på vesenet, men også på kvarandre – inkludert varme følelsar. Eg henta mykje inspirasjon frå meg sjølv som trettenåring, barndomsvenner og bygningar og stader i heimbygda mi i skrivinga, noko som kanskje bidrar til truverdet i boka?
Boka spiller på folketru og fabler, noe vi her til lands har mye av i kulturarven vår. Samtidig føler jeg at det er brukt lite i det store og hele, særlig for voksne. Hva er ditt inntrykk?
Som telemarking med historieinteresserte lærarforeldre er eg blitt flaska opp på Tuss og Troll(folkeeventyr i teikneserieform), eg las alle dei 47 binda av Sagaen om Isfolket (to gonger!), og eg har studert folkloristikk, som er studiet av immateriell kulturarv, som folketru. Slik sett fall miljøskildringane i Harpa, alt frå skogs- og myrlandskapet via segnmotivet til kronesenga og rosemålinga på garden, naturleg for meg. Og eg skriv gjerne fleire bøker frå eit liknande miljø.
Men eg er ikkje den einaste som har brukt folketru i bøker for unge. Fabelprosafolket byr på fleire eksempel: Siri Pettersen, Alexander Løken, Tonje Tornes, nyleg avdøde Tor Åge Bringsværd, berre for å nemne nokre få. På den andre sida: Kanskje svenskane er enda flinkare enn oss? Dei kan i alle fall by på dei beste trollhistoriene (for vaksne) eg har lese: Stallo av Stefan Spjut og novella «Grensen» av John Ajvide Lindqvist (også fantastisk filmatisert).
Stallo er en fantastisk roman av svenske Stefan Spjut, om troll og andre mytologiske skapninger i de svenske skogene. A. Audhild Solberg trekker den fram som en av de beste trollhistoriene hun har lest. Utgitt på norsk av Oktober forlag i 2014.
Veldig enig! For å komme innom Den svartkledde jenta, også: Den har definitivt de samme kvalitetene som Harpa. Dessuten er spøkelser er en personlig favoritt i sjangeren, dersom det gjøres bra. Hva er ditt forhold til dem, og hvorfor tror du de stadig er så populære? Jeg har en teori om at de fremstår veldig nært oss, og siden mange tror på dem så fremstår de mer troverdig enn andre skapninger, og blir dermed hakket skumlere.
Eg er også svak for spøkelseshistorier, så viss ei bok – eller ein film – kan lokke med eit godt gjenferd, er eg med. Eg finst ikkje alternativ, og trur ikkje på gjenferd. Ikkje egentleg, i alle fall. For samtidig går eg rundt og seier at handlinga i ungdomsboka mi Den svartkledde jenta, som handlar om ei ung jente som går igjen, er basert på ei sann historie. Boka er nemleg direkte inspirert av ei skremmande oppleving oldemor mi hadde som ung (og ho ville vel ikkje ha lyge?). Og det er gjenferd eg er mørkredd for når eg ikkje tør å overnatte aleine på hytta. Så eg trur eg nettopp bekrefta teorien din.
Ja, ikke sant? Apropos skremmende skapninger, har du et favorittmonster fra fiksjonen eller mytenes verden?
Viss vi forstår «favoritt» som «mest skremmande»: Killer Bob i tv-serien Twin Peaks, som eg såg da eg var 15. Eg har verken før eller sidan blitt så vettskremt av eit ansikt.
Hvem som blir andre forfatter ut i podkastens nye sesong er klart: Bli kjent med Jørund Fiskergård, som har skrevet novella «Heks»!
Jørund Fiskergård ble født i på nordvestlandet en regnfull tirsdag på 1980-tallet. Han er utdannet ved skrivekunstakademiet i Hordaland og kunstskolen i Bergen.
Jørund Fiskergård har vært gateartist, close up-tryllekunstner, teaterimprovisator, podkaster og mislykket Stand Up komiker, men det er kunsten og litteraturen som står hans hjerte nærmest. Han har tidligere utgitt noveller på nettstedene Nye NOVA og The Grim Reaper, i tillegg til novellen Blackpool, som er tilgjengelig både som lydbok og tekst på forlaget Publizms nettside. Hvis man bor i Oslo og orker å lete, så kan det også hende man finner hans tegneserie Den synkende skute på Deichmanske bibliotek, avdeling Grünerløkka.
