Johannes Kaasa er en del av redaksjonen, men skriver også romaner. Beistet har vært nominert til Maurits Hansen-prisen, blitt innkjøpt av kulturrådet og er nå dessuten utgitt i Danmark. Derfor var det på høy tid ta en egen prat med ham om dette, skrekk og skriving.

Av Jonas A. Larsen.

Siden du er en del av Skrekklitteratur skal vi kanskje ikke si velkommen, men i alle fall: Det er hyggelig å ta en prat! Kan du fortelle kort hvem du er for leserne som ikke kjenner deg? 

Jeg kan komme med en anekdotisk beskrivelse. Da jeg var liten gutt likte jeg å tilbringe et par uker hos besteforeldrene mine hver sommer. Bestefar sa jeg var en grei gjest: «Vi setter ham ut i haven med en bok om morgenen, og tar ham inn om ettermiddagen.» Jeg har alltid elsket bøker, historier, fortellinger og gåter.

Fantastisk, det er mye der som høres kjent ut, ja. Hva satte deg på ideen bak å skrive romanen Beistet? 

Det var ganske tilfeldig. På Amazon kjøpte jeg boken Wolf-Hunting in France in the reign of Louis XV, om et beist som herjet i den øde franske provinsen Gévaudan fra 1764 til 1767. Rundt 150 mennsker ble drept, mest unge gjetere. Jeg ble interessert i emnet, og skrev bl. a. en artikkel på norske wikipedia om det. «Ekspertene» mener det var en ulv eller en hybrid, det tror ikke jeg. Jeg tror også at det var mennesker som sto bak. Derfor skrev jeg Beistet med min forklaring på fenomenet.

Boka foregår i 1700-tallets Frankrike, og fremstår svært troverdig. Tok det mye tid å gjøre research? 

Jeg leste det jeg kom over om beistet i Gévaudan og reiste også ned til provinsen. Et skummelt område hvor minnet om beistet fortsatt er levende, i form av et museum og flere statuer av udyret. En kveld jeg gikk på en lokal bar, kom jeg i snakk med to bønder og vertshusholderen, de fortalte en helt annen historie enn det «ekspertene» hadde kommet med. Deres versjon var blitt overlevert fra generasjon til generasjon. Det ble en god del rødvin i løpet av kvelden, da jeg skulle betale sa kroverten: «Dette er på huset». Deres fortelling synes jeg er troverdig, og den danner utgangspunkt for Beistet.

Den er i sjangeren gotisk krim/gotisk skrekk. Hva definerer sjangeren for deg? 

Det er ikke lett å definere en sjanger, men jeg får prøve.  Det ligger noe mørkt over gotisk krim. Omgivelsene er skumle, øde heier, mørke skoger, forfalne slott, kirkegårder og likkjellere. Handlingen topper seg gjerne om natten, med overnaturlige elementer som spøkelser, vampyrer og varulver. Et fåtall av karakterene er sunne og friske personer, mange er gale på en eller annen måte. Noe jeg synes er spennende er at kvinnelige forfattere var pionerer i sjangeren, som Ann Radcliffe, Mary Shelley og Brontësøstrene.

Beistet fått strålende anmeldelser, er blitt innkjøpt av Kulturrådet, nominert til pris og utgitt i Danmark. I tillegg er den kommet som lydbok fra Cappelen Damm. Inntrykket mitt er at sjangeren definitivt snakker til publikum, er du enig? 

Absolutt. Jeg har sittet og signert Beistet hos ulike bokhandler, og det er tydelig at det er en sjanger som interesserer ungdom. En gother kom bort til meg og ville kjøpe boken, jeg spurte om hun ville høre om den først, svaret var «den er allerede kjent i miljøet». Men også eldre liker sjangeren, det har jeg fått konkrete tilbakemeldinger på.

Det må være stas å se boka utgitt i et annet land! Har du fått noen tilbakemeldinger fra danske lesere, eller forlaget? 

Det danske forlaget, Mellemgaard forlag, spurte meg for en stund siden om ikke neste bok kommer snart, da er de fornøyd. Jeg har også fått noen gode tilbakemeldinger fra danske lesere. Danmark er et stort marked, jeg var på dansk Bogforum i 2024, der var det over 30.000 besøkende.

Har du hørt lydbokutgaven og hvordan var det, eventuelt? 

Den ble lest inn av Haakon Strom for Cappelen Damm. Han er en svært dyktig innleser, da jeg hørte lydboken tenkte jeg: «Har jeg klart å skrive noe så bra?»

Den følelsen er magisk! Du har den siste tiden jobba med en oppfølger. Jeg skjønner at man ikke kan si for mye om den, men kan du avsløre noe? 

Moren til protagonisten Tristan i Beistet forsvinner over natten da han er 10 år gammel. Dette til tross for at de er svært glade i hverandre. Etter noen år får han et brev der hun skriver at hun aldri kommer til å glemme ham og lengter etter ham, men hun forteller ikke hvor hun er. Et mysterium. I den nye boken er moren protagonisten, og vi får høre hvorfor hun forsvant og hva som skjedde med henne senere.

Da er det bare å glede seg til denne! Jeg liker at vi holder oss i det samme univers, men får en annen fortelling. Ellers har du skrevet novella Øya for podkasten, og skal i gang med noen flere. Hva syns du om det å skrive noveller? 

Det er utfordrende å skrive en novelle, det er en sjanger som krever tett og stram fokus. Hvis vi sammenligner litteratur med idrett, er noveller 100 meter sprint og romaner maraton. På en maraton går det an å ha dårlige partier, det går ikke på sprint. For meg er det en ny øvelse, som jeg synes er spennende å prøve ut.

Det er en bra sammenligning. Og apropos noveller: Dette prosjektet starta jo med at vi så at det i Sverige gis ut egne novellesamlinger med svenske forfattere, bant annet. Mens her på berget virker den nesten uglesett. Hvorfor tror du det er slik?

Norsk bokbransje er konservativ og holder seg til «trygge» sjangere, typisk «middelaldrene kvinner på Oslo Vest som er misfornøyde med livet selv om de har alt», eller «forfyllede politietterforskere på sporet av en seriemorder». Den er tilbakeholdende med alternative kategorier som skrekk, sci-fi og fantasy. Det er veldig synd, vi ser jo at ungdom liker den type litteratur, men de må lese bøker som er skrevet på eller oversatt fra engelsk. Forlagene burde gi dem et tilsvarende tilbud fra norske forfattere. Nå dukker det heldigvis opp alternativ kanaler, som bokhandelen Bookdragons på Lillestrøm og herværende podkast/nettmagasin.

Absolutt. Det er vel heller ikke akkurat noen hemmelighet nå, at skrekk og fantastiske sjangre er viktig for deg. Kan du trekke frem noen favorittbøker avslutningsvis? 

Jeg er ikke lettskremt, til det har jeg lest og sett for mye skrekk, men to bøker har skremt meg: Mørketid av Michelle Paver, en historie om hva man kan oppleve hvis man blir isolert om vinteren i ødemarken på Svalbard, og De dødes tjern av skrekkens far i Norge, André Bjerke. Ellers liker jeg ordentlig håndverk, som Hunden fra Baskerville av Arthur Conan Doyle, Dracula av Bram Stoker og grøsserne til Stephen King. Tom Egeland begynte sin litterære karriere med gotisk skrekk, slik som Skyggelandet, før han gikk over til Bjørn Beltø-serien. På norsk vil jeg også nevne Elin Brodin, med blant annet De dødes språk.