• Marit Kvamme Schanche om vinnernovella «Psykologen»

    Marit Kvamme Schanche om vinnernovella «Psykologen»

    Marit Kvamme Schanche vant skrekknovelle-konkurransen med «Psykologen». I den anledning tar vi en prat med henne om denne, skriving og skrekklitteratur generelt.

    Av Jonas A. Larsen.

    Før vi kommer inn på selve novella, tenkte vi å benytte anledningen til å bli bedre kjent med Marit. Hva inspirerer henne og hvilke bøker og forfattere setter hun selv pris på?

    I tillegg til å lese «Psykologen» i antologien 13 skremmende noveller, kan du i tillegg høre en av forfatterens andre noveller, «Brobyggeren», i podden vår.

    *

    Hei! La oss starte med det essensielle: Hvem er du, og hva pusler du med til daglig?

    – Hei! Jeg er først og fremst Marit. Ellers er jeg vernepleier med en forfatterdrøm. Nå for tiden pusler jeg mye med å få orden på noen noveller jeg har liggende, i håp om å få gitt dem ut en dag. Utover det liker jeg å tegne. Jeg er vel kreativ av natur, og elsker å skape. Jeg bor i Trondheim med samboeren min, John.  

    Hva er ditt forhold til skrekklitteratur?

    – Jeg har hatt et nært forhold til skrekklitteratur siden tenårene. Selv om jeg har vokst opp med vegger dekket av bøker og leser de fleste sjangere, er det skrekklitteraturen jeg kjenner meg nærmest. Det er noe med å utforske den menneskelige natur gjennom frykten. Skrekklitteraturen kan formidle budskap med en voldsom slagkraft, om du skjønner hva jeg mener. For meg er det heller ingen andre sjangere som kan konkurrere med stemningen. Jeg er også i overkant opptatt av skrekkfilmer. 

    Skjønner absolutt hva du mener, og jeg er helt enig. Er det noen bestemte bøker eller forfattere som har eller har hatt spesiell betydning for deg?

    – Det er mange. Om jeg skal nevne de som sannsynligvis har påvirket meg mest, må jeg nok nevne Stephen King. Han var min første. Jeg oppdaget H. P. Lovecraft noen år senere, og leste alt jeg kom over. Mary Shelleys Frankenstein ligger høyt på listen over bøker som har fulgt meg tett i årenes løp. John Ajvide Lindqvist må også nevnes. Jeg er spesielt glad i hvordan han kombinerer skrekk med varme og kjærlighet i bøkene sine. Litt som en kombinasjon av Stephen King og Fredrik Backman. Det liker vi. 

    Absolutt! Hva fikk deg til å ville skrive skrekk selv? Var det en konkret plan eller skjedde det mer naturlig?

    – Det skjedde naturlig. Jeg har likt å skrive historier omtrent siden jeg lærte å skrive. For noen år siden fant jeg en kladdebok fra tidlig på barneskolen med en illustrert skrekkhistorie. Det er noe med å skrive som alltid har fenget meg, og det gir meg et indre driv. Jeg kjenner det i hele kroppen når en idé dukker opp. Det er som om den brygger i underbevisstheten og gradvis bryter seg ut, frem til den må komme ut og ned på papiret. Det har vært slik så lenge jeg kan huske. 

    Og så vant du altså førstepremien i Liv forlag sin skrekknnovelle-konkurranse – gratulerer! Hvordan var det?

    – Takk! Det var ganske så surrealistisk. Da jeg fikk e-posten fra Myriam Bjerkli om at jeg var vinneren, stirret jeg bare på telefonen min i flere minutter uten å si et ord. Etterpå gikk jeg bort til samboeren min, holdt frem telefonen og greide å få ut et «les». Jeg ble satt ut og skikkelig glad. Videre er det jo skikkelig stas å få være med i antologien sammen med etablerte forfattere. Å vinne konkurransen inspirerte meg også til å jobbe mer med skrivingen. 

    Det var en enstemmig jury som konkluderte med at novella «Psykologen» tok førstepremien, som i tillegg til en selvskreven plass i antologien også rommet en pengepremie. Stemningen i novellen er sterk og kommer krypende over det, og den dialogdrevne narratives er svært medrivende.

    Forfatteren kan fortelle at hun skrev den omtrent et halvt år før konkurransen, og at nettopp stemning var viktig i idéen den baserer seg på:

    – Først og fremst var inspirasjonen en stemning, som videre førte til at jeg kom på deler av teksten, og så for meg hvordan det hele skulle se ut. Jeg får klare bilder i hodet av det jeg skriver om, men det er kanskje vanlig? Jeg hadde lenge tenkt på at jeg ønsket å skrive en novelle som for det meste bestod av dialog, og å skape en stemning med få virkemidler. Den er ganske så annerledes enn mange andre noveller jeg har skrevet. 

    Settingen for den effektive novella er et interessant studie i seg selv, som dessuten kan åpne for intense kammerspill: Nemlig en psykologs kontor. Karakterene: En psykolog og en pasient.

    – Settingen kommer nok av min interesse for psykiatri, og forholdet mellom helsepersonell og pasient. Den tryggheten en psykolog skal representere, og kontrasten som ligger i at dette mennesket er et rovdyr. 

    Marit Kvamme Schanche kan dessuten avsløre at ikke alt hun skriver er ren skrekk:

    – Hvordan jeg skriver kommer helt an på hva jeg vil fortelle. De er nesten alltid overnaturlige, og mange har elementer fra psykiatrien. Som regel er det en eller annen kraft som bryter inn i noens liv og river dem ut av en eller annen stagnert situasjon. Noen ganger er det selvfølgelig ett eller flere monstre. Det hender seg også at menneskene er de egentlige monstrene, som i Psykologen. I noen noveller er det begge deler. Om jeg noen gang får utgitt en novellesamling, vil jeg kalle den Interferens, da det er interferensen som trigger mye av handlingen i det jeg skriver.

