I denne serien tar vi en prat med forfatterne i skrekknovelle-samlingen vi har laget sammen med Liv forlag. I dag snakker vi med Jon Ewo om novella «Gaven».
Av Jonas A. Larsen.
Som vanlig tenker vi å først bli kjent med forfatteren, før vi går inn på novella, inspirasjon og tematikk i denne.
*
Hei! Vi ser ingen grunn til å ikke gå rett til kilden for den beste informasjonen. Hvem er du?
– Jon Ewo, forfatter og frilanser, og har jobbet som det i bokbransjen i 40 år. Har skrevet/utgitt 167 titler. Det er bøker for alle aldersgrupper – barn, ungdom, voksne. Både skjønnlitteratur og sakprosa. Har vunnet priser både i Norge og utlandet.
Wow! Rett og slett en imponerende produksjon. Og så har du skrevet en novelle for antologien her. Hva kan du si om den?
– Jeg ville unngå enkelte standard-plots. For eksempel «Det hjemsøkte huset» eller kjente monstre som vampyrer, varulver, zombier.
Hvor kom idéen fra?
– Jeg liker Stephen Kings innfallsvinkel. Han har sagt et sted at alle hans fortellinger starter med spørsmålet: «What if …»
Det er vanskelig å komme unna Stephen King, når man leser eller jobber med skrekklitteratur. og det skulle bare mangle. Her er en ørliten del av produksjonen hans. Foto: Esquire.
Apropos Stephen King: leser du noe skrekk selv, og har du eventuelt noen du setter særlig pris på?
– Har akkurat lest Tor-Håkon Gabriel Håvardsens roman «Styggemannen». Satte pris på splatterstilen hans, selv om det tar av litt innimellom. Av forfatterskap jeg setter høyt er det særlig tidlige Stephen King-romaner, pluss Clive Barker. Må heller ikke glemme «Coraline» og Neil Gaiman.
Tor-Håkon Gabriel Håvardsens Styggemannen er en av de norske skrekkromanene som kom ut med bred distribusjon i fjor. Tor-Håkon har også skrevet en av novellene i 13 skremmende noveller!
Et er vel ikke så mange sjangre du ikke har vært innom. Hvordan syns du det er å jobbe i skrekksjangeren? Både med tanke på «Gaven» og ellers?
– Det er jo ikke en ny sjanger for meg, siden jeg sammen med Arne Svingen og Ingunn Aamodt jobbet i 10 år med grøsser-serien «Marg & Bein». Gikk litt lei av å måtte skrive en roman eller flere noveller hvert år den gangen. Men nå føltes det godt ikke å ha noe slikt press på meg. Elsker å skrive drøy spenning og her kunne jeg også gjøre noe jeg ikke kunne gjøre for unge mennesker – legge inn en kinky erotisk undertekst. Så hvis noen vil ha flere grøssere fra min hånd er det bare å kontakte meg – jeg elsker å skremme folk!
I denne serien tar vi en prat med forfatterne i skrekknovelle-samlingen vi har laget sammen med Liv forlag. I dag snakker vi med Sølvi Nilssen om novella «Beistene».
Av Jonas A. Larsen.
Som vanlig tenker vi å først bli kjent med forfatteren, før vi går inn på novella, inspirasjon og tematikk i denne.
*
Hei! Den beste informasjonen får du direkte fra kilden, heller enn vannbæreren. Kan du fortelle hvem du er for leserne våre?
– Ung dame på 80 år, gikk av med pensjon i fjor. Har skrevet mange dikthefter og noveller, gitt ut på eget lite «forlag». Gitt ut novellesamlingen Koffertene samt utallige noveller i mange antologier.
«Beistene» er en mystisk og spennende fortelling som vi blir fortalt gjennom ulike perspektiv. En kvinne fra skogene og en flokk med ulvelignende dyr står sentralt i handlingen.
– Jeg er opptatt av relasjoner mellom mennesker og dyr samt det magiske i fornemmelser og det vi sanser. Lærte mye av barn jeg jobbet med i barnehager og førskoler, barn sanser mer enn voksne og har større fantasi. De siste trettifem årene lærte meg mye om språk gjennom kommunikasjon og administrasjon.