Jørund samler dessuten på hatter, elefantfigurer og gamle, støvete ting. Klikk her og her hvis du vil se Jørunds tegninger og malerier, eller her dersom du vil utforske hans fortid som podkaster.
Forsideillustrasjon: Selvportrett av Jørund Fiskergård.
Bookdragons byr på et stort utvalg fantastisk litteratur, indiebøker, kult «stæsj» og en rekke arrangementer. Her kan du bli litt nærmere kjent med dem!
Av Jonas A. Larsen
På Lillestrøm ligger det det eierne selv kaller bokhandelen for de rare. Bookdragons ble startet og drives av to damer som brenner for å spre leseglede og har bøkene du kanskje ikke finner alle andre steder. Vi tok en prat med Marion L Villeskjær, som står bak butikken sammen med Janita Bæren Herbert-Andersen.
Butikken
Ok, kanskje vi kan starte med en «elevator pitch» for dem som aldri har hørt om dere?
Vi er bokhandelen for de rare! Vi elsker å spre leseglede, og erkjenner at det er ikke bare bøker som gjør det, men også stæsj. Samtidig heier vi på de som går andre veier, spesielt indieforfattere. Derfor har vi et av Norges største utvalg (vil vi påstå) av indiebøker. Vi er ikke ute etter å være bare en bokhandel, men vi vil også ha et lite samfunn her hos oss.
Fantastisk! Hvordan startet det hele?
Vi jobbet sammen i dagligvare, og var litt slitne. Vi begynte å dagdrømme om hva vi skulle gjort hvis vi ikke jobba der vi gjorde, og vi sa vel bokhandel nesten samtidig. Etter hvert utvikla ideen seg, og da vi begynte å se på lokaler visste vi at dette var noe vi virkelig ville. Da satte vi oss ned og så på forretningsplan, vi tok grunderkurs, lagde budsjett, var på visninger, sendte ut følere i markedet. Lokalet vi har nå er gammelt, men her får vi plass til å utforske alt vi ville. Janita brukte halvannen måned på å totalforandre lokalet, og det ble eventyrlig.
Eventyrlig er ordet! Hvordan har mottakelsen vært når folk endelig fikk slippe inn dørene?
Over all forventning. Det er tydelig at det trengtes, og det er litt godt å se at media overdriver litt når det gjelder leseproblematikken. Vi leser, men vi leser kanskje ikke det de litterære snobbene vil vi skal lese.
Fasaden til Bookdragons i Lillestrøm. Foto: privat.
Skrekkbøkene
Hva er deres inntrykk av ståa, når det kommer til skrekksjangeren? Er det noen interesse for den?
Vi må ta inn stadig mer, og det er gøy. Stephen King holder seg, men det kommer stadig spørsmål etter nyere forfattere. Det er kjempegøy å få tips fra kundene. Jeg tror også at det hjelper at mange blir serier eller filmer, på for eksempel Netflix. Som for eksempel The Ritual (basert på Adam Nevilles bok ved samme navn, red. anm.) True Crime er jo massivt i Norge, så vi liker det litt fælt. Kult er det også at barne – og ungdomsforfattere gøtser litt, sånn som Kristian Mæhlum Lie med Slåssfjell. De aller fleste barn liker å bli skremt. Rart at foreldre lar dem se Stranger Things, men synes det er ille at de leser skumle bøker.
Ja, det er litt pussig … Har dere noen personlige favoritter dere vil trekke fram?
Marion vil gjerne dra frem André Bjerke sine gode gamle, de fortjener en renessanse. De dødes tjern, Døde mennesker går i land, Skjult Mønster, stort sett alle med Bernhard Borge og Kai Bugge. Janita har akkurat lest Styggemannen av Tor-Håkon Gabrielsen og likte den!
Mange av de nyere skrekkbøkene jeg har likt best har vært skrevet av kvinner. Noen av dem dere kan trekke fram?
T. Kingfisher, Shirley Jackson, Elisabeth Hand, Angela Carter, Susan Hill, Joyce Carol Oates. Ingvild Bjerkeland sin Udyr er kul. Jeg vil også nevne Pernille Radeid som driver Truecrimepodden, hun har en bok som heter Uløste mysterier. Også Anne Elvedal da! Så mange gode … Så de finnes, men vi vil gjerne se flere.
Absolutt! Hva med norske forfattere i fantastiske sjangre generelt?
