Johan Theorins nye roman er en psykologisk thriller satt til et stemningsfullt landskap i Smålands dype skoger. Den er også en spøkelsesroman med karakterer som konfronterer skygger fra fortiden. Den er også vanskelig å legge fra seg!

Av Jonas A. Larsen.

Den svenske forfatteren Johan Theorin er nok mest kjent for sin serie bøker satt til Öland. Den første av dissse var debutboken Skumringstimen fra 2007. Etterpå er det kommet ytterligere fem titler, med Bumerker (2023) som den foreløpig siste. Som Nattgjestene er denne serien tidvis satt i et stemningsfullt landskap mellom psykologiske thrillere og antydninger av det overnaturlige.

I Nattgjestene trekkes det overnaturlige enda lengre fram. Men ta det helt med ro – det kommer ikke frem i lyset!

Fortellingen veksler på synspunktene til raneren Richard, trebarnsmoren Pernilla, den unge Ranja – personlig assistent til den eksentriske eiendomsmilliardæren William Malm, og til slutt William selv, i form av et manuskript vi senere kommer tilbake til.

Richard har ledet ranet av en pengetransport som gikk alt annet enn bra. Troppen hans må dermed søke tilflukt i et forlatt bruk i nærheten av hyttegrenda ved Råsjön, Småland, over helgen. Like før ranet syntes han å se en enslig, liten jente i sommerkjole danse over veien. Et pusigg syn seint om kvelden, seint om høsten, men etter hvert begynner det å demre for ham at hun lignet hans avdøde lillesøster. Richard preges av skyldfølelse for at ranet gikk som det gikk (la oss si at skudd ble avfyrt). Den første natten på småbruket raser en kraftig storm over Råsjön, og i mørket hjemsøkes Richard av savn, tvil og gamle demoner.

Renate forlater ektemannen, de tre døtrene og kyrene på gården for å gjøre det hun gjør hvert år: Drar på gjenforening med noen av jentene fra avvenningscampen hun var på i tenårene. Campen – som i dag er nevnte hyttegrend – ble drevet av ekteparet Eva og Gunnar, og det ble åpenbart at Gunnar hadde et vel godt øye til tenåringsjentene. Nøyaktig hva de nå voksne kvinnene gjør på gjenforeningene er lenge usikkert for leseren. I indre monologer forteller Renate seg selv at denne tradisjonen i slutten av oktober hvert år er helt nødvendige. Hun gjør det for mannen, for døtrene og seg selv.

Ranja er sendt til Råsjön for å se til Williams onkel Gotthard, som bor i et gammelt hus inne på eiendommen til nevøens herregård. Ranja har vært der én gang før, på en av Johans sammenkomster, men den kvelden og natten har hun mer eller mindre fortrengt. Da hun ankommer eiendommen har Gotthard lukket seg ned i kjelleren etter stormen, og nekter å vise seg. Hun har ellers ingen personlig historie på stedet, men det later til å være noe off med sjefen hennes. Det er vanskelig å sette en finger på hvorfor, men Ranja trår på glasskår rundt ham og er usikker på om hun har tråkket over den ene eller andre grensen.  

Som nevnt får vi utdrag fra Willimams manus, som har fått den fine tittelen Skogsdrømmer. Ranja finner bunken i en av bagene hun har tatt hånd om for sjefen. Her skildrer milliarderen veien fra en fattig og enkel oppvekst sammen med moren, mormoren og onkelen i skyggen av den store herregården; hvordan onkelen tar ham med i skogen for å lære ham å jakte, og hvordan han lærte seg å frykte både huldra og de spøkelsene som måtte befinne seg i skogens mørke; og frem til han ble en self made millionaire.

Skogen i Småland er mørk og dyp, og har nok av plass til drømmer, skrev William i fjerde kapittel. Drømmer er en sterk kraft. Kanskje den sterkeste kraften jeg selv kjenner til.

Umiddelbart later disse perspektivene til å ha lite med hverandre å gjøre, utenom at de befinner seg i samme område. Det er neppe en spoiler å si at de kommer til å krysse hverandre, men jeg syntes det var interessant å lese den enkeltes opplevelser av Råsjön og Småland. Hva gjør skogen med dem? For ikke å glemme årsakene som har ført dem dit? 

En annen ting er at samtlige ser eller opplever merkelige ting. Som spøkelser, eller andre skikkelser fra folketroen. Noen fremstår som skygger som sniker seg mellom trestammene og mørket, andre som metaforiske gjenferd – gamle følelser som vekkes til live. For hva skjedde egentlig med jentene på avrusningscampen? Som får dem til å komme tilbake år etter år? Hva er egentlig greia med William og Gotthard? Hva skjedde med familien som eide eiendommen?

Og den lille jenta som Richard så før ranet, det kunne jo ikke være søsteren hans, kunne det vel? Samtidig … Ingen av de andre ranerne så henne.  

Samtlige av bokas karakterer er interessante skikkelser – jeg liker dessuten å være i selskapet med dem alle (ja, til og med raneren Richard) og lurte på hva som ligger bak hvem de er, og hvorfor de er der de er i livet. Jeg lurte på hva som kom til å skje, og hvilke hemmeligheter det dype skogområdet skjulte. 

Det er ikke stort med ytre action i Nattgjestene, med unntak av anslaget da Richard og gjengen raner verditransporten, og boka tar seg tid til å fortelle historien. Allikevel skorter det ikke på spenning i løpet av bokas 400 sider: Det er menneskene og refleksjonene, deres opplevelser, som skaper drivet. Og så disse mystiske tingene selvfølgelig: Spøkelsene. Skyggene som lurer i ytterkanten av handlingen, det vi ser og bevisstheten. Dette er godt gjennomført skildret, men det er karakterene i seg selv som er bokas høydepunkt og hjerte.  

Vi er oss og ingen andre, tenkte Pernilla. Det var et gammelt mantra som jentene ved hyttene hadde visket til hverandre, og som Amber og hun hadde plukket opp igjen under gjenforeningene.

Naturbeskrivelsene, dem må vi ikke glemme. Alle som har lest Öland-serien vet at Theorin skriver fenomenale naturskildringer og at han har et svært godt språk – og at han effektivt klarer å bygge indre og ytre stemning. Han gjør det samme i skogene rundt Råsjön og området blir på mange måter en egen karakter, bokas femte hovedperson. 

Av en eller annen grunn syns jeg den andre av Öland-bøkene er den skumleste romanen til Theorin. Jeg synes skildringene av det skumle og mystiske funker godt her, men det er noe med den mer subtile måten han gjorde det på i Nattefokk som fikk det til å krype litt kaldere ned over ryggen.

Selv om undertegnede ikke synes at den er forfatterens skumleste bok, er Nattgjestene en solid psykologisk thriller, med levende naturskildringer og en spøkelsesfortelling som er interessant og medrivende. Varm anbefaling herifra!

Nattgjestene.
Originalens tittel: Stugorna
Utgitt (på norsk): 16. februar 2026
Forlag: Gyldendal
Sider: 406