    Forsideillustrasjon, foto: Oliver Kepka/Pixabay.com.

  • Tore Aurstad om «Noe i vannet»

    Tore Aurstad om «Noe i vannet»

    I denne serien tar vi en prat med forfatterne i skrekknovelle-samlingen vi har laget sammen med Liv forlag. I dag snakker vi med Tore Aurstad om novella «Noe i vannet».

    Av Jonas A. Larsen

    Tore Aurstad er en av de som aktivt skriver i skrekk- og spenningsjangeren her hjemme, og han har i tillegg til romaner for voksne også skrevet tegneserier og faktabøker om skrømt, monstre og andre uhyrligheter for barn. Hvis du vil vite mer om forfatterskapet hans, kan du lese intervjuet vi gjorde med Tore i fjor her.

    I antologien 13 skremmende fortellinger av 13 norske forfattere, bidrar han med novella «Noe i vannet». Vi spurte forfatteren om inspirasjonen bak denne:

    – Den er vel en slags hyllest til en av mine yndlingsforfattere, Stephen King. Jeg husker da jeg som fjortenåring leste Skeleton Crew og novellen «The Raft» – «Flåten». Jeg syntes den var så guffen at jeg fikk mareritt om den etterpå, dette ekle flaket på vannet som sluker de stakkars ungdommene i tur og orden. Samtidig var den fascinerende guffen.

    Skeleton Crew er en novellesamling King gav ut i 1985, som blant annet også inneholder den mer kjente klassikeren «The Mist».

    – Jeg har ikke klart å glemme den, sier Tore, – så jeg fikk gleden av å gi meg selv i oppdrag å oversette den da jeg satte sammen antologien Skrekkens Mestere.

    Skrekkens Mestere er en norsk antologi, som samler noveller av de store forfatterne i skrekklitteraturens lange historie. Fra Edgar Allan Poe til Ray Bradbury, Shirley Jackson, Joyce Carol Oates og Stephen King.

    – «Noe i vannet» er veldig inspirert av denne fortellingen, selv om det er en helt annen setting. Men den ekle smørja som flyter på vannet i «Flåten», dukker opp i denne fortellingen her også, om enn på en helt annen måte. Men i hodet mitt er det akkurat det samme stoffet!

    Hvis du vil lese denne novella kan du gjøre det i 13 skremmende noveller av 13 skremmende forfattere, som du kan skaffe gjennom din vanlige bokhandel.

    Tore har også sagt at han kommer på lanseringen av boka hos Bookdragons, fredag 13. mars. Arrangementet starter kl. 18.00, og det vil bli en gylden mulighet til å få antologien signert av flere bidragsytere.

  • Boka er på lager!

    Boka er på lager!

    I går kom antologien vi har laget sammen med Forlagshuset i Vestfold på lager, og om akkurat en uke er den ute på Liv forlag!

    Ble den ikke fin? Vi er veldig fornøyd med hvordan dette ble til slutt, målet var å få til en bok som legges merke til i bokhyllene og innbyr til (skummel) lesing. Vi er dessuten stolt over å ha med så mange dyktige forfattere som har levert svært forskjellige typer skrekknoveller, som på hvert sitt vis kryper ned ryggen mens man leser!

    Fredag 13. februar, slippdato, besøker redaktør Jonas A. Larsen Sandefjord bibliotek kl. 12.00, for å presentere boka og ståa til norsk skrekklitteratur generelt, på deres faste arrangement Litteraturtid.

    Kl. 18.00 samme kveld har Ordbyen arrangementet Hvor blir det av skrekklitteraturen, hvor forfatter Tore Aurstad og forelegger/forfatter Myriam H. Bjerkli kommer på besøk. Aurstad skal snakke om sitt forfatterskap og kjærligheten til skrekken, mens Bjerkli skal snakke om antologien, hvorfor hun ville gi ut denne og om sine egne skrekk-prosjekter.

    En måned etterpå blir det slippfest hos Bookdragons, hvor flere av forfatterne vil komme. Det er med andre ord gode muligheter for å skaffe seg et signert eksemplar av boka!

    Ellers kan den kjøpes/bestilles gjennom de fleste bokhandlere.

  • Antologien kan forhåndsbestilles!

    Antologien kan forhåndsbestilles!

    Nå er 13 skremmende noveller tilgjengelig for forhåndsbestilling!

    Du finner den tilgjengelig for forhåndsbestilling fra både Ark og Norli.

    Her har en rekke dyktige forfattere – inkludert Marit Kvamme Schanche, vinner av vår store skrekknovellekonkurranse i 2025 – bidratt med sine mest skremmende mareritt. De fleste novellene er nyskrevne for akkurat denne samlingen.

    Her kan du lese om en mystisk pasient. 
    To bortkomne som ankommer et merkelig sted i full snøstorm. 
    En gammel vannseng. 
    En flokk ulvelignende beist. 
    Familiegårdens spøkelser. 
    Den perfekte gaven. 
    Et skremmende sted i den vakre bøkeskogen. 
    Et smil med altfor mange, spisse tenner. 
    Et kjøpesenter – eller noe mindre uskyldig? 
    Den verste nattmaren. 
    Skumle ravner i et tre. 
    To brødre og en mørk hemmelighet.

    Forfattere som bidrar i antologien: 
    Tom Egeland, Jon Ewo, Myriam H. Bjerkli, Jonas A. Larsen, Jann Rygh Sivertsen, Tor-Håkon Gabriel Håvardsen, Tore Aurstad, Sølvi Nilssen, Marit Kvamme Schanche, Øyvind Eriksen, Johannes Kaasa, Tommy Ueland og Christoffer Lamøy.