Johannes Kaasa (Beistet), Jan Erik Bergfjord (Cinnabar One), Birgitte Wærstad (Oria-universet), C. L. Qvam (Spindle of Life) Torbjørn Øverland Amundsen. Pluss mange andre. Vi har et helt bord med norske fantasy- og science fiction-forfattere.
Vi startet podkasten og magasinet fordi vi følte at Norge er forbigått av Sverige og Danmark, når det gjelder skrekklitteratur. Særlig når det kommer til originale bøker på eget språk. Har dere det samme inntrykket, og hvorfor tror dere eventuelt at det er sånn?
Vi er enig. Og det er ikke det at vi ikke tror det finnes nok av forfattere som skriver det, men det er kanskje vanskelig for forlagene å satse på det? Vi er jo en krim-nasjon, så det burde ikke være et så stort sprang over til skrekk, men vi henger etter. Ser jo at det kommer fler og fler indieforfattere innen fantastiske sjangre, så forhåpentligvis er det en endring.
Butikk og møteplass
Dere har også en del arrangementer hos dere. Er det noe spennende som ligger i tiden framover?
Vi vil satse litt på kurs og arrangement, og se hvor det tar oss. Lokalene vi har i nå, skal rives innen to år — sier dem, så vi er avhengig at folk bruker oss nå, så vi har håp om å videreføre konseptet. Kanskje en podkast?
Og avslutningsvis: Hva kan vi vente oss videre?
Forfatterkurs, kalligrafikurs, Twilight-watchparty, bokbad, høytlesning. Vi har månedlige forfattertreff, tirsdagsquiz og så blir det mye skrekk i oktober!
Forsidebilde: Janita Bæren Herbert-Andersen. og Marion L Villeskjær. Foto: privat.
Tore Aurstad er som veteran å regne når det gjelder skrekk på norsk. Han har skrevet bøker i sjangeren for både barn, ungdom og voksne. Det ryktes også at vi får høre en av hans fortellellinger i podkasten … Vi har tatt en prat med Tore om bøkene hans, skrekk i Norge og hvorfor det er viktig å skremme både barn og voksne!
Av Jonas A. Larsen.
Tore Aurstad. Foto: Privat.
Hei og velkommen til Skrekklitteratur! For å gjøre saken oversiktlig for nye lesere, så kan vi jo kanskje begynne med en kort selvangivelse: Hvem er du?
Tore Aurstad, 53 år gammel, bor i Oslo. Jeg har jobbet med litteratur og fortellinger hele yrkeskarrieren, enten som skjønnlitterær oversetter eller forfatter av krim, spenning, fabelprosa og skrekk for både barn/ungdom og voksne. Jeg har skrevet romaner, noveller og tegneseriemanus. Et par høydepunkter i karrieren var vel da to av krimbøkene jeg skrev sammen med Carina Westberg – Nattevandreren og Djeveldansen – ble nominert til Riverton-prisen. Særlig fordi disse bøkene trekker inn elementer av gotisk skrekk, selv om det er historisk krim. Det var også stas da noe så sært som Fangarmer ble nominert til Uprisen. Jeg driver også med musikk på si, uten at det har vært noe særlig til levebrød, som vokalist og gitarist i bandene Muzzlewhite og The Oxydants.
Du har skrevet flere bøker i skrekksjangeren, både for barn, ungdom og voksne. Hva betyr skrekklitteratur for deg?
Det er rett og slett min sjanger. Det har det vært så lenge jeg kan huske – som barn elsket jeg å bli skremt og jeg oppsøkte de skumleste historiene. Dette var jo åttitallet – en gullalder for skrekkinteresserte. Jeg leste Dracula, Poe og Jekyll & Hyde som tiåring og oppdaget etter hvert King, Straub, Barker og resten av gjengen. Ikke minst Lovecraft, som har satt dype spor. Og siden har jeg ikke sett meg tilbake. Jo da, jeg liker krim, spenning, romaner av alle slag – men skrekk ligger hjertet mitt nærmest. Kanskje fordi jeg stadig søker den følelsen disse fortellingene ga meg som barn?
Jeg tror definitivt du er inne på noe der, når det gjelder å søke tilbake til disse følelsene.Hvilken målgruppe er vanskeligst å skrive for?
For min del er det de aller yngste barna. Jeg har skrevet for voksne, ungdom og «slukealderen». Men aldri for de minste, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Jeg har noen ideer, men får det liksom ikke helt til. Men jeg skulle gjerne ha sett lovecraftskskrekk for småtasser i barnehagealder!
