Bokanmeldelse: Svinen av John Ajvide Lindqvist

Nordens største skrekkforfatter er utvilsomt svenske John Ajvide Lindqvist. Størrelser som Stephen King er fan! Nå stikker han toa uti hillbilly-skrekk for første gang, med den korte romanen Svinen.

Av Jonas A. Larsen.

En liten kommentar: Vi anmelder i hovedsak norske bøker her, men da det kommer lite ren skrekk for voksne på norsk, ser vi innimellom til söta bror. Jeg er dessuten stor fan av Lindqvist, så alle hans bøker leses med interesse og forventning. Debuten La den rette komme inn (2004) er nok fremdeles den jeg liker best, men også Menneskehavn (2008) og Sommaren 1985 (2023) er favoritter for min del.

«Bääd, bääd pigg!»
-Lotta

Nå skal vi altså til svenske hillbilly-landskap. Dansebandet Tropicos (som vi kjenner fra novella og teaterstykket Fem kända musiker döda i seriekrock) er på vei mellom enda noen innholdsløse spillejobber. Bandet består av Roland, Tommy, Allan, Gregory og Max. Alle er langt over glansdagene, drømmer om å få delta i Melodifestivalen og undres over om de spiller musikk for de rette grunnene lenger. Så kapres bussen deres av to grisebønder og marerittet starter.

Kaprerne er søskenparet Lotta og Krister. Utseendet deres er groteskt og de prater en spesiell blanding av svensk og amerikansk. Og jo: De er Tropicos största fänns! De ønsker seg et barn og hvem er vel et bedre valg for å befrukte Lotta, enn deres store helt Roland?

Svinen er en kortroman og følger de klassiske hillbilly-skrekk-tropene: En gjeng urbane mennesker strander i et øde landskap, der de overrumples av bisarre og groteske skikkelser som har sine egne, forrykte planer for dem. Tenk Motorsagmassakren (1978), for eksempel. Og apropos: Boka er veldig filmatisk! Det skjer noe hele tida, språket er effektivt på hugget, og det at den ikke er mye lenger enn 100 sider gjør at Svinen føles som å se en skrekkfilm.

Lotta og Krister har sin egne sans for humor og sitt eget syn på verden, og fører en livsstil som virker helt på jordet for de fleste av oss. Det er nok ikke utenkelig at Rolands rasende utsagn om innavl er sannere enn han tenker … I tillegg til femti store griser i bingen har søskenparet den enorme Daisy nøffende rundt inne i huset. Oppførselen deres, og særlig dynamikken mellom Lotta og Roland, byr på flere scener med mørk og bisarr komikk.

På vägen passerade Daisy över Rolands mage. En klöv trycktes in med en kraft som fick hannom att tappa luften och sluta skrika och efterlämnade ett hjärtformat avtryck av grisbajs.

Botten. Detta är botten. Det måste vara botten.

(…) «Jao», sa Lotta och särade på benen för at kunna skreva sig över hannom igjen. «Lesse gö.»

Og vekslinga mellom alvorlige og mørkhumorisrtiske øyeblikk er godt utført: Det ene stikker aldri kjepper i hjulene for det andre. John Ajvide Lindqvist er en ypperlig historieforteller og skriver godt. Han står ikke tilbake for romanforfattere ellers, snarer tvert imot vil jeg påstå at han hører til blant Sveriges beste på tvers av sjangre.

Tropicos´ medlemmer får alle skinne i løpet av bokas overkant av hundre sider. Roland er selvfølgelig i fokus, men vi kommer inn på de fire andre. Når boka nærmer seg slutten fremstår alle som faktiske personer med flere lag og kjøtt på beina. Det kunne vært enkelt å bare gjort dem til en generisk danseband-gjeng. Og de har selvsagt enkelte trekk man kan tilgis for å tenke om danseband-musikere, men Lindqvist glemmer aldri at de er individer med egne drømmer og kvaler.

Lindqvist har skrevet faktiske tekster til låter som nevnes i handlinga, noe som understrekker det overnente enda mer.

Og så er det frontfiguren, da. Roland. Eller Rööölan, beijbi, som Lotta sier. Han introduseres som en uspiselig fyr: Han har jernkontroll på alt som gjelder Tropicos — ned til de rosa skjortene alle i bandet skal være kledd i — og vil helst at ting går etter hans egen pipe. Han er selvopptatt, forventer å finne en eller flere kvinner å ligge med etter spillejobbene og kjente angst da metoo ble en greie. I møte med Lotta får han selv smake på hvordan det er å bli sett på som et seksuelt objekt, og kanskje bor det noe mer i Roland enn bare tanker om seg selv og sex?

Jeg vil ikke skrive så mye mer, da det dukker opp flere overraskelser her som gir historien noe ekstra. Men jeg kan nevne innpakninga: På omslaget står det Sprett på eget ansvar, og man må faktisk sprette sidene! Kul gimmick, men fort gjort å kutte litt feil og ende opp med litt frynsete sider. Boka har flere groteske beskrivelser og hendelser den eksplisitt skildrer, men jeg føler ikke at den er så grusom. Lindqvist har skrevet eklere ting før, for eksempel i scenene om et kjærestepar i Rörelsen — den andre platsen (2015). Den kunne derfor fint droppa akkurat de usprettede sidene, men igjen: Det er en kul gimmick.

Den er dessuten kun tilgjengelig som papirbok. Forfatteren har sagt at e-bøker og lydbøker ikke er aktuelt, da folk som har oppdaga ham gjennom krimbøkene eller de snillere romanene hans (som Vänligheten, 2021) kan snuble over denne uten å sjekke nøye ut hva de har i hendene. Og få seg en ubehagelig overraskelse.

Boka er kort og historien er enkel, men du og du, så mye den rommer. Da jeg var ferdig måtte jeg bla gjennom sidene, fordi det man får ut av den nesten virker for mye til å få plass! Svinen er velskrevet og balanserer mørke og groteske scener med mørk humor og øyeblikk som fikk meg til å både humre og le høyt. Mulig det sier mest om meg, da …

Dette er muligens den mest spennende boka han har utgitt til nå. Sidene raste forbi og jeg bare måtte finne ut hvordan det gikk med dette stakkars dansebandet, og de gale kidnapperne deres. For meg havner denne boka blant de beste i Lindqvists bibliografi.

Trygg anbefaling!

Vurdering: 8/10.