    Boka lanseres fredag 13. februar, og slippet markeres med en post på Ordbyens kveld Hvor blir det av skrekklitteraturen? samme dato, og med en egen slippfest hos bokhandelen Bookdragons i Lillestrøm, fredag 13. mars. Så om du har anledning til å få med deg en av disse arrangementene, så kan du treffe flere av forfatterne og få boka signert av så mange som mulig.

    Vi håper å se deg ene eller andre stedet! Og så håper vi boka vår frister, selvfølgelig.

  • Hva lager den skyggen? Hvem står i det vinduet? Hva var den lyden? Hvor kommer denne følelsen fra?

    Hva lager den skyggen? Hvem står i det vinduet? Hva var den lyden? Hvor kommer denne følelsen fra?

    Denne omtalen er opprinnelig publisert hos våre venner i Nye NOVA. Vi er enige om å dele relevante artikler som er publisert på hverandres nettsider, noe vi tenker gir våre felles lesere noe ekstra. Og så anbefaler vi selvsagt at dere følger med på dem uansett, for gode artikler, analyser, noveller og omtaler!

    Av Nicolai Alexander Styve.

    I august leste vi i Norsk fabelprosa-gruppa (på Goodreads) skrekknovellesamlingen Under huda av Aleksander Brun. Det var ekstra hyggelig, da Brun kom innom og svarte på spørsmål. Han virker som en skikkelig ålreit fyr med stor lidenskap for både skrekk og fantasy, og sier selv at han skal fortsette å skrive. Det høres lovende ut! Nå vil jeg gjerne dele litt av det jeg og andre lesere syns om debutboka, slik at enda flere blir gjort oppmerksomme på den og starten på et nytt forfatterskap innen (ny)norsk skrekk. 

    Selv sier Brun at han her «utforskar det skumle og overnaturlege i kvardagslege situasjonar», og at «novellene tek utgangspunkt i det kjende og trygge, men snur det til noko urovekkande og skremmande». Dette kan jeg bekrefte; han har i de fleste tilfeller holdt seg unna elementer/troper fra både fantasy og science fiction, og de fleste av novellene befinner seg innenfor en normal virkelighet, men så blir man plutselig og voldsomt overfalt av noe monstrøst, marerittaktig eller psykopatisk. Åpningsnovellen Danserinna er et godt eksempel på det. Den er, som Brun påpeker, «kort og direkte for å gi lesaren eit tydeleg inntrykk på kva dei kunne forvente vidare». Her tar et uskyldig og vakkert barndomsminne en grufull vending, og så sitter man igjen med grøss og angst: Hva var det som skjedde? Er jeg egentlig trygg når jeg skal legge meg i min egen seng i kveld? 

    Noe av det som går igjen i novellene, er hvordan det straffer seg for hovedpersonene å være enten for nysgjerrig, for arrogant eller for godtroende. At det som kryper under huden på dem, ikke nødvendigvis er frykten for det ukjente eller noe sånt, men vitebegjæret. Hva lager den skyggen? Hvem står i det vinduet? Hva var den lyden? Hvor kommer denne følelsen fra?

    Aleksander Bruns novellesamling Under huda er utgitt av Forlagshuset Vest AS.

    Selv om det er færre overnaturlige elementer enn man skulle forvente av denne sjangeren, syns jeg at Brun bruker klassiske settinger og virkemidler på en god måte – som skoger, skygger, mørke skikkelser i vinduer, et forlatt hus og upålitelig forteller. Med-leser Arnstein påpeker at man kan se trekk fra kjente forfattere som M. R. James, Robert W. Chambers, Roald Dahl og Clive Barker. Han trekker også frem Junji Ito og Keiichiro Toyama. I tillegg kommer det frem fra diskusjonen at Brun lot seg inspirere av både creepypasta og manga/anime. Spesielt titanene i Attack on Titan. Slenderman ble også trukket frem. 

    Samlingen består av åtte relativt korte noveller, men tre av dem kan i prinsippet kalles kortprosa. Interessant nok er faktisk de fleste norske utgivelser innen skrekksjangeren de siste ti årene romaner. Noe som kanskje er litt pussig når skrekk har så dype røtter i novellelandskapet. Etter min mening fungerer skrekksjangeren best da. Den er som kjent opptatt av å vekke sterke reaksjoner, og det kan argumenteres for at en kompakt dramaturgi gir størst uttelling i så måte. Og dessuten: Jo mindre man får vite, jo mer urovekkende kan det usagte og uklare bli. Bruker forfatteren for lang tid, kan man lettere miste interessen; etter en halvtime med berg-og-dal-bane er det jo ikke like stas at det kiler i magen. Man kan derfor lettere holde spenningen og uhyggen på et høyt nivå. Sånn sett kan det kreves mer å lese en skrekknovelle, men det kreves samtidig mer av den, og alle avsnitt må i større grad velges med omhu og ha en merkbar funksjon. Dette er Brun innforstått med . Novellene hans er effektive: De har en stram struktur, går rett på sak og drar deg kjapt inn i noe skummelt, og så sitter man der, litt paff, men stort sett fornøyd. 

    Samtidig bør det heller ikke bli for kort. Noen av tekstene her blir dessverre det, og basert på andre kommentarer og anmeldelser, er ikke jeg den eneste som gjerne skulle fått mer tid til å bli mer kjent med karakterene eller kjenne på en uhygge som bygger seg opp. Brun kunne derfor med fordel gitt leseren større grunn til å bry seg om flere av personene han skriver om, og brukt mer tid til å etablere denne normale virkeligheten, slik at det blir enda mer rom for innlevelse. Da hadde vendepunktene fått atskillig mer slagkraft. Noen av de korteste tekstene kan derfor virke i en hast med å skremme oss, og da rekker det ironisk nok ikke å krype under huden på meg.

