Tore Aurstad er som veteran å regne når det gjelder skrekk på norsk. Han har skrevet bøker i sjangeren for både barn, ungdom og voksne. Det ryktes også at vi får høre en av hans fortellellinger i podkasten … Vi har tatt en prat med Tore om bøkene hans, skrekk i Norge og hvorfor det er viktig å skremme både barn og voksne!

Av Jonas A. Larsen.

Hei og velkommen til Skrekklitteratur! For å gjøre saken oversiktlig for nye lesere, så kan vi jo kanskje begynne med en kort selvangivelse: Hvem er du? 

Tore Aurstad, 53 år gammel, bor i Oslo. Jeg har jobbet med litteratur og fortellinger hele yrkeskarrieren, enten som skjønnlitterær oversetter eller forfatter av krim, spenning, fabelprosa og skrekk for både barn/ungdom og voksne. Jeg har skrevet romaner, noveller og tegneseriemanus. Et par høydepunkter i karrieren var vel da to av krimbøkene jeg skrev sammen med Carina Westberg – Nattevandreren og Djeveldansen – ble nominert til Riverton-prisen. Særlig fordi disse bøkene trekker inn elementer av gotisk skrekk, selv om det er historisk krim. Det var også stas da noe så sært som Fangarmer ble nominert til Uprisen. Jeg driver også med musikk på si, uten at det har vært noe særlig til levebrød, som vokalist og gitarist i bandene Muzzlewhite og The Oxydants.

Du har skrevet flere bøker i skrekksjangeren, både for barn, ungdom og voksne. Hva betyr skrekklitteratur for deg? 

Det er rett og slett min sjanger. Det har det vært så lenge jeg kan huske – som barn elsket jeg å bli skremt og jeg oppsøkte de skumleste historiene. Dette var jo åttitallet – en gullalder for skrekkinteresserte. Jeg leste Dracula, Poe og Jekyll & Hyde som tiåring og oppdaget etter hvert King, Straub, Barker og resten av gjengen. Ikke minst Lovecraft, som har satt dype spor. Og siden har jeg ikke sett meg tilbake. Jo da, jeg liker krim, spenning, romaner av alle slag – men skrekk ligger hjertet mitt nærmest. Kanskje fordi jeg stadig søker den følelsen disse fortellingene ga meg som barn?

Jeg tror definitivt du er inne på noe der, når det gjelder å søke tilbake til disse følelsene. Hvilken målgruppe er vanskeligst å skrive for?

For min del er det de aller yngste barna. Jeg har skrevet for voksne, ungdom og «slukealderen». Men aldri for de minste, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Jeg har noen ideer, men får det liksom ikke helt til. Men jeg skulle gjerne ha sett lovecraftskskrekk for småtasser i barnehagealder!

Det hadde vært noe! Tenker du det er viktig for barn å få skumle historier?

Så klart, det er jo gøy å bli skremt. Men i tillegg til morofaktoren er jo skrekk også litt alvor. Sjangeren gir barn – og voksne – muligheten til å se det vi frykter i øynene, under trygge forhold, uten at det er farlig på ordentlig. Stephen King mener at sjangeren på mange måter fungerer som en slags sikkerhetsventil. Og i tillegg til å være gøy tar jo også skrekk for seg de litt store spørsmålene i livet – hva finnes der ute i universet? Hva skjer med oss når vi dør? Noe av dette ting det kanskje er vanskelig å snakke direkte om, men hvor skrekken gir oss en slags indirekte adgang til store og vanskelige spørsmål.

Helt klart! Apropos hva som finnes der ute i det store universet: Ett av mine første møter med forfatterskapet ditt var Fangarmer. Hva kan du si om den?

Fangarmer var en hyllest til Lovecraft. Hendelsene i Call of Cthulhu foregår jo delvis i Norge, så jeg prøvde å fortelle den samme historien fra et annet perspektiv, og fra en ungdoms synvinkel. Både det som skjedde før Lovecrafts novelle, under og etter. Litt revisjonistisk var den også kanskje – en del av figurene som var helter i originalen, er kanskje ikke det i Fangarmer, og en del av hendelsene får en annen betydning. I tillegg ga det meg muligheten til å flette inn begivenheter fra virkeligheten i Lovecrafts mytologi, som Amundsens forsvinning i nordishavet, og å la hendelsene liksom flette seg rundt originalfortellingen.

