• Intervju med Aleksander Kirkwood Brown

    Intervju med Aleksander Kirkwood Brown

    Aleksander Kiwkwood Brown skriver for barn og ungdom på tvers av både sjangre og format: Bøker, tegneserier og film. Flere av tingene hans utforsker folketro og skrekk, og vi tok en prat med ham om dette.

    Av Jonas A. Larsen.

    Aleksander Kirkwood Brown. Foto: Kristian Krogstad.

    Hei og velkommen til Skrekklitteratur! Kort selvangivelse: Hvem er du?

    Jeg heter Aleksander Kirkwood Brown, er 41 år gammel, halvt norsk og halvt skotsk og bor på Eidsvoll Verk sammen med kone og sønn, hvor jeg jobber med å skrive bøker, tegneserier og manus for film og TV.


    Du er aktuell med den skumle boka Tusenfrykt. Hvordan ble dette konseptet til?

    Det var et av de ytterst sjeldne tilfellene der jeg kom på tittelen først. Det er jo i utgangspunktet et litt cheesy ordspill på Tusenfryd, men samtidig var noe med den tittelen som jeg likte veldig godt, som gjorde meg nysgjerrig. Det tok meg en god stund å finne frem til historien. Jeg har alltid vært glad i interaktive spøkelseshus, av den typen hvor man må finne veien gjennom en slags labyrint, mens de forsøker å skremme deg med lys- og lydeffekter, skuespillere i skumle kostymer o.l. Så ideen var hva om man gikk inn i et slikt spøkelseshus, men det tok aldri slutt, det bare fortsatte og fortsatte, og spøkelseshuset visste hva du var aller mest redd for og brukte det mot deg.

    Edward Rubikons mysterier er illustrert av Andreas Iversen og utgis på Cappelen Damm.

    Mange lesere kjenner deg nok fra bokserien Edward Rubikons mysterier, illustrert av Andreas Iversen. Jeg liker denne serien svært godt, og lurer på hva inspirasjonen bak denne var? 

    Takk! Det er en serie som betyr veldig mye for meg. Edward Rubikons mysterier handler om en trio med barn som løser overnaturlige mysterier i en liten småby, og er en blanding av grøss og humor. Inspirasjonen kommer fra ting som GhostbustersX-FilesEerie IndianaTommy & Tiger’n og Tim Burton-filmer. I begynnelsen var det bare korte tegneseriehistorier som Andreas og jeg lagde for moro skyld, som kom på trykk i bladet Bobla. Så ble serien etter hvert plukket opp av Cappelen Damm.

    Du har skrevet flere ting som er innom skrekk og grøss. Hva betyr skrekklitteratur for deg?

    Jeg liker mange ulike sjangre, men skrekk har alltid vært min favorittsjanger, både når det gjelder bøker og film. Det handler selvfølgelig om at jeg fascineres av spøkelser, monstre og det overnaturlige. Samtidig er det også en ganske eksistensiell sjanger, som tar for seg de store spørsmålene om liv og død og vår plass i universet. Grøssere handler gjerne om vanlige mennesker i ekstreme situasjoner. Når man er på kanten av stupet, så blir jo alt av tanker, følelser og relasjoner forstørret og forsterket. Det setter hele tilværelsen under lupen, og det synes jeg kan være veldig spennende å lese om. En del ser nok på skrekk som en kynisk og misantropisk sjanger. Noe av det kan nok også være det (men det kan man si om mange sjangre), men den type skrekk som jeg liker opplever jeg på mange måter som oppløftende. Det handler om å konfrontere mørket i verden (og i seg selv) og å beseire det, og komme sterkere ut på andre siden.

    Hvilken målgruppe er vanskeligst å skrive for, syns du? 

    Nå skriver jeg mest for barn og unge, så jeg kan vel egentlig ikke uttale meg om hvordan det er å skrive for voksne. Men jeg har prøvd meg på å skrive noen bildebøker, og det synes jegalltid har vært utrolig utfordrende, jeg får det ikke helt til. Det er en skikkelig kunst å skrive korte og enkle tekster, som samtidig er engasjerende og har egenart. Så av med hatten til alle som mestrer bildebok-formatet!

    Myrmannen er en bok for små lesere fra Aschehoug, men det skorter allikevel ikke på skumle elementer! Forsideillustrasjon: Johnny Likvern.