    Men der han tar seg god tid til å skape stemning og bygge opp spenning, fungerer det best etter min mening. Da får jeg utviklet empati med personene, levd meg ordentlig inn i situasjonen og kjent på det krypende ubehaget. Novellene Nokre anker bør bli liggande og Gløymde røter er derfor mine favoritter. De skiller seg samtidig klart ut fra resten av samlingen og minner meg mest om weird fiction. Her er jeg heller ikke alene om å trekke frem Lovecraft. 

    Jeg håper at Brun videreutvikler talentet sitt i den retningen. Dette er så klart smak og behag, men det er uansett ikke i tvil om at novellene gir god underholdning for pengene, og man ser at de er skrevet av en som er glad i sjangeren. Selv om han debuterte med samlingen i fjor, så ønsker jeg han velkommen inn i den norske skrekk-kanon, og jeg både anbefaler og håper at flere gjør det samme og leser Under huda!

  • Sesong 2: Myriam H. Bjerkli

    Sesong 2: Myriam H. Bjerkli

    Neste forfatter ut i sesong 2, er en kjenning fra sesong 1, nemlig dyktige Myriam H. Bjerkli! Denne gangen kan du glede deg til novella Ravnetreet.

    Myriam er født 1963 i Tromsø. I dag er hun bosatt i Larvik. Hun har tidligere jobbet bl.a. som journalist og selger. Hun debuterte som forfatter på Gyldendal forlag i 2007, i dag skriver hun krimbøker for Bonnier norsk forlag. I tillegg driver hun Forlagshuset i Vestfold as, der hun utgir andres forfatteres bøker.

    For mer informasjon, se hjemmesiden hennes her.

    Myriam skrev sesongstarten, Den døde hånden, til sesong 1 av podkasten. I tillegg er det hun og Forlagshuset i Vestfold som tok initiativet til å lage en novellesamling inspirert av podkasten, som du kan lese om her.

    PS: Rekkefølgen på forfatterpresentasjonene her er ikke nødvendigvis lik planen for når episodene kommer ut. Bjerklis novelle er sesongavslutning denne gangen, så det kommer ett navn til før hennes er ute.

  • Dødsgrøss

    Dødsgrøss

    En samling med ulike forfatterstemmer og forskjellige typer grøss er alltid velkomment. Særlig når det er bra og kommer i en estetisk flott bok!

    Av Jonas A. Larsen.

    Figenschou Forlag har nettopp akkurat utgitt boka Dødsgrøss, som rommer 11 skumle noveller av 11 av Norges beste barnebokforfattere. I tillegg har hver historie en kledelig, stemningsfull og flott fargellustrasjon signert av Martin Norell.

    Boka er mottatt som lese-eksemplar og vurderes uavhengig av forlag eller bokhandlere. Det skal nevnes at undertegnede kjenner flere av forfatterne som er med, så dette blir ikke en tradisjonell anmeldelse. Jeg leste og tenkte at jeg kom til å anbefale den dersom jeg likte boka i det store og hele, eventuelt lot være å skrive om den dersom jeg ikke gjorde det.

    Og så er det mange, mange flere! Norell var ukjent for meg som illustratør, men jeg må si at han har gjort en knalljobb med denne utgivelsen. Boka er rett og slett vakker, både visuelt og som trykksak.

    Illustrasjonene er åpenbart laget av samme kunstner, men de har hvert hvert sitt utrykk og unike identitet, akkurat som novellene, selv om fargepaletten — naturligvis, dette er skrekk — ofte går igjen. Jepp, pun intended.

    Novellene er skrevet av Aleksander Kirkwood Brown, Monika Steinholm, Arne Lindmo, Hanne Gjerde, Frode Eie Larsen, Nina Borge, Kristian Mehlum Lie, Myriam H. Bjerkli, Birgitte Wærstad, Alexander Istad og Elin Viktoria Unstad

    Forfatterne forteller engasjerende historier med ulike, klassiske sjangerelementer. Og det er flere originale vinklinger her! Selv om boka er i målgruppen 9-12 år funker fortellingene godt for voksne lesere. Det er kanskje ikke sikkert at en garvet, voksen skrekkleser ligger med lyset på etterpå, men ikke misforstå: Det er bra med skumle elementer i samlinga og masse stemning! Stemning er det viktigste i en skrekkfortelling ved siden av skrekken.

    Å kjøpe boka støtter dessuten Redd Barna, da alle forfatterinntcktene går direkte til dem. I tillegg til det er det alltid velkomment med nye utgivelser i skrekksjangeren. Særlig de bra! En antologi i sjangeren er heller ikke hverdagskost her i Norge, med et bredt spekter av ulike stemmer og typer fortellinger.

    Varm anbefaling herifra. Du kan kjøpe den direkte fra forlaget, eller hos de fleste bokhandlere.

    Grev Dracula er enig: Denne boka er flott!
  • Intervju med Aleksander Kirkwood Brown

    Intervju med Aleksander Kirkwood Brown

    Aleksander Kiwkwood Brown skriver for barn og ungdom på tvers av både sjangre og format: Bøker, tegneserier og film. Flere av tingene hans utforsker folketro og skrekk, og vi tok en prat med ham om dette.

    Av Jonas A. Larsen.

    Aleksander Kirkwood Brown. Foto: Kristian Krogstad.

    Hei og velkommen til Skrekklitteratur! Kort selvangivelse: Hvem er du?