Det hadde vært noe!Tenker du det er viktig for barn å få skumle historier?
Så klart, det er jo gøy å bli skremt. Men i tillegg til morofaktoren er jo skrekk også litt alvor. Sjangeren gir barn – og voksne – muligheten til å se det vi frykter i øynene, under trygge forhold, uten at det er farlig på ordentlig. Stephen King mener at sjangeren på mange måter fungerer som en slags sikkerhetsventil. Og i tillegg til å være gøy tar jo også skrekk for seg de litt store spørsmålene i livet – hva finnes der ute i universet? Hva skjer med oss når vi dør? Noe av dette ting det kanskje er vanskelig å snakke direkte om, men hvor skrekken gir oss en slags indirekte adgang til store og vanskelige spørsmål.
Fangarmer, utgitt på Cappelen Damm.
Helt klart! Apropos hva som finnes der ute i det store universet: Ett av mine første møter med forfatterskapet ditt var Fangarmer. Hva kan du si om den?
Fangarmer var en hyllest til Lovecraft. Hendelsene i Call of Cthulhu foregår jo delvis i Norge, så jeg prøvde å fortelle den samme historien fra et annet perspektiv, og fra en ungdoms synvinkel. Både det som skjedde før Lovecrafts novelle, under og etter. Litt revisjonistisk var den også kanskje – en del av figurene som var helter i originalen, er kanskje ikke det i Fangarmer, og en del av hendelsene får en annen betydning. I tillegg ga det meg muligheten til å flette inn begivenheter fra virkeligheten i Lovecrafts mytologi, som Amundsens forsvinning i nordishavet, og å la hendelsene liksom flette seg rundt originalfortellingen.
Long John Silver av Björn Larsson anbefales til dem som liker Robert Louis Stevensons Skatten på Sjørøverøya.
Formatet var litt inspirert av Björn Larssons Long John Silver – en av yndlingsbøkene mine – der vi også får en alternativ og revisjonistisk versjon av en kjent fortelling, i dette tilfellet Skatten på Sjørøverøya. (Eller som Brian Fallon gjør med låta «Vincent», der han lar Dolly Partons «Jolene» komme til orde med sin historie!) I tillegg hadde jeg alltid hatt lyst til å skrive en ramsalt sjøreisehistorie fra 1920-tallet, med hvalfangere og oppdagere i Sørishavet, så Fangarmer ga meg muligheten til det også, i tillegg til at det er en skrekkfortelling.
H.P. Lovecraft (1890-1937), den kosmiske skrekkens far.
Jeg syns den fanger de rette stemningene og følelsene godt, og har anbefalt den til flere. Har du en mindre kjent favoritt-Lovecraft-historie?
The Music of Erich Zann fascinerer meg fordi den viser hvor effektiv subtil skrekk kan være. Lovecraft bruker atmosfære og antydninger fremfor eksplisitte forklaringer. Novellen handler om en mystisk, gammel fiolinist, Erich Zann, som spiller merkelige melodier for å holde noe ukjent og fryktinngytende på avstand. Det jeg liker spesielt godt med historien, er hvordan Lovecraft formidler det sublime – følelsen av noe som er større og mer skremmende enn vår evne til å forstå. Zanns paniske, desperate spill gir historien en unik intensitet, og minner oss på at skrekk ikke bare er det som skjer, men også det vi frykter at skal skje – det ukjente som finnes rett utenfor vår rekkevidde, men samtidig like ved.
Jeg digger den fortellinga! Den er høyt oppe hos meg, også.Hva tror du fenger oss på tvers av generasjoner med kosmisk skrekk?
Jeg tror kosmisk skrekk kanskje appellerer mest til undringen og nysgjerrigheten i oss, enten vi er åtte eller åtti. Litt som det jeg snakket om tidligere, det er en sjanger som virkelig tar for seg livets og dødens store spørsmål og menneskets plass i et enormt og skremmende uforståelig univers. Det er litt svimlende, alt sammen, men denne formen for skrekk gir oss muligheten til å nærme oss det sublime samtidig som vi grøsser av noe så tilsynelatende banalt som monstre med tentakler. Ingenting uttrykker vel den følelsen så tydelig som den første Alien-filmen, med det lille romskipet i det enorme, svarte universet og de uhyggelige skapningene som kanskje finnes der ute.