    Apropos mystiske og skumle historier, så har du også skrevet Myrmannen og Monsteret i Botanisk hage, en del av serien «Bokbussen» for små lesere. Tenker du det er viktig at barn kan få bøker som skremmer dem litt?

    Jeg har i hvert fall inntrykk av at mange barn liker skumle historier. Å lese en skummel historie er jo litt som å kjøre berg- og dalbane – det er en trygg måte å bli litt skremt på, å få et kick. Av og til virker det som om det er en større andel av barn enn voksne som liker skrekk, og jeg tror det samme gjelder karuseller. Så kanskje toleransen for skrekk og karuseller synker med årene for en del.

    Du skriver jo også filmmanus, og har blant annet skrevet filmene  There’s Something in the Barn, de to Askeladden-filmene, som bygger på norsk folketro, overnaturlige vesner og eventyr. Kan du fortelle kort om hvordan disse ble til? 

    Jeg har alltid vært fascinert av eventyr og folklore. Å få lage en spillefilm om Askeladden med troll, nøkker og huldre var en barndomsdrøm. Jeg ønsket å lage noe som minnet litt om eventyr-filmer fra 80-tallet, på den tiden da familiefilmer kunne være både barnlige og voksne, morsomme og skumle på samme tid. Litt som folkeeventyrene selv. Jeg skrev manuset på spec sammen med en annen manusforfatter ved navn Espen Enger. Det var det første profesjonelle manuset jeg skrev. Heldigvis fikk vi napp hos Maipo Film, som også produserte oppfølgeren.

    Når det gjelder There’s Something in the Barn, startet den egentlig som en rendyrket grøsser. Det første utkastet av manuset jeg skrev var langt mørkere og voldsommere. Men tilbakemeldingene på prosjektet tydet på at folk så på det mer som en komedie, så derfor tokprosjektet en vending mer i retning av grøsserkomedie i stil med GremlinsCritters o.l. Og det tror jeg i grunn var helt riktig for en film om fjøsnisser!

    Nissene i There’s Something in the Barn er kanskje ikke de søte du er vanti til å se på julekortene. Men har du huska å sette ut grøt til dem?! Foto:  SALNA.LUKAS@GMAIL.COM / 74 ENTERTAINMENT

    … Something in the Barn be lagt merke til internasjonalt, i tillegg til her hjemme. Hvordan har det vært, og tenker du kanskje dette kan være et tegn på at det finnes markeder for sike fortellinger? 

    Det har vært veldig moro å se at filmen vår har reist over hele verden, og at norske fjøsnisser fenger i utlandet. Det er definitivt et marked for slike fortellinger der ute. Skrekkfilmer generelt er jo populære. Men også filmer basert på folketro, da alle land har sin egen folklore, og det er likhetstrekk som gjør at det er en gjenkjennelsesfaktor, samtidig som de unike, lokale trekkene gjør at det oppleves nytt og spennende.

    Jeg er veldig glad for at du skriver disse tingene, men det brukes lite i skrekksjangeren og bøker for voksne her i Norge. I Sverige har man blant annet bøkene til Stefan Spjut, eksempelvis Stallo, som tar for seg troll. Hva tror du grunnen kan være?

    Norsk folketro og folklore er jo veldig til stede i fantasybøker og -tegneserier rettet mot barn og unge (deriblant i min egen mørke urban tegneserie-trilogi Underbyen, illustrert av Luis Guaragna). Men hvorfor dette materialet benyttes så lite innenfor skrekksjangeren vet jeg ikke. Nå er vel skrekk en forholdsvis liten sjanger i Norge. Det produseres dessverre få norsk skrekkfilmer om dagen og skrekkbøker for voksne er jo nærmest en ikke-eksisterende sjanger, med noen få hederlige unntak som Tore Aurstad og Kjell-Vidar Åhman Teig. Jeg har også inntrykk av skrekk er en sjanger som en del fnyser litt av her til lands, det går liksom til nød an med krimlitteratur med svakt overnaturlige antydninger. Men grøss rettet mot unge finnes det en del av. Og kulturarven vår syder av mørke og skremmende elementer, så det er jo egentlig perfekt materiale for sjangeren. Jeg har skrevet om Draugen, Åsgårdsreia, Lussi Langnatt og julebukken i grøsserne mine så langt, men det er fortsatt uendelig masse spennende stoff å ta av!