Formatet var litt inspirert av Björn Larssons Long John Silver – en av yndlingsbøkene mine – der vi også får en alternativ og revisjonistisk versjon av en kjent fortelling, i dette tilfellet Skatten på Sjørøverøya. (Eller som Brian Fallon gjør med låta «Vincent», der han lar Dolly Partons «Jolene» komme til orde med sin historie!) I tillegg hadde jeg alltid hatt lyst til å skrive en ramsalt sjøreisehistorie fra 1920-tallet, med hvalfangere og oppdagere i Sørishavet, så Fangarmer ga meg muligheten til det også, i tillegg til at det er en skrekkfortelling.

Jeg syns den fanger de rette stemningene og følelsene godt, og har anbefalt den til flere. Har du en mindre kjent favoritt-Lovecraft-historie?

The Music of Erich Zann fascinerer meg fordi den viser hvor effektiv subtil skrekk kan være. Lovecraft bruker atmosfære og antydninger fremfor eksplisitte forklaringer. Novellen handler om en mystisk, gammel fiolinist, Erich Zann, som spiller merkelige melodier for å holde noe ukjent og fryktinngytende på avstand. Det jeg liker spesielt godt med historien, er hvordan Lovecraft formidler det sublime – følelsen av noe som er større og mer skremmende enn vår evne til å forstå. Zanns paniske, desperate spill gir historien en unik intensitet, og minner oss på at skrekk ikke bare er det som skjer, men også det vi frykter at skal skje – det ukjente som finnes rett utenfor vår rekkevidde, men samtidig like ved.

Jeg digger den fortellinga! Den er høyt oppe hos meg, også. Hva tror du fenger oss på tvers av generasjoner med kosmisk skrekk? 

Jeg tror kosmisk skrekk kanskje appellerer mest til undringen og nysgjerrigheten i oss, enten vi er åtte eller åtti. Litt som det jeg snakket om tidligere, det er en sjanger som virkelig tar for seg livets og dødens store spørsmål og menneskets plass i et enormt og skremmende uforståelig univers. Det er litt svimlende, alt sammen, men denne formen for skrekk gir oss muligheten til å nærme oss det sublime samtidig som vi grøsser av noe så tilsynelatende banalt som monstre med tentakler. Ingenting uttrykker vel den følelsen så tydelig som den første Alien-filmen, med det lille romskipet i det enorme, svarte universet og de uhyggelige skapningene som kanskje finnes der ute.

Absolutt. Du har i tillegg gitt ut tre tegneseriebøker sammen med illustratør Andreas Iversen, med Lovecraftianske temaer. Hva kan du si om dem? 

Disse er jeg veldig fornøyd med! Andreas er jo en suveren tegner, som bare blir bedre og bedre. Han er en fryd å jobbe med. Disse bøkene er egentlig en direkte fortsettelse av Fangarmer-prosjektet med et nytt skråblikk på Lovecrafts klassikere. Den første av disse, Tåke over Svartøy, hadde jeg faktisk begynt å skrive som roman med ren tekst da jeg ble kjent med Andreas og vi fant ut at vi skulle lage skrekkserier sammen. Jeg er veldig glad i tegneserier, og da jeg fikk muligheten til å skrive manus for serier akkurat som heltene mine Alan Moore og Neil Gaiman kastet jeg meg over den muligheten. Men utgangspunktet er det samme som i Fangarmer: Også i disse tre bøkene tar vi for oss kjente Lovecraft-historier og gjør en vri på dem, ofte med handlingen lagt til Norge og ulike tidsepoker. Tåke over Svartøysnakker med Shadow over Innsmouth, Fantomrakettene med Color out of Space og Haugskrømt med The Dunwich Horror – selv om vi i sistnevnte drar vel så mye veksel på hjemligere mytologi som på Lovecraft.

Du er også en av dem som har utgitt skrekk for voksne på et stort norsk forlag, med boka Nattreise. Hva kan du si om den, og hvordan var arbeidet med den?

Ja, Nattreise var vanskelig å skrive. Uten at jeg kanskje ville det, følte jeg at det å skrive skrekk for voksne krever noe mer – at det liksom ikke holder med bare en god historie eller noen skumle scener. Jeg ville prøve å gå litt dypere, både språklig og tematisk, og få inn mer psykologi, kanskje noen litterære referanser her og der, uten at det ble påtatt.

Selve historien hadde jeg ganske klart for meg lenge, men det tok tid å finne tonen. Det er en kort roman, men jeg brukte likevel lang tid på den. Jeg ville at det skulle være ubehag der, en slags stille uro, mer enn ren action eller sjokk. Og siden det er en bok for voksne, prøvde jeg å holde igjen – la det være rom for leseren til å tolke og føle selv, heller enn å forklare alt. Det var mye jobb og jeg rev meg mye i håret underveis, men jeg ble fornøyd med resultatet til slutt!