    Jeg heter Aleksander Kirkwood Brown, er 41 år gammel, halvt norsk og halvt skotsk og bor på Eidsvoll Verk sammen med kone og sønn, hvor jeg jobber med å skrive bøker, tegneserier og manus for film og TV.


    Du er aktuell med den skumle boka Tusenfrykt. Hvordan ble dette konseptet til?

    Det var et av de ytterst sjeldne tilfellene der jeg kom på tittelen først. Det er jo i utgangspunktet et litt cheesy ordspill på Tusenfryd, men samtidig var noe med den tittelen som jeg likte veldig godt, som gjorde meg nysgjerrig. Det tok meg en god stund å finne frem til historien. Jeg har alltid vært glad i interaktive spøkelseshus, av den typen hvor man må finne veien gjennom en slags labyrint, mens de forsøker å skremme deg med lys- og lydeffekter, skuespillere i skumle kostymer o.l. Så ideen var hva om man gikk inn i et slikt spøkelseshus, men det tok aldri slutt, det bare fortsatte og fortsatte, og spøkelseshuset visste hva du var aller mest redd for og brukte det mot deg.

    Edward Rubikons mysterier er illustrert av Andreas Iversen og utgis på Cappelen Damm.

    Mange lesere kjenner deg nok fra bokserien Edward Rubikons mysterier, illustrert av Andreas Iversen. Jeg liker denne serien svært godt, og lurer på hva inspirasjonen bak denne var? 

    Takk! Det er en serie som betyr veldig mye for meg. Edward Rubikons mysterier handler om en trio med barn som løser overnaturlige mysterier i en liten småby, og er en blanding av grøss og humor. Inspirasjonen kommer fra ting som Ghostbusters, X-Files, Eerie Indiana, Tommy & Tiger’n og Tim Burton-filmer. I begynnelsen var det bare korte tegneseriehistorier som Andreas og jeg lagde for moro skyld, som kom på trykk i bladet Bobla. Så ble serien etter hvert plukket opp av Cappelen Damm.

    Du har skrevet flere ting som er innom skrekk og grøss. Hva betyr skrekklitteratur for deg?

    Jeg liker mange ulike sjangre, men skrekk har alltid vært min favorittsjanger, både når det gjelder bøker og film. Det handler selvfølgelig om at jeg fascineres av spøkelser, monstre og det overnaturlige. Samtidig er det også en ganske eksistensiell sjanger, som tar for seg de store spørsmålene om liv og død og vår plass i universet. Grøssere handler gjerne om vanlige mennesker i ekstreme situasjoner. Når man er på kanten av stupet, så blir jo alt av tanker, følelser og relasjoner forstørret og forsterket. Det setter hele tilværelsen under lupen, og det synes jeg kan være veldig spennende å lese om. En del ser nok på skrekk som en kynisk og misantropisk sjanger. Noe av det kan nok også være det (men det kan man si om mange sjangre), men den type skrekk som jeg liker opplever jeg på mange måter som oppløftende. Det handler om å konfrontere mørket i verden (og i seg selv) og å beseire det, og komme sterkere ut på andre siden.

    Hvilken målgruppe er vanskeligst å skrive for, syns du? 

    Nå skriver jeg mest for barn og unge, så jeg kan vel egentlig ikke uttale meg om hvordan det er å skrive for voksne. Men jeg har prøvd meg på å skrive noen bildebøker, og det synes jegalltid har vært utrolig utfordrende, jeg får det ikke helt til. Det er en skikkelig kunst å skrive korte og enkle tekster, som samtidig er engasjerende og har egenart. Så av med hatten til alle som mestrer bildebok-formatet!

    Myrmannen er en bok for små lesere fra Aschehoug, men det skorter allikevel ikke på skumle elementer! Forsideillustrasjon: Johnny Likvern.

    Apropos mystiske og skumle historier, så har du også skrevet Myrmannen og Monsteret i Botanisk hage, en del av serien «Bokbussen» for små lesere. Tenker du det er viktig at barn kan få bøker som skremmer dem litt?

    Jeg har i hvert fall inntrykk av at mange barn liker skumle historier. Å lese en skummel historie er jo litt som å kjøre berg- og dalbane – det er en trygg måte å bli litt skremt på, å få et kick. Av og til virker det som om det er en større andel av barn enn voksne som liker skrekk, og jeg tror det samme gjelder karuseller. Så kanskje toleransen for skrekk og karuseller synker med årene for en del.

    Du skriver jo også filmmanus, og har blant annet skrevet filmene  There’s Something in the Barn, de to Askeladden-filmene, som bygger på norsk folketro, overnaturlige vesner og eventyr. Kan du fortelle kort om hvordan disse ble til? 

    Jeg har alltid vært fascinert av eventyr og folklore. Å få lage en spillefilm om Askeladden med troll, nøkker og huldre var en barndomsdrøm. Jeg ønsket å lage noe som minnet litt om eventyr-filmer fra 80-tallet, på den tiden da familiefilmer kunne være både barnlige og voksne, morsomme og skumle på samme tid. Litt som folkeeventyrene selv. Jeg skrev manuset på spec sammen med en annen manusforfatter ved navn Espen Enger. Det var det første profesjonelle manuset jeg skrev. Heldigvis fikk vi napp hos Maipo Film, som også produserte oppfølgeren.

    Når det gjelder There’s Something in the Barn, startet den egentlig som en rendyrket grøsser. Det første utkastet av manuset jeg skrev var langt mørkere og voldsommere. Men tilbakemeldingene på prosjektet tydet på at folk så på det mer som en komedie, så derfor tokprosjektet en vending mer i retning av grøsserkomedie i stil med Gremlins, Critters o.l. Og det tror jeg i grunn var helt riktig for en film om fjøsnisser!