    Kunne du tenke deg å skrive en skrekkroman for voksne?

    Jeg trives nok veldig godt med å skrive barnebøker, det er liksom et naturlig hjem for den type ideer jeg får og måten jeg skriver på. Om jeg skulle skrive en bok for voksne, måtte jeg tenke og skrive på en litt annen måte. Og som vi har vært inne på, er markedet for voksen-skrekk litt vanskelig her. Jeg jobber jo også en god del med film, og der jobber jeg blant annet med noen grøssere for et voksent publikum, så det kan nok være at jeg sparer slik ideer mer til filmarbeidet. Men det kunne vært en morsom utfordring, så jeg skal aldri si aldri.

    Tusenfrykt byr på alt det en god skrekkfortelling skal inneholde. Utgitt på Forente forlag AS.

    Hva bør en god skrekkfortelling inneholde?

    Først og fremst bør den jo være litt skummel, og ha et spennende og uforutsigbart plot. Så må den inneholde interessante karakterer som føles ekte og som man blir glad i, og som man blir bekymret for når det fæle inntreffer. Jeg synes også at humor ofte er en undervurdert ingrediens i skrekk. Uansett hvor mørkt ting er, er det alltid plass for litt humor, om det så er bekmørk galgenhumor – det letter leseropplevelsen, og gjør også karakterene mer realistiske. Men for at jeg virkelig skal elske en skrekkfortelling, bør den også ha noen flere lag, den bør ha noe å si, by på noen interessante tanker og observasjoner rundt livet og tilværelsen. Slutten kan være lykkelig eller ulykkelig, men generelt foretrekker jeg en lykkelig slutt. Om jeg leser en bok om noen stakkars mennesker som blir terrorisert og plaget i 300 sider, og de kjemper seg gjennom den ene lidelsen etter den andre, og så dør bare alle til slutt, kan jeg av til sitteigjen litt med følelsen «Hva var vitsen? De kunne like gjerne bare dødd på side 2.» Men for all del, noen skrekkhistorier skal åpenbart ha en ulykkelig slutt.

    Har du en favorittbok i sjangeren? Kan også være novelle/samling etc.

    Jeg leste IT av Stephen King som 18-19-åring og den gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. I tillegg til å være ordentlig skremmende og forstyrrende, er boka utrolig rik på karakter og stemning. Den er jo en murstein, så man får god tid til å bli kjent med hovedpersonene, som man følger både som barn og voksne. Og jeg synes den sier noe genuint og rørende om vennskap og hvordan tidens gang endrer oss. Jeg var helt oppslukt av den, og elsket til og med det det helsprø klimakset som jeg vet at en del misliker. Selv om jeg ikke har lest boka på 20 år nå, så er historien og karakterene fortsatt med meg, og det er nok på mange måter fortsatt den største leseropplevelsen jeg har hatt.

  • Intervju med Tore Aurstad

    Intervju med Tore Aurstad

    Tore Aurstad er som veteran å regne når det gjelder skrekk på norsk. Han har skrevet bøker i sjangeren for både barn, ungdom og voksne. Det ryktes også at vi får høre en av hans fortellellinger i podkasten … Vi har tatt en prat med Tore om bøkene hans, skrekk i Norge og hvorfor det er viktig å skremme både barn og voksne!

    Av Jonas A. Larsen.

    Tore Aurstad. Foto: Privat.

    Hei og velkommen til Skrekklitteratur! For å gjøre saken oversiktlig for nye lesere, så kan vi jo kanskje begynne med en kort selvangivelse: Hvem er du? 

    Tore Aurstad, 53 år gammel, bor i Oslo. Jeg har jobbet med litteratur og fortellinger hele yrkeskarrieren, enten som skjønnlitterær oversetter eller forfatter av krim, spenning, fabelprosa og skrekk for både barn/ungdom og voksne. Jeg har skrevet romaner, noveller og tegneseriemanus. Et par høydepunkter i karrieren var vel da to av krimbøkene jeg skrev sammen med Carina Westberg – Nattevandreren og Djeveldansen – ble nominert til Riverton-prisen. Særlig fordi disse bøkene trekker inn elementer av gotisk skrekk, selv om det er historisk krim. Det var også stas da noe så sært som Fangarmer ble nominert til Uprisen. Jeg driver også med musikk på si, uten at det har vært noe særlig til levebrød, som vokalist og gitarist i bandene Muzzlewhite og The Oxydants.