Haugskrømt er siste del av Aurstad og Andreas Iversens tegneserie-trilogi av kosmisk skrekk inspirert av Lovecraft. Utgitt på Gyldendal.
Absolutt.Du har i tillegg gitt ut tre tegneseriebøker sammen med illustratør Andreas Iversen, med Lovecraftianske temaer. Hva kan du si om dem?
Disse er jeg veldig fornøyd med! Andreas er jo en suveren tegner, som bare blir bedre og bedre. Han er en fryd å jobbe med. Disse bøkene er egentlig en direkte fortsettelse av Fangarmer-prosjektet med et nytt skråblikk på Lovecrafts klassikere. Den første av disse, Tåke over Svartøy, hadde jeg faktisk begynt å skrive som roman med ren tekst da jeg ble kjent med Andreas og vi fant ut at vi skulle lage skrekkserier sammen. Jeg er veldig glad i tegneserier, og da jeg fikk muligheten til å skrive manus for serier akkurat som heltene mine Alan Moore og Neil Gaiman kastet jeg meg over den muligheten. Men utgangspunktet er det samme som i Fangarmer: Også i disse tre bøkene tar vi for oss kjente Lovecraft-historier og gjør en vri på dem, ofte med handlingen lagt til Norge og ulike tidsepoker. Tåke over Svartøysnakker med Shadow over Innsmouth, Fantomrakettene med Color out of Space og Haugskrømtmed The Dunwich Horror – selv om vi i sistnevnte drar vel så mye veksel på hjemligere mytologi som på Lovecraft.
Du er også en av dem som har utgitt skrekk for voksne på et stort norsk forlag, med boka Nattreise. Hva kan du si om den, og hvordan var arbeidet med den?
Ja, Nattreise var vanskelig å skrive. Uten at jeg kanskje ville det, følte jeg at det å skrive skrekk for voksne krever noe mer – at det liksom ikke holder med bare en god historie eller noen skumle scener. Jeg ville prøve å gå litt dypere, både språklig og tematisk, og få inn mer psykologi, kanskje noen litterære referanser her og der, uten at det ble påtatt.
Selve historien hadde jeg ganske klart for meg lenge, men det tok tid å finne tonen. Det er en kort roman, men jeg brukte likevel lang tid på den. Jeg ville at det skulle være ubehag der, en slags stille uro, mer enn ren action eller sjokk. Og siden det er en bok for voksne, prøvde jeg å holde igjen – la det være rom for leseren til å tolke og føle selv, heller enn å forklare alt. Det var mye jobb og jeg rev meg mye i håret underveis, men jeg ble fornøyd med resultatet til slutt!
Nattreise er noe så sjeldent som en skrekkroman for voksne! Utgitt på Vigmostad og Bjørke.
Det tror jeg på! Følelsen av uro eller noe ubehagelig som kommer krypende er gjerne mer effektivt, og jeg syns du lykkes godt med det. Hvorfor tror du skrekk er såpass forbigått for voksne i Norge, når det funker på en helt annen skala i Sverige, for eksempel?
Jeg tror det skyldes norsk litteraturpolitikk gjennom mange år, basert på et gammeldags og provinsielt kunstsyn der enkelte sjangre ikke slipper til. Den har skapt rammer det ikke lønner seg å bevege seg utenfor, hvis man vil ha for eksempel boka innkjøpt av kulturrådet. Den rådende holdningen til «sjangerlitteratur» har vært at den ikke er god nok – eller «underlødig», som er ordet man gjerne bruker i de kretser. Krimlitteratur har etter hvert sluppet inn i det gode selskap, men andre sjangre, som skrekk, har ennå ikke det. I stedet har vi fått et stort antall middelmådige «skriveskole»-romaner, mens innovative og nyskapende romaner innen sjangre som skrekk og annen fabelprosa, er blitt avvist – eller forfatterne har valgt å skrive for barn og unge i stedet. En forfatter som John Ajvide Lindqvist ville nok hatt problemer med å slå gjennom i Norge. Han ville kanskje ha jobbet med film i stedet?
Jeg tror dessverre du har helt rett i det … Og så kan vi jo se hvor langt han har kommet: Skrekk for voksne appellerer jo åpenbart til folk. Du og Flu Hartberg har en greie på gang med faktabøker for barn, om monstre og romvesner. Hva kan du si om dem, og kan det tenkes at det kommer flere?