Relasjonene mellom mennesker og dyr kommer godt fram i denne historien, og er svært godt skildret! Hva var idéen bak novella?
– Det startet med et nettkurs med Tom Egeland. Han fikk meg på tanken at det var mulig å skrive spennende uten at det var krim med en etterforsker involvert. Forholdet mellom unge jenter og gamle menn som bruker makt er en torn i øyet mitt og jeg skrev «Beistene»ut fra det. Det var første gang jeg drepte ett menneske og siden har jeg fortsatt med det. Etter hvert gikk det opp for meg at novellen hadde skrekk i tillegg til spenning seg og skrev flere i samme sjangre.
Skrekken er definitivt til stede! Har du noe forhold til skrekklitteratur ellers, utenom det du nå har skrevet selv?
– Nei, disse 13 skremmende noveller er min første, men jeg har alltid vært glad i skrekkfilmer og mistet aldri en film fra Hitchcock. Jeg er vokst opp med André Bjerke og Agatha Christie.
Novella kan du lese i 13 skremmende noveller av 13 norske forfattere, som kan skaffes der du handler bøker nå! Fredag 13. mars lanserer vi den hos Bookdragons i Lillestrøm, der du blant annet kan møte Sølvi – i tillegg til flere andre av forfatterne! Arrangementet er gratis og starter kl. 18.00.
I denne serien tar vi en prat med forfatterne i skrekknovelle-samlingen vi har laget sammen med Liv forlag. I dag snakker vi med Jonas A. Larsen om novella «Gratistjeneste».
Jonas A. Larsen er redaktør for Skrekklitteratur og produserer podkasten vår, i tillegg til at han skriver egne greier. I antologien 13 skremmende noveller av 13 norske forfattere bidrar han med en novelle han selv synes er ganske guffen:
– Jeg er fornøyd med begge de to novellene som har vært utgitt i podkasten, men jeg føler at Gratistjeneste er den første som er ordentlig forstyrrende. Jeg hørte nylig et intervju med forfatter Stephen Graham Jones om å det å skrive skrekk. Han sa – fritt etter hukommelsen – følgende: «Jeg leier leseren med en hånd og bærer en lykt med den andre, i det vi går inn i mørket. Og så, etter en kort stund, slipper jeg hånda og slukker lykta.» Jeg er selvfølgelig inhabil, men jeg føler at denne novella er litt sånn.
Stephen Graham Jones er en produktiv skrekkforfatter, som blant annet står bak den fenomenale The Only Good Indians. The Buffalo Hunter Hunter er også verdt å sjekke ut. Hans bøker bruker ofte naturen effektivt som setting, har hovedpersoner som er av amerikansk urfolk og omhandler gjerne kulturelle temaer.
Den har en fot i folkeskrekk-landskapet, der øde områder, folketro, myter og paganisme er bærende elementer. Men også når det kommer til Internett?
– Den er inspirert av to ting: I fjor sommer gikk jeg tur i Bøkeskogen utenfor Larvik. Et sted så jeg en rund formasjon med brunsnegler på bakken. Ikke i en perfekt sirkel, men det så allikevel nesten oppsatt ut. Ritualistisk, liksom. Omtrent samtidig som jeg så denne ringen med snegler, hørte jeg en podkast der folk sendte inn skumle og påstått sanne historier de hadde opplevd. En av dem var om en mann som i kjedsomhet under covid hadde besøkt dark web. Han påstå at han kom inn i en seksjon der det var en video med folk som så rett på kameraet og sa navnet hans. Skummelt!
Larsen peker på at selv om dark web og kriminelle aktiviteter der absolutt er reelt, så knytter det seg også myter, urbane legender og folketro til disse mørke avkrokene av Internett. Moderne folketro.
– Min historie bruker ikke noe fra historien jeg hørte på podkasten, men den er inspirert av alle de mytene som finnes rundt dark web. Da jeg satte i gang med å skrive Gratistjenste hadde jeg det for meg at jeg skulle skrive om ting jeg syns er skummelt eller forstyrrende, og da ble det brunsnegler og dark web. Hvordan det henger sammen kan du lese i boka!