    Nissene i There’s Something in the Barn er kanskje ikke de søte du er vanti til å se på julekortene. Men har du huska å sette ut grøt til dem?! Foto:  SALNA.LUKAS@GMAIL.COM / 74 ENTERTAINMENT

    … Something in the Barn be lagt merke til internasjonalt, i tillegg til her hjemme. Hvordan har det vært, og tenker du kanskje dette kan være et tegn på at det finnes markeder for sike fortellinger? 

    Det har vært veldig moro å se at filmen vår har reist over hele verden, og at norske fjøsnisser fenger i utlandet. Det er definitivt et marked for slike fortellinger der ute. Skrekkfilmer generelt er jo populære. Men også filmer basert på folketro, da alle land har sin egen folklore, og det er likhetstrekk som gjør at det er en gjenkjennelsesfaktor, samtidig som de unike, lokale trekkene gjør at det oppleves nytt og spennende.

    Jeg er veldig glad for at du skriver disse tingene, men det brukes lite i skrekksjangeren og bøker for voksne her i Norge. I Sverige har man blant annet bøkene til Stefan Spjut, eksempelvis Stallo, som tar for seg troll. Hva tror du grunnen kan være?

    Norsk folketro og folklore er jo veldig til stede i fantasybøker og -tegneserier rettet mot barn og unge (deriblant i min egen mørke urban tegneserie-trilogi Underbyen, illustrert av Luis Guaragna). Men hvorfor dette materialet benyttes så lite innenfor skrekksjangeren vet jeg ikke. Nå er vel skrekk en forholdsvis liten sjanger i Norge. Det produseres dessverre få norsk skrekkfilmer om dagen og skrekkbøker for voksne er jo nærmest en ikke-eksisterende sjanger, med noen få hederlige unntak som Tore Aurstad og Kjell-Vidar Åhman Teig. Jeg har også inntrykk av skrekk er en sjanger som en del fnyser litt av her til lands, det går liksom til nød an med krimlitteratur med svakt overnaturlige antydninger. Men grøss rettet mot unge finnes det en del av. Og kulturarven vår syder av mørke og skremmende elementer, så det er jo egentlig perfekt materiale for sjangeren. Jeg har skrevet om Draugen, Åsgårdsreia, Lussi Langnatt og julebukken i grøsserne mine så langt, men det er fortsatt uendelig masse spennende stoff å ta av!

    Kunne du tenke deg å skrive en skrekkroman for voksne?

    Jeg trives nok veldig godt med å skrive barnebøker, det er liksom et naturlig hjem for den type ideer jeg får og måten jeg skriver på. Om jeg skulle skrive en bok for voksne, måtte jeg tenke og skrive på en litt annen måte. Og som vi har vært inne på, er markedet for voksen-skrekk litt vanskelig her. Jeg jobber jo også en god del med film, og der jobber jeg blant annet med noen grøssere for et voksent publikum, så det kan nok være at jeg sparer slik ideer mer til filmarbeidet. Men det kunne vært en morsom utfordring, så jeg skal aldri si aldri.

    Tusenfrykt byr på alt det en god skrekkfortelling skal inneholde. Utgitt på Forente forlag AS.

    Hva bør en god skrekkfortelling inneholde?

    Først og fremst bør den jo være litt skummel, og ha et spennende og uforutsigbart plot. Så må den inneholde interessante karakterer som føles ekte og som man blir glad i, og som man blir bekymret for når det fæle inntreffer. Jeg synes også at humor ofte er en undervurdert ingrediens i skrekk. Uansett hvor mørkt ting er, er det alltid plass for litt humor, om det så er bekmørk galgenhumor – det letter leseropplevelsen, og gjør også karakterene mer realistiske. Men for at jeg virkelig skal elske en skrekkfortelling, bør den også ha noen flere lag, den bør ha noe å si, by på noen interessante tanker og observasjoner rundt livet og tilværelsen. Slutten kan være lykkelig eller ulykkelig, men generelt foretrekker jeg en lykkelig slutt. Om jeg leser en bok om noen stakkars mennesker som blir terrorisert og plaget i 300 sider, og de kjemper seg gjennom den ene lidelsen etter den andre, og så dør bare alle til slutt, kan jeg av til sitteigjen litt med følelsen «Hva var vitsen? De kunne like gjerne bare dødd på side 2.» Men for all del, noen skrekkhistorier skal åpenbart ha en ulykkelig slutt.

    Har du en favorittbok i sjangeren? Kan også være novelle/samling etc.

    Jeg leste IT av Stephen King som 18-19-åring og den gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. I tillegg til å være ordentlig skremmende og forstyrrende, er boka utrolig rik på karakter og stemning. Den er jo en murstein, så man får god tid til å bli kjent med hovedpersonene, som man følger både som barn og voksne. Og jeg synes den sier noe genuint og rørende om vennskap og hvordan tidens gang endrer oss. Jeg var helt oppslukt av den, og elsket til og med det det helsprø klimakset som jeg vet at en del misliker. Selv om jeg ikke har lest boka på 20 år nå, så er historien og karakterene fortsatt med meg, og det er nok på mange måter fortsatt den største leseropplevelsen jeg har hatt.

  • Sesong 2: Tommy Ueland

    Sesong 2: Tommy Ueland

    I morgen slippes første episode av sesong 2 der du lytter til podkaster, og i dag kan du bli kjent med tredje forfatter ut i høst. En forfatter som prøver seg i en annen sjanger enn det han vanligvis jobber i: Tommy Ueland!