    Du har skrevet flere bøker i skrekksjangeren, både for barn, ungdom og voksne. Hva betyr skrekklitteratur for deg? 

    Det er rett og slett min sjanger. Det har det vært så lenge jeg kan huske – som barn elsket jeg å bli skremt og jeg oppsøkte de skumleste historiene. Dette var jo åttitallet – en gullalder for skrekkinteresserte. Jeg leste Dracula, Poe og Jekyll & Hyde som tiåring og oppdaget etter hvert King, Straub, Barker og resten av gjengen. Ikke minst Lovecraft, som har satt dype spor. Og siden har jeg ikke sett meg tilbake. Jo da, jeg liker krim, spenning, romaner av alle slag – men skrekk ligger hjertet mitt nærmest. Kanskje fordi jeg stadig søker den følelsen disse fortellingene ga meg som barn?

    Jeg tror definitivt du er inne på noe der, når det gjelder å søke tilbake til disse følelsene. Hvilken målgruppe er vanskeligst å skrive for?

    For min del er det de aller yngste barna. Jeg har skrevet for voksne, ungdom og «slukealderen». Men aldri for de minste, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Jeg har noen ideer, men får det liksom ikke helt til. Men jeg skulle gjerne ha sett lovecraftskskrekk for småtasser i barnehagealder!

    Det hadde vært noe! Tenker du det er viktig for barn å få skumle historier?

    Så klart, det er jo gøy å bli skremt. Men i tillegg til morofaktoren er jo skrekk også litt alvor. Sjangeren gir barn – og voksne – muligheten til å se det vi frykter i øynene, under trygge forhold, uten at det er farlig på ordentlig. Stephen King mener at sjangeren på mange måter fungerer som en slags sikkerhetsventil. Og i tillegg til å være gøy tar jo også skrekk for seg de litt store spørsmålene i livet – hva finnes der ute i universet? Hva skjer med oss når vi dør? Noe av dette ting det kanskje er vanskelig å snakke direkte om, men hvor skrekken gir oss en slags indirekte adgang til store og vanskelige spørsmål.

    Fangarmer, utgitt på Cappelen Damm.

    Helt klart! Apropos hva som finnes der ute i det store universet: Ett av mine første møter med forfatterskapet ditt var Fangarmer. Hva kan du si om den?

    Fangarmer var en hyllest til Lovecraft. Hendelsene i Call of Cthulhu foregår jo delvis i Norge, så jeg prøvde å fortelle den samme historien fra et annet perspektiv, og fra en ungdoms synvinkel. Både det som skjedde før Lovecrafts novelle, under og etter. Litt revisjonistisk var den også kanskje – en del av figurene som var helter i originalen, er kanskje ikke det i Fangarmer, og en del av hendelsene får en annen betydning. I tillegg ga det meg muligheten til å flette inn begivenheter fra virkeligheten i Lovecrafts mytologi, som Amundsens forsvinning i nordishavet, og å la hendelsene liksom flette seg rundt originalfortellingen.

    Long John Silver av Björn Larsson anbefales til dem som liker Robert Louis Stevensons Skatten på Sjørøverøya.

    Formatet var litt inspirert av Björn Larssons Long John Silver – en av yndlingsbøkene mine – der vi også får en alternativ og revisjonistisk versjon av en kjent fortelling, i dette tilfellet Skatten på Sjørøverøya. (Eller som Brian Fallon gjør med låta «Vincent», der han lar Dolly Partons «Jolene» komme til orde med sin historie!) I tillegg hadde jeg alltid hatt lyst til å skrive en ramsalt sjøreisehistorie fra 1920-tallet, med hvalfangere og oppdagere i Sørishavet, så Fangarmer ga meg muligheten til det også, i tillegg til at det er en skrekkfortelling.

    H.P. Lovecraft (1890-1937), den kosmiske skrekkens far.

    Jeg syns den fanger de rette stemningene og følelsene godt, og har anbefalt den til flere. Har du en mindre kjent favoritt-Lovecraft-historie?