Det stemmer! Jeg digger skumle og spennende historier som kanskje er sanne – muligheten for at det finnes noe mystisk der ute. Det setter liksom en ekstra spiss på grøsset. Derfor var det morsomt å skrive disse to faktabøkene. Det var også morsomt å se Flus herlige illustrasjoner! Og ja, det kommer flere bøker i denne serien, jeg er faktisk godt i gang med manuset, så forhåpentlig dukker det opp en til allerede neste år en gang.
Monster er oppfølgeren til Aliens, illustrert av Flu Hartberg.
Det fines mange typer skrekk, og fortellinger som skremmer oss. For å komme litt til kjernen av dem, hva bør en god skrekkfortelling inneholde?
En god skrekkfortelling bør ha flere elementer for å virkelig fange leseren. Først og fremst må den bygge på undring – evnen til å vekke nysgjerrighet rundt noe ukjent, uforklarlig eller mystisk. Den bør få oss til å stille spørsmål som trekker oss inn i historien og holder oss der.
En annen viktig ingrediens er humor. Selv om det kan virke motsetningsfylt i skrekk, er humor en viktig balansefaktor. Den gir rom for pusterom og kontraster, slik at det skumle trøkker enda sterkere når det først kommer.
Og selvsagt, det viktigste: grøss. En god skrekkhistorie må treffe oss på det dypeste planet – på instinkt og følelser – og vekke frykt, uro eller en følelse av uhygge som vi ikke helt kan riste av oss. God skrekk er den som kryper inn under huden, ikke nødvendigvis gjennom eksplisitte detaljer eller sjokkeffekter, men gjennom å pirre fantasien og utfordre vår følelse av hva som er trygt og normalt.
Rosemary´s Baby er en favoritt i sjangeren for Tore Aurstad. Og ikke uten grunn, den er en stor klassiker. Roman Polanskis film anbefales også.
Og til slutt: Har du en favorittbok i sjangeren?
Ira Levins Rosemary’s Baby er en favoritt nettopp fordi den klarer å kombinere effektiv psykologisk skrekk med en bitende humor og samfunnskritikk. Historien er langsom, men uhyggelig effektiv der den bygger opp en snikende følelse av paranoia og usikkerhet.
Styrken i romanen ligger i hvordan Levin klarer å plante tvil hos både Rosemary og leseren. Man blir aldri helt sikker på om hun faktisk er omgitt av ondskap, eller om hun er i ferd med å miste grepet på virkeligheten. Dessuten er jo egentlig disse satanistnaboene til å se seg skakk av! Levin er også en mester i å bruke hverdagslige situasjoner og dialoger til å skape ubehag. Dette gjør Rosemary’s Baby til en tidløs klassiker innen skrekksjangeren – den får oss til å grøsse av det skremmende og samtidig humre av den ironiske distansen Levin skaper til fortellingens mer absurde elementer.
Hovedbildet er fra omslaget til Fantomrakettene, illustrert av Andreas Iversen.
Podkastens andre sesong flytter dag fra fredag til onsdag, og starter allerede onsdag 20. august. Første forfatter ut denne gang er Christoffer Lamøy!
Av redaksjonen.
Christoffer Lamøy (f. 1991) kommer fra Harstad og bor i Oslo. Han jobber som apoteker og har en mastergrad i farmasi fra Universitetet i Oslo. I 2016 vant han LIV forlags krimnovelle-konkurranse.
Så lenge han kan huske har han slukt alt som finnes av filmer og bøker innenfor skrekksjangeren. Drømmen er å skrive en historie som skremmer vettet av folk.
Hjemsøkt (2021) er hans første bok, utgitt på Gyldendal. For den vant han Barnas bokpris ved Bergen offentlige bibliotek og Kulturdepartementets debutantpris. Hjemsøkt ble også nominert til NBUs debutantpris Trollkrittet.
To av tre: Draug var utlånt på tidspunktet bildet ble tatt! Foto: Jonas A. Larsen
Etter Hjemsøkt kom Draug (2023) og Liket i myra (2024) på samme forlag. Samtlige titler anbefales, og har scener som har fått enkelte av redaksjonens medlemmer til å sove med lyset på … (Helt sant!) Derfor er vi kjempefornøyd med at Christoffer ville skrive en novelle for oss. Den heter Du & jeg, for alltid og kommer som en dobbeltepisode: Del 1 slippes 20. august og del 2 slippes 27. august.
