Først tenkte at jeg skulle skrive en ganske enkel tekst med anbefalinger av hørespill fra NRKs arkiv. Mens jeg gjorde research innså jeg at jeg ville mer. At dette var personlig.
Av Jørund Fiskergård.
Radiodager
Foreldrene mine var barn på 50-tallet og vokste opp med radioen som det samlende møbelet. Dette brakte de med seg inn i vårt familieliv på 80- og 90-tallet. Faren min elsket å høre på radio, så selv om vi så mye på TV, så sto radioen ofte på hjemme hos oss.
Spesielt gode minner har jeg om hørespill. Lørdagsbarnetimen. Jeg har varme minner om stykker som Narnia-hørespillet Trollmannens nevø, eller Maria Gripes Tordivelen flyr i skumringen. Det var noe eget å sitte over lørdagsmiddagen og lytte til disse eventyrlige fortellingene. Jeg er takknemlig for at jeg bodde i et hus, og senere en leilighet fylt av kunst, bøker og musikk. At foreldrene mine i ny og ne tok meg med på teater. Og ikke minst at de introduserte meg for radioteaterets mystikk og mørke gjerninger.
Påskekrimmene var noe av det jeg likte best. Husker stemningsfulle påskekvelder med Åndemasken eller Bernhard Borge-mesterverket Døde menn går i land. Disse hørespillene var på grensen til grøss. Det samme gjaldt John Dickson Carrs fortellinger Sort messe og Den hule mannen. Jeg vurderte faktisk å liste disse opp under her, men siden de ikke er ren skrekk lot jeg være. Men jeg anbefaler dem sterkt og varmt. Du finner dem i arkivet.
Hørespillene på lista mi er både hørespill jeg har kommet over i research-arbeidet og stykker jeg har et mer personlig forhold til.
Radioteater fra NRKs arkiv som du må høre:
Grøssere fra nattradioen (1971-1975)
Åh, milde måne, dette er herlige greier. Ikke alle episodene er like bra, men dette er hyggelig binge-lytting. Ikke altfor tungt og forpliktende. Perfekt å ha på øret når du tar oppvasken eller sitter på bussen. Episodene er 10 minutter lange, pluss minus. Fortellingene er fra forfattere som Arthur Conan Doyle, Roald Dahl, Robert Bloch og flere.
Bram Stoker: Dracula (1983)
Mitt første møte med Dracula var faktisk dette hørespillet, som faren min hadde tatt opp på kassett og tydeligvis ikke hadde noen problemer med å utsette meg for, selv om jeg var for liten. Men vet du, jeg digget det da og jeg digger det nå. Den ble spilt mer enn Disney-kassettene mine, for å si det slik. Og med tanke på hvor liten jeg var ser jeg ikke bort fra at det var her kjærligheten min til grøss startet. NRKs versjon av Dracula er et stemningsfullt stykke radiogrøss.
Mary Shelley: Frankenstein eller den nye Prometevs (1986)
Selv om denne utgaven av Frankenstein halter litt her og der, spesielt i introduksjonen av monsteret, synes jeg dette er en storslått lytteopplevelse. Inviter dine beste venner, server litt vin og noen stykker blodig kjøtt, slå av lyset og hør på denne og Dracula. Jeg lover at det blir en skrekkelig kveld. Lydsatt av en spooky Vangelis-komposisjon, og med Finn Schau som et monster man får skikkelig vondt av.
Sheridan Le Fanu: Carmilla (1986)
En klassisk vampyrhistorie. Som i så mange romantiske vampyrfortellinger mye lidenskap og sterke følelser her. Er man glad i vampyrer er jo uansett Le Fanu en du må lese eller som her, lytte til. Så om dette kanskje ikke føles friskt og nytt som en nylig åpnet blodåre, så er det mye næring i godt blod.
Charles Dickens: Sporskifteren (1986)
Dette er kanskje min favoritt på denne lista. Et perfekt hørespill. Velspilt, godt og langsomt fortalt og med akkurat den perfekte tåkete stemningen som man ønsker fra en Dickens-fortelling. Bjørn Floberg er forresten helt superb som sporvokteren.
Stanley Ellin: Husets spesialitet (1991)
Hvis man liker Roald Dahls noveller kan det godt hende denne også faller smak. Nam, Nam. Kanskje litt mindre subtil enn Dahl, men Ellin var jo amerikaner, så det forklarer saken.
William W. Jacobs: Apehånden (1994)
Her er nok en solid tolkning av en gammel klassiker. Den har blitt dramatisert før i en kortutgave i nevnte Grøssere fra nattradioen, men Apehånden tjener absolutt på en halvtimes boltreplass. Her klaffer både lyd og skuespillere, og stemningen er gjennomført guffen.
Et hjertesukk
Jeg avslutte med et hjertesukk. Her kommer det: Kadonk, kadonk … sukk.
NRK er ikke kanalen den en gang var. I god grøsserstil skulle jeg gjerne sett tidligere kringkastingssjef Einar Førdes spøkelse gi ledelsen i NRK en omgang buksevann. Det er mange år siden NRK la ned fjernsyns- og radioteateret. Og at de gjorde det er en skam. Det er nok av kanaler som kan sørge for at desperate kjendiser ikke blir glemt. Som kan ta seg av bakekonkurranser og programmer om hundedressur. Men NRK har altså valgt å ofre sin status som seriøs formidler av kultur, nyheter og kunnskap for hjernedøde programmer der kjendiser du aldri har hørt om synger i kostyme.
Den oppgaven de en gang hadde utfører de ikke lenger.
Jeg er ikke snobbete. Jeg liker også lett underholdning. Grøss er jo ofte lett underholdning, men det er jo ikke alltid det. Mange av stykkene jeg nevnte her er basert på litterære mesterverk.
Jeg synes faktisk at radioteateret er det perfekte mediet for grøss. Hvis lyddesignen er god, musikken skaper den riktige stemningen, og skuespillerne klarer å tolke skrekken troverdig. Det som er magisk med et hørespill er at så mye er overlatt til fantasien. Og monstrene er alltid skumlest når vi ikke helt vet hvordan de ser ut.
Jeg sier ikke dette for å mele min egen kake, som tidligere podkastvert og bidragsyter i Skrekklitteraturs egen podkast, men jeg tror kanskje podkasten er radioteaterets fremtid. Vi får håpe på det.