    The Music of Erich Zann fascinerer meg fordi den viser hvor effektiv subtil skrekk kan være. Lovecraft bruker atmosfære og antydninger fremfor eksplisitte forklaringer. Novellen handler om en mystisk, gammel fiolinist, Erich Zann, som spiller merkelige melodier for å holde noe ukjent og fryktinngytende på avstand. Det jeg liker spesielt godt med historien, er hvordan Lovecraft formidler det sublime – følelsen av noe som er større og mer skremmende enn vår evne til å forstå. Zanns paniske, desperate spill gir historien en unik intensitet, og minner oss på at skrekk ikke bare er det som skjer, men også det vi frykter at skal skje – det ukjente som finnes rett utenfor vår rekkevidde, men samtidig like ved.

    Jeg digger den fortellinga! Den er høyt oppe hos meg, også. Hva tror du fenger oss på tvers av generasjoner med kosmisk skrekk? 

    Jeg tror kosmisk skrekk kanskje appellerer mest til undringen og nysgjerrigheten i oss, enten vi er åtte eller åtti. Litt som det jeg snakket om tidligere, det er en sjanger som virkelig tar for seg livets og dødens store spørsmål og menneskets plass i et enormt og skremmende uforståelig univers. Det er litt svimlende, alt sammen, men denne formen for skrekk gir oss muligheten til å nærme oss det sublime samtidig som vi grøsser av noe så tilsynelatende banalt som monstre med tentakler. Ingenting uttrykker vel den følelsen så tydelig som den første Alien-filmen, med det lille romskipet i det enorme, svarte universet og de uhyggelige skapningene som kanskje finnes der ute.

    Haugskrømt er siste del av Aurstad og Andreas Iversens tegneserie-trilogi av kosmisk skrekk inspirert av Lovecraft. Utgitt på Gyldendal.

    Absolutt. Du har i tillegg gitt ut tre tegneseriebøker sammen med illustratør Andreas Iversen, med Lovecraftianske temaer. Hva kan du si om dem? 

    Disse er jeg veldig fornøyd med! Andreas er jo en suveren tegner, som bare blir bedre og bedre. Han er en fryd å jobbe med. Disse bøkene er egentlig en direkte fortsettelse av Fangarmer-prosjektet med et nytt skråblikk på Lovecrafts klassikere. Den første av disse, Tåke over Svartøy, hadde jeg faktisk begynt å skrive som roman med ren tekst da jeg ble kjent med Andreas og vi fant ut at vi skulle lage skrekkserier sammen. Jeg er veldig glad i tegneserier, og da jeg fikk muligheten til å skrive manus for serier akkurat som heltene mine Alan Moore og Neil Gaiman kastet jeg meg over den muligheten. Men utgangspunktet er det samme som i Fangarmer: Også i disse tre bøkene tar vi for oss kjente Lovecraft-historier og gjør en vri på dem, ofte med handlingen lagt til Norge og ulike tidsepoker. Tåke over Svartøysnakker med Shadow over Innsmouth, Fantomrakettene med Color out of Space og Haugskrømt med The Dunwich Horror – selv om vi i sistnevnte drar vel så mye veksel på hjemligere mytologi som på Lovecraft.

    Du er også en av dem som har utgitt skrekk for voksne på et stort norsk forlag, med boka Nattreise. Hva kan du si om den, og hvordan var arbeidet med den?

    Ja, Nattreise var vanskelig å skrive. Uten at jeg kanskje ville det, følte jeg at det å skrive skrekk for voksne krever noe mer – at det liksom ikke holder med bare en god historie eller noen skumle scener. Jeg ville prøve å gå litt dypere, både språklig og tematisk, og få inn mer psykologi, kanskje noen litterære referanser her og der, uten at det ble påtatt.

    Selve historien hadde jeg ganske klart for meg lenge, men det tok tid å finne tonen. Det er en kort roman, men jeg brukte likevel lang tid på den. Jeg ville at det skulle være ubehag der, en slags stille uro, mer enn ren action eller sjokk. Og siden det er en bok for voksne, prøvde jeg å holde igjen – la det være rom for leseren til å tolke og føle selv, heller enn å forklare alt. Det var mye jobb og jeg rev meg mye i håret underveis, men jeg ble fornøyd med resultatet til slutt!

    Nattreise er noe så sjeldent som en skrekkroman for voksne! Utgitt på Vigmostad og Bjørke.

    Det tror jeg på! Følelsen av uro eller noe ubehagelig som kommer krypende er gjerne mer effektivt, og jeg syns du lykkes godt med det. Hvorfor tror du skrekk er såpass forbigått for voksne i Norge, når det funker på en helt annen skala i Sverige, for eksempel? 