Novella starter med at podkasten Skrekk (!) får en mystisk e-post med mørkt og skremmende innhold. Sendt fra en ukjent avsender, som forteller sin historie. En historie som aldri kom til å bli den samme etter møtet med en gammel dame i rullestol, en regntung kveld oppe ved demningen …
«Jeg ble grepet av en unevnelig angst; det isnet gjennom meg for hver lyd, og skogmørket øket redselen».
Av Johannes Kaasa
Sitatet fra En sommernatt på Krogskogen av P. C. Asbjørnsen illustrerer den redselen våre forfedre følte for villmarken: øde fjell, dype skoger, tjern og myrer. Bøndene fryktet den, men de måtte likevel oppsøke den. De kom tilbake med historier om troll, huldrer og annet skrømt. Denne skrekken for naturen satte seg i folket og ble en sentral del av den norske folkemytologien. Redselen forsvant ikke med modernismen, den ble bare skjult.
I det moderne Norge brukes naturen til rekreasjon og turliv, på det fornuftsmessige planet betrakter vi den som trygg. Det skjer selvfølgelig ulykker, skigåere fryser i hjel på påskefjellet og klatrere faller ned for stup. Det skremmer oss ikke vekk fra villmarken, i den utstrekning den fortsatt finnes. Men dypere nede i oss finnes en annen redsel. Den som ubevisstheten vår har arvet for tidligere generasjoner.
Hva er det med skogen og naturen som tiltrekker og skremmer oss? Og hvorfor er den så effektiv som kulisse i norsk skrekk? Her fra Framnes ved Farrisvannet i Larvik. Foto: Jonas A. Larsen.
På ett sted kommer den til overflaten: Norske grøssere. Både i film og litteratur skjer handlingen svært ofte langt vekk fra det urbane, i mørke skoger og på øde fjell.
Vi kan vel være enige om at gullalderen for norske grøss startet i 1942 med De dødes tjern av André Bjerke (filmatisert av Kåre Bergstrøm i 1958). Oppbyggingen er typisk for senere norske skrekkfortellinger. En vennegjeng forlater trygge Oslo og drar til en hytte ved et tjern i de øde skogene i Østerdalen. Allerede på skogsveien inn til hytta, beskrives naturen som truende: «Jeg har aldri sett en så kompakt skog som denne her; trærne dannet formelig murer på begge sider av veien; vi beveget oss liksom nede på bunnen av en smal sprek. Månen kastet et melkeaktig lys over veien foran oss og de nærmeste trestammene; lenger inn i tykningen var det umulig å skjelne et tre; blikket støtte mot en vegg av mørke.» Tjernet får selvfølgelig også sitt: «Mens jeg sto her og så ned i vannet, følte jeg en anelse av det Werner hadde beskrevet; suget, den usynlige malstrømmen som gikk et sted der nede.» Noe truende befinner seg i den «onde naturen» utenfor hytteveggene, noe som lurer en av gjengen ut og drukner ham i tjernet.
Etter De dødes tjern var det lenge taust på grøsserfronten, inntil det kom en oppblomstring av norske skrekkfilmer ved tusenårsskiftet. Det er interessant at de følger samme struktur som i De dødes tjern:
En gruppe personer fra et urbant miljø (gjerne ungdommer) drar ut i villmarken. Så fjernt fra sivilisasjonen at det selvfølgelig ikke er mobildekning.
Gruppen blir klar over at det er «noe ondt» i nærheten. Det er vel det samme som våre forfedre opplevde når de måtte forlate gården og dra ut i skogen for å gjete eller hugge tømmer.
En etter en blir medlemmene av gruppen drept. I verste fall overlever bare én, det amerikanske grøsserkjennere kaller «Final Girl».
Unge mennesker fra byen oppsøker villmarken i Villmark (2003). De har neppe sett eller lest De dødes tjern … Foto: Helge Hansen / Oro film.
Den første filmen i skrekkbølgen var Villmark fra 2003 (én oppfølger kom senere), regisert av Pål Øie. En gruppe ansatte i et TV-selskap skal teste et realitykonsept, og overnatter i ei hytte langt inne i skogen. Hytta ligger ved en skummel innsjø der det flyter et lik, det er naturlig å tenke seg at dette er Øies homage til De dødes tjern (Villmark åpner med å tone inn på et skogsvann. Det er veldig likt de første bildene i De dødes tjern). Deltagerne er moderne mennesker kastet ut i vill, urørt natur. Naturen blir en truende kraft, en karakter i seg selv. Skogen i filmen virker nesten levende, dette er klassisk norsk folketro, naturen har vilje og kan lokke, skjule eller forville.