Det tror jeg på! Følelsen av uro eller noe ubehagelig som kommer krypende er gjerne mer effektivt, og jeg syns du lykkes godt med det. Hvorfor tror du skrekk er såpass forbigått for voksne i Norge, når det funker på en helt annen skala i Sverige, for eksempel? 

Jeg tror det skyldes norsk litteraturpolitikk gjennom mange år, basert på et gammeldags og provinsielt kunstsyn der enkelte sjangre ikke slipper til. Den har skapt rammer det ikke lønner seg å bevege seg utenfor, hvis man vil ha for eksempel boka innkjøpt av kulturrådet. Den rådende holdningen til «sjangerlitteratur» har vært at den ikke er god nok – eller «underlødig», som er ordet man gjerne bruker i de kretser. Krimlitteratur har etter hvert sluppet inn i det gode selskap, men andre sjangre, som skrekk, har ennå ikke det. I stedet har vi fått et stort antall middelmådige «skriveskole»-romaner, mens innovative og nyskapende romaner innen sjangre som skrekk og annen fabelprosa, er blitt avvist – eller forfatterne har valgt å skrive for barn og unge i stedet. En forfatter som John Ajvide Lindqvist ville nok hatt problemer med å slå gjennom i Norge. Han ville kanskje ha jobbet med film i stedet?

Jeg tror dessverre du har helt rett i det … Og så kan vi jo se hvor langt han har kommet: Skrekk for voksne appellerer jo åpenbart til folk. Du og Flu Hartberg har en greie på gang med faktabøker for barn, om monstre og romvesner. Hva kan du si om dem, og kan det tenkes at det kommer flere?

Det stemmer! Jeg digger skumle og spennende historier som kanskje er sanne – muligheten for at det finnes noe mystisk der ute. Det setter liksom en ekstra spiss på grøsset. Derfor var det morsomt å skrive disse to faktabøkene. Det var også morsomt å se Flus herlige illustrasjoner! Og ja, det kommer flere bøker i denne serien, jeg er faktisk godt i gang med manuset, så forhåpentlig dukker det opp en til allerede neste år en gang.

Det fines mange typer skrekk, og fortellinger som skremmer oss. For å komme litt til kjernen av dem, hva bør en god skrekkfortelling inneholde?

En god skrekkfortelling bør ha flere elementer for å virkelig fange leseren. Først og fremst må den bygge på undring – evnen til å vekke nysgjerrighet rundt noe ukjent, uforklarlig eller mystisk. Den bør få oss til å stille spørsmål som trekker oss inn i historien og holder oss der.

En annen viktig ingrediens er humor. Selv om det kan virke motsetningsfylt i skrekk, er humor en viktig balansefaktor. Den gir rom for pusterom og kontraster, slik at det skumle trøkker enda sterkere når det først kommer. 

Og selvsagt, det viktigste: grøss. En god skrekkhistorie må treffe oss på det dypeste planet – på instinkt og følelser – og vekke frykt, uro eller en følelse av uhygge som vi ikke helt kan riste av oss. God skrekk er den som kryper inn under huden, ikke nødvendigvis gjennom eksplisitte detaljer eller sjokkeffekter, men gjennom å pirre fantasien og utfordre vår følelse av hva som er trygt og normalt.

Og til slutt: Har du en favorittbok i sjangeren?

Ira Levins Rosemary’s Baby er en favoritt nettopp fordi den klarer å kombinere effektiv psykologisk skrekk med en bitende humor og samfunnskritikk. Historien er langsom, men uhyggelig effektiv der den bygger opp en snikende følelse av paranoia og usikkerhet.

Styrken i romanen ligger i hvordan Levin klarer å plante tvil hos både Rosemary og leseren. Man blir aldri helt sikker på om hun faktisk er omgitt av ondskap, eller om hun er i ferd med å miste grepet på virkeligheten. Dessuten er jo egentlig disse satanistnaboene til å se seg skakk av! Levin er også en mester i å bruke hverdagslige situasjoner og dialoger til å skape ubehag. Dette gjør Rosemary’s Baby til en tidløs klassiker innen skrekksjangeren – den får oss til å grøsse av det skremmende og samtidig humre av den ironiske distansen Levin skaper til fortellingens mer absurde elementer.

Hovedbildet er fra omslaget til Fantomrakettene, illustrert av Andreas Iversen.