    Jeg tror det skyldes norsk litteraturpolitikk gjennom mange år, basert på et gammeldags og provinsielt kunstsyn der enkelte sjangre ikke slipper til. Den har skapt rammer det ikke lønner seg å bevege seg utenfor, hvis man vil ha for eksempel boka innkjøpt av kulturrådet. Den rådende holdningen til «sjangerlitteratur» har vært at den ikke er god nok – eller «underlødig», som er ordet man gjerne bruker i de kretser. Krimlitteratur har etter hvert sluppet inn i det gode selskap, men andre sjangre, som skrekk, har ennå ikke det. I stedet har vi fått et stort antall middelmådige «skriveskole»-romaner, mens innovative og nyskapende romaner innen sjangre som skrekk og annen fabelprosa, er blitt avvist – eller forfatterne har valgt å skrive for barn og unge i stedet. En forfatter som John Ajvide Lindqvist ville nok hatt problemer med å slå gjennom i Norge. Han ville kanskje ha jobbet med film i stedet?

    Jeg tror dessverre du har helt rett i det … Og så kan vi jo se hvor langt han har kommet: Skrekk for voksne appellerer jo åpenbart til folk. Du og Flu Hartberg har en greie på gang med faktabøker for barn, om monstre og romvesner. Hva kan du si om dem, og kan det tenkes at det kommer flere?

    Det stemmer! Jeg digger skumle og spennende historier som kanskje er sanne – muligheten for at det finnes noe mystisk der ute. Det setter liksom en ekstra spiss på grøsset. Derfor var det morsomt å skrive disse to faktabøkene. Det var også morsomt å se Flus herlige illustrasjoner! Og ja, det kommer flere bøker i denne serien, jeg er faktisk godt i gang med manuset, så forhåpentlig dukker det opp en til allerede neste år en gang.

    Monster er oppfølgeren til Aliens, illustrert av Flu Hartberg.

    Det fines mange typer skrekk, og fortellinger som skremmer oss. For å komme litt til kjernen av dem, hva bør en god skrekkfortelling inneholde?

    En god skrekkfortelling bør ha flere elementer for å virkelig fange leseren. Først og fremst må den bygge på undring – evnen til å vekke nysgjerrighet rundt noe ukjent, uforklarlig eller mystisk. Den bør få oss til å stille spørsmål som trekker oss inn i historien og holder oss der.

    En annen viktig ingrediens er humor. Selv om det kan virke motsetningsfylt i skrekk, er humor en viktig balansefaktor. Den gir rom for pusterom og kontraster, slik at det skumle trøkker enda sterkere når det først kommer. 

    Og selvsagt, det viktigste: grøss. En god skrekkhistorie må treffe oss på det dypeste planet – på instinkt og følelser – og vekke frykt, uro eller en følelse av uhygge som vi ikke helt kan riste av oss. God skrekk er den som kryper inn under huden, ikke nødvendigvis gjennom eksplisitte detaljer eller sjokkeffekter, men gjennom å pirre fantasien og utfordre vår følelse av hva som er trygt og normalt.

    Rosemary´s Baby er en favoritt i sjangeren for Tore Aurstad. Og ikke uten grunn, den er en stor klassiker. Roman Polanskis film anbefales også.

    Og til slutt: Har du en favorittbok i sjangeren?

    Ira Levins Rosemary’s Baby er en favoritt nettopp fordi den klarer å kombinere effektiv psykologisk skrekk med en bitende humor og samfunnskritikk. Historien er langsom, men uhyggelig effektiv der den bygger opp en snikende følelse av paranoia og usikkerhet.

    Styrken i romanen ligger i hvordan Levin klarer å plante tvil hos både Rosemary og leseren. Man blir aldri helt sikker på om hun faktisk er omgitt av ondskap, eller om hun er i ferd med å miste grepet på virkeligheten. Dessuten er jo egentlig disse satanistnaboene til å se seg skakk av! Levin er også en mester i å bruke hverdagslige situasjoner og dialoger til å skape ubehag. Dette gjør Rosemary’s Baby til en tidløs klassiker innen skrekksjangeren – den får oss til å grøsse av det skremmende og samtidig humre av den ironiske distansen Levin skaper til fortellingens mer absurde elementer.

    Hovedbildet er fra omslaget til Fantomrakettene, illustrert av Andreas Iversen.