    Tommy skriver vanligvis i en sjanger så langt unna skrekk som man kan komme – kosekrim. Han har gitt ut to bøker i serien om den geriatriske gjengen på Sofienberg eldresenter, hvor de – mellom napoleonskaker og kaffeslabberas – hjelper politiet med å løse mysterier (Sofienbergmysteriet (2023) og Offervilje (2025)). Han har også rukket å gi ut sju bøker og 20 kortkrimhistorier i serien Viking P.I. på engelsk, der hovedpersonen er hans smått selvutleverende alterego – en mislykket forfatter som, av alle ting, prøver seg som privatdetektiv.

    Tommy bor i Tønsberg sammen med sin kone, datter og Alvin – en Bichon Havanais med et snev av nevroser og mye personlighet. Når han ikke skriver, jobber han i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap med brannsikkerhet.

    Tommys novelle for Skrekk handler om noe så reelt og så skummelt som søvnparalyse, og er en skikkelig intens affære. Det er bare å glede seg til Nachtmahr kommer på lufta litt seinere i høst!

    Forsidebilde: Tommy Ueland. Foto: Privat.

  • Intervju med A. Audhild Solberg

    Intervju med A. Audhild Solberg

    A. Audhild Solberg er aktuell med ny barnebok i slutten av måneden: Skyggene i skolegården byr på grøss og spenning, og forfatteren har skrevet bøker som skremmer og vekker leselyst før. Vi tok derfor en prat med henne om den nye boka, skrekk og gru, og skriving.

    A. Audhild Solberg. Foto: AKAM1K3

    Av Jonas A. Larsen.

    Velkommen til Skrekklitteratur! For nye lesere og de som kanskje ikke kjenner til deg, så kan vi jo starte med selvangivelsen: Hvem er du? 

    Eg heiter Audhild Solberg, er 50 år og bur i Oslo. Og før du lurer: A.-en før Audhild står for Anne, eit namn eg aldri bruker, men som eg liksom ikkje klarer å droppe heilt heller. Og nei, eg er ikkje oppvaksen i Oslo. Eg kjem frå ei knøttlita bygd i Telemark, som er grunnen til at eg skriv nynorsk. Det vil seie, nesten alle bøkene mine er på bokmål. Det valet tok eg fordi eg også jobbar i forlagsbransjen, og veit at det dessverre er vanskeleg å nå unge lesarar med bøker på nynorsk. Det var ikkje eit lett val, men eg er samtidig takknemleg for at bøkene mine blir lesne. 

    Du er aktuell med din syvende barnebok, Skyggene i skolegården. Hva er «the elevator» pitch for den? 

    Den sjette sansen møter Agnes Cecilia. Tenk «I see dead people» på ein gammal skule, ispeddein solid dose chatting, fjortisfeber og forelsking!

    Skyggene i skolegården, med omslagsillustrasjon av Sigbjørn Lilleeng,
    kommer på Aschehoug i slutten av august 2025.

    Det er en bra pitch! La oss presentere baksideteksten:

    Livia trives best alene hjemme foran skjermen. Der chatter hun med Natan i timevis. Bare at Natan ikke vet at det er Livia han chatter med. Men når Natan får hovedrollen i skoleteatret og spør om Livia vil hjelpe ham, begynner mystiske ting å skje. Skolen er absolutt ikke et sted Livia tør å oppholde seg på kveldstid … og er egentlig Natan den hun tror han er?

    A. Audhild Solberg har skremt lesere før, og nå er hun tilbake med en mystisk og nervepirrende grøsser fra skolegården.

    Skoler og skolegårder gjør mange ulike inntrykk på barn: Det koselige vinduet til klasserommet kan være skummelt om kvelden med lysene avslått, dersom en går forbi da. Kan du huske hva som trigget ideen bak boka?

    Det pinlege svaret er: Eg veit rett og slett ikkje. Eg hugsar eg besøkte Ljan skole i Oslo året før skulen fylte 100 år i 2023, og at det inspirerte meg, men da var eg allereie i gang med å skrive på historia. Det einaste eg veit, er at eg ønskte å skrive om ei jente som er mykje aleine og litt «fjern», og som ikkje innser at nokre av folka ho ser i, ikkje kan oppfattast av andre. Og så balla det på seg med chatting, emoguttar og creepy skule.

    Hvorfor tror du leserne setter pris på å bli skremt? 

    Det er jo knapt noko som er betre når ein les eller høyrer ei historie, enn å bli så oppslukt at ein hoppar i stolen viss nokon snakkar til ein, eller gløymer å gå av bussen. Det siste har skjedd meg fleire gonger, til og med når eg skriv historiene sjølv! 

    Slike altoppslukande historier har gjerne eit skummelt eller mystisk element. Alt frå gåtefulle brev på loftet til blodige motorsager funkar – her kjem smak og behag inn. Å bli skremt eller gira i trygge omgjevnader er rett og slett tilfredsstillande for mange. Ein gløymer seg sjølv og får eit kick.

    Hvordan jobber du med bøkene dine? Planlegger du plott eller skriver etter magefølelsen?

    Eg er ein planleggar. Eg får ikkje flust av idear, så når eg først får ein idé eg tenker kan bli noko, noterer eg den ned og jobbar vidare med den. Mest i hovudet. Eg tenker og kvernar og les bøker og ser på tv-seriar og filmar og lar meg inspirere. Eg vil helst ha slutten på historia nokolunde klar før eg set meg ned for å skrive, elles er eg redd eg aldri vil klare å fullføreboka. Slutten på Skyggene i skolegården endra eg imidlertid heilt, men eg kan ikkje røpe kvifor eller korleis. Da spoilar eg slutten slik den blei … 

    Når eg først begynner å skrive ut ei historie, skriv eg intuitivt. Nærmast etter innfallsmetoden. Greia er berre at det ikkje følest slik når eg har ein overordna plan; da kjennest skrivinga organisk. Det høyrest romantiserande ut, og er det kanskje også, men denne delen av skriveprosessen er heilt fantastisk og hovudgrunnen til at eg held fram med å skrive. For resten av forfattarlivet er ikkje alltid like lystbetont; det går mykje i fruktlaus tasting og stille dagar på heimekontoret. 