Den neste store skrekkfilmen var Fritt vilt fra 2006, regisert av Roar Uthaug (to oppfølgere kom senere). Fem urbane ungdommer drar for å kjøre snowboard i Jotunheimen. Da en av dem skader seg, velger de å bryte seg inn på et øde høyfjellshotell (stengt for mange år siden). Vi får etter hvert vite at mange påsketurister har forsvunnet i det samme fjellområdet. Det «noe onde» er denne gangen en mystisk kar, «Fjellmannen». Han bor i fjellet, og kan ses på som en moderne versjon av gamle dagers troll (jeg synes i hvert fall han ser slik ut, og han angriper alle som trenger inn på hans revir, slik trollene gjorde). Han dreper alle i gjengen, unntatt hun siste som klarer å drepe Fjellmannen («Final Girl»). Her er naturens brutalitet, med det nådeløse vinterfjellet, nesten en like stor trussel som morderen.
Rovdyr fra 2008 følger i den samme tradisjonen som I de dødes tjern, med urbane ungdommer som reiser inn i skogene … Foto: Euforia Film.
I 2008 kom Rovdyr, regisert av Patrik Syversen. Igjen er det fire urbane ungdommer som bestemmer seg (uklokt nok) for å dra på telttur langt ute i skogen. Der blir de jaktet på av (karikerte) lokale bygdefolk. Her er ikke naturen ond, men likegyldig. Den skjuler både ofre og overgripere. Den er grenselandet mellom byens sikkerhet og bygdas kaos, en grense man ikke ustraffet krysser.
Den siste filmen som er verdt å nevne, er Snarveien fra 2009, regisert av Severin Eskeland. Et kjærestepar prøver å smugle sprit fra Sverige gjennom de dype Finnskogene. Her brukes typisk norsk natur og skogsområder som et truende og uforutsigbart landskap. Filmen utforsker hvordan tillit, teknologi og trygghet raskt forvitrer når man trår utenfor kartet.
Jeg har prøvd å vise hvordan den gamle frykten for naturen dukker opp igjen i norske grøssere. En som har studert dette nærmere er Christer Bakke Andresen, som leverte doktorgraden sin Åpen kropp og lukket sinn til NTNU i 2016. Han ser på undergruppene slasherfilmer (Åpen kropp) og psykologiske grøssere (lukket sinn). Han påpeker at norske psykologiske grøssere legges til urbane miljøer, mens norske slasherfilmer legges til villmarken (for å generalisere). Jeg slutter med et sitat fra ham:
«Tradisjonelt er natur positivt, nasjonalromantisk og alt det der. Norsk skrekkfilm har snudd på det, og gjort naturen farlig. Her har skrekkfilmen mange likheter med norske folkeeventyr med troll og huldra. I den norske naturen skjuler det seg alltid noe helt skrekkelig. Vi lager nesten ikke grøssere som foregår i byen.»
Artikkelens hovedbilde er ett av norsk filmhistories mest ikoniske stillbilder, fra De dødes tjern (1958). Foto: Norsk film (public domain).
Vi markerer magasinslippet med en artikkel om naturen i norsk skrekk og en bonus-novelle inspirert av et kjent eventyr!
Redaksjonen.
Det er flere spennende temaer, artikler, intervjuer og omtaler, noveller og podkast-nyheter her etterhvert, men vi starter ganske sterkt: Du kan lese Johannes Kaasa sin artikkel om naturen i norsk skrekk, og lytte til Jann Rygh Sivertsens vri på et gammelt, kjent eventyr i poddens nyeste bonusepisode.
Mandag 4. august presenterer vi første forfatter ut i podkastens andre sesong. Novella er spilt inn og vi kan avsløre at den er såpass lang at det blir en dobbeltepisode!
Har du en novelle liggende, som du tror kunne passe podden? Send den gjerne, men les gjerne over og sjekk om den er gjennomarbeidet godt. Da vi er en liten redaksjon har vi dessverre ikke muligheten til store redaktørjobber per i dag, men vi kan hjelpe til med å finslipe allerede gode tekster!
Har du lyst til å være en del av redaksjonen, eller sitter inne med forslag til hva vi kan skrive om, så kan du også ta kontakt på jonasalarsen (krøllalfa) iCloud.com.