Hvis du vil lese denne novella kan du gjøre det i 13 skremmende noveller av 13 skremmende forfattere, som du kan skaffe gjennom din foretrukne bokhandel.
I denne serien tar vi en prat med forfatterne i skrekknovelle-samlingen vi har laget sammen med Liv forlag. I dag snakker vi med Tore Aurstad om novella «Noe i vannet».
Av Jonas A. Larsen
Tore Aurstad er en av de som aktivt skriver i skrekk- og spenningsjangeren her hjemme, og han har i tillegg til romaner for voksne også skrevet tegneserier og faktabøker om skrømt, monstre og andre uhyrligheter for barn. Hvis du vil vite mer om forfatterskapet hans, kan du lese intervjuet vi gjorde med Tore i fjor her.
I antologien 13 skremmende fortellinger av 13 norske forfattere, bidrar han med novella «Noe i vannet». Vi spurte forfatteren om inspirasjonen bak denne:
– Den er vel en slags hyllest til en av mine yndlingsforfattere, Stephen King. Jeg husker da jeg som fjortenåring leste Skeleton Crew og novellen «The Raft» – «Flåten». Jeg syntes den var så guffen at jeg fikk mareritt om den etterpå, dette ekle flaket på vannet som sluker de stakkars ungdommene i tur og orden. Samtidig var den fascinerende guffen.
Skeleton Crew er en novellesamling King gav ut i 1985, som blant annet også inneholder den mer kjente klassikeren «The Mist».
– Jeg har ikke klart å glemme den, sier Tore, – så jeg fikk gleden av å gi meg selv i oppdrag å oversette den da jeg satte sammen antologien Skrekkens Mestere.
Skrekkens Mestere er en norsk antologi, som samler noveller av de store forfatterne i skrekklitteraturens lange historie. Fra Edgar Allan Poe til Ray Bradbury, Shirley Jackson, Joyce Carol Oates og Stephen King.
– «Noe i vannet» er veldig inspirert av denne fortellingen, selv om det er en helt annen setting. Men den ekle smørja som flyter på vannet i «Flåten», dukker opp i denne fortellingen her også, om enn på en helt annen måte. Men i hodet mitt er det akkurat det samme stoffet!
Hvis du vil lese denne novella kan du gjøre det i 13 skremmende noveller av 13 skremmende forfattere, som du kan skaffe gjennom din vanlige bokhandel.
Tore har også sagt at han kommer på lanseringen av boka hos Bookdragons, fredag 13. mars. Arrangementet starter kl. 18.00, og det vil bli en gylden mulighet til å få antologien signert av flere bidragsytere.
I går kom antologien vi har laget sammen med Forlagshuset i Vestfold på lager, og om akkurat en uke er den ute på Liv forlag!
Ble den ikke fin? Vi er veldig fornøyd med hvordan dette ble til slutt, målet var å få til en bok som legges merke til i bokhyllene og innbyr til (skummel) lesing. Vi er dessuten stolt over å ha med så mange dyktige forfattere som har levert svært forskjellige typer skrekknoveller, som på hvert sitt vis kryper ned ryggen mens man leser!
Fredag 13. februar, slippdato, besøker redaktør Jonas A. Larsen Sandefjord bibliotek kl. 12.00, for å presentere boka og ståa til norsk skrekklitteratur generelt, på deres faste arrangement Litteraturtid.
Kl. 18.00 samme kveld har Ordbyen arrangementet Hvor blir det av skrekklitteraturen, hvor forfatter Tore Aurstad og forelegger/forfatter Myriam H. Bjerkli kommer på besøk. Aurstad skal snakke om sitt forfatterskap og kjærligheten til skrekken, mens Bjerkli skal snakke om antologien, hvorfor hun ville gi ut denne og om sine egne skrekk-prosjekter.
En måned etterpå blir det slippfest hos Bookdragons, hvor flere av forfatterne vil komme. Det er med andre ord gode muligheter for å skaffe seg et signert eksemplar av boka!
Ellers kan den kjøpes/bestilles gjennom de fleste bokhandlere.
Nå er 13 skremmende noveller tilgjengelig for forhåndsbestilling!
Du finner den tilgjengelig for forhåndsbestilling fra både Ark og Norli.
Her har en rekke dyktige forfattere – inkludert Marit Kvamme Schanche, vinner av vår store skrekknovellekonkurranse i 2025 – bidratt med sine mest skremmende mareritt. De fleste novellene er nyskrevne for akkurat denne samlingen.
Her kan du lese om en mystisk pasient. To bortkomne som ankommer et merkelig sted i full snøstorm. En gammel vannseng. En flokk ulvelignende beist. Familiegårdens spøkelser. Den perfekte gaven. Et skremmende sted i den vakre bøkeskogen. Et smil med altfor mange, spisse tenner. Et kjøpesenter – eller noe mindre uskyldig? Den verste nattmaren. Skumle ravner i et tre. To brødre og en mørk hemmelighet.
Forfattere som bidrar i antologien: Tom Egeland, Jon Ewo, Myriam H. Bjerkli, Jonas A. Larsen, Jann Rygh Sivertsen, Tor-Håkon Gabriel Håvardsen, Tore Aurstad, Sølvi Nilssen, Marit Kvamme Schanche, Øyvind Eriksen, Johannes Kaasa, Tommy Ueland og Christoffer Lamøy.
Boka lanseres fredag 13. februar, og slippet markeres med en post på Ordbyens kveld Hvor blir det av skrekklitteraturen? samme dato, og med en egen slippfest hos bokhandelen Bookdragons i Lillestrøm, fredag 13. mars. Så om du har anledning til å få med deg en av disse arrangementene, så kan du treffe flere av forfatterne og få boka signert av så mange som mulig.
Vi håper å se deg ene eller andre stedet! Og så håper vi boka vår frister, selvfølgelig.
Denne omtalen er opprinnelig publisert hos våre venner i Nye NOVA. Vi er enige om å dele relevante artikler som er publisert på hverandres nettsider, noe vi tenker gir våre felles lesere noe ekstra. Og så anbefaler vi selvsagt at dere følger med på dem uansett, for gode artikler, analyser, noveller og omtaler!
Av Nicolai Alexander Styve.
I august leste vi i Norsk fabelprosa-gruppa (på Goodreads) skrekknovellesamlingen Under huda av Aleksander Brun. Det var ekstra hyggelig, da Brun kom innom og svarte på spørsmål. Han virker som en skikkelig ålreit fyr med stor lidenskap for både skrekk og fantasy, og sier selv at han skal fortsette å skrive. Det høres lovende ut! Nå vil jeg gjerne dele litt av det jeg og andre lesere syns om debutboka, slik at enda flere blir gjort oppmerksomme på den og starten på et nytt forfatterskap innen (ny)norsk skrekk.
Selv sier Brun at han her «utforskar det skumle og overnaturlege i kvardagslege situasjonar», og at «novellene tek utgangspunkt i det kjende og trygge, men snur det til noko urovekkande og skremmande». Dette kan jeg bekrefte; han har i de fleste tilfeller holdt seg unna elementer/troper fra både fantasy og science fiction, og de fleste av novellene befinner seg innenfor en normal virkelighet, men så blir man plutselig og voldsomt overfalt av noe monstrøst, marerittaktig eller psykopatisk. Åpningsnovellen Danserinna er et godt eksempel på det. Den er, som Brun påpeker, «kort og direkte for å gi lesaren eit tydeleg inntrykk på kva dei kunne forvente vidare». Her tar et uskyldig og vakkert barndomsminne en grufull vending, og så sitter man igjen med grøss og angst: Hva var det som skjedde? Er jeg egentlig trygg når jeg skal legge meg i min egen seng i kveld?
Noe av det som går igjen i novellene, er hvordan det straffer seg for hovedpersonene å være enten for nysgjerrig, for arrogant eller for godtroende. At det som kryper under huden på dem, ikke nødvendigvis er frykten for det ukjente eller noe sånt, men vitebegjæret. Hva lager den skyggen? Hvem står i det vinduet? Hva var den lyden? Hvor kommer denne følelsen fra?