    Du har skrevet to bøker som sneier innom skrekk: Den svartkledde jenta og Harpa. Hva betyr skrekklitteratur for deg? 

    Eg såg ein del skrekkfilm som barn og ungdom som gav meg både glede og mørkredsel. Begge delar har eg tatt med meg. Eg kan fortsatt gire meg opp med ein skrekkfilm – før eg så får noia når eg må gå heim i mørket. Og eg liker veldig godt å skrive skummelt sjølv. Men eg les faktisk lite skrekk. I bokform føretrekker eg mystikk og psykologisk spenning framfor grøss. 

    Harpa, utgitt av Aschehoug i 2019.

    Skjønner! Harpa gjorde inntrykk på meg. Den var genuint skummel og rommet mye gjenkjennelig. De tretten år gamle hovedpersonene fremstår troverdige og jeg likte å følge dem, noe som er vesentlig i en skrekkbok. Alderen deres og forelskelse er viktige elementer i boka, og jeg syns det er interessant å tenke på hvordan ideen manifesterte seg. Kom den med plottet eller hovedpersonene. Eller skrekkelementet?

    Det var eit fint kompliment – tusen takk! I Skyggene i skolegården var det hovudpersonen Livia si evne til å sjå døde som førte til mykje av plottet, og handlinga i serien Superbitchenevar styrt av hovudpersonen Anne Bea og vennen hennar Nils. Dei to såg eg så tydeleg for meg at handlinga i dei fire bøkene følgde organisk av personlegdommen deira. Kombinert med eigen fantasi, så klart – det er ikkje heilt slik at «karakterane lever sitt eige liv», trass alt. 

    ​Harpa er basert på eit mareritt der eg såg eit pussig, og skremmande, vesen i ein skog. Så der kom plottet, eller skrekkelementet, før hovudpersonane. Men eg såg ganske raskt for meg at det måtte ein vennegjeng til i denne historia, ikkje berre ein eg-forteljar, som tidlegare. Vennegjengen kunne spegle ulike reaksjonar på vesenet, men også på kvarandre – inkludert varme følelsar. Eg henta mykje inspirasjon frå meg sjølv som trettenåring, barndomsvenner og bygningar og stader i heimbygda mi i skrivinga, noko som kanskje bidrar til truverdet i boka?

    Boka spiller på folketru og fabler, noe vi her til lands har mye av i kulturarven vår. Samtidig føler jeg at det er brukt lite i det store og hele, særlig for voksne. Hva er ditt inntrykk? 

    Som telemarking med historieinteresserte lærarforeldre er eg blitt flaska opp på Tuss og Troll(folkeeventyr i teikneserieform), eg las alle dei 47 binda av Sagaen om Isfolket (to gonger!), og eg har studert folkloristikk, som er studiet av immateriell kulturarv, som folketru. Slik sett fall miljøskildringane i Harpa, alt frå skogs- og myrlandskapet via segnmotivet til kronesenga og rosemålinga på garden, naturleg for meg. Og eg skriv gjerne fleire bøker frå eit liknande miljø. 

    ​Men eg er ikkje den einaste som har brukt folketru i bøker for unge. Fabelprosafolket byr på fleire eksempel: Siri Pettersen, Alexander Løken, Tonje Tornes, nyleg avdøde Tor Åge Bringsværd, berre for å nemne nokre få. På den andre sida: Kanskje svenskane er enda flinkare enn oss? Dei kan i alle fall by på dei beste trollhistoriene (for vaksne) eg har lese: Stallo av Stefan Spjut og novella «Grensen» av John Ajvide Lindqvist (også fantastisk filmatisert).

    Stallo er en fantastisk roman av svenske Stefan Spjut, om troll og andre mytologiske skapninger i de svenske skogene. A. Audhild Solberg trekker den fram som en av de beste trollhistoriene hun har lest. Utgitt på norsk av Oktober forlag i 2014.

    Veldig enig! For å komme innom Den svartkledde jenta, også: Den har definitivt de samme kvalitetene som Harpa. Dessuten er spøkelser er en personlig favoritt i sjangeren, dersom det gjøres bra. Hva er ditt forhold til dem, og hvorfor tror du de stadig er så populære? Jeg har en teori om at de fremstår veldig nært oss, og siden mange tror på dem så fremstår de mer troverdig enn andre skapninger, og blir dermed hakket skumlere. 

    Eg er også svak for spøkelseshistorier, så viss ei bok – eller ein film – kan lokke med eit godt gjenferd, er eg med. Eg finst ikkje alternativ, og trur ikkje på gjenferd. Ikkje egentleg, i alle fall. For samtidig  går eg rundt og seier at handlinga i ungdomsboka mi Den svartkledde jenta, som handlar om ei ung jente som går igjen, er basert på ei sann historie. Boka er nemleg direkte inspirert av ei skremmande oppleving oldemor mi hadde som ung (og ho ville vel ikkje ha lyge?). Og det er gjenferd eg er mørkredd for når eg ikkje tør å overnatte aleine på hytta. Så eg trur eg nettopp bekrefta teorien din. 

    Ja, ikke sant? Apropos skremmende skapninger, har du et favorittmonster fra fiksjonen eller mytenes verden?

    Viss vi forstår «favoritt» som «mest skremmande»: Killer Bob i tv-serien Twin Peaks, som eg såg da eg var 15. Eg har verken før eller sidan blitt så vettskremt av eit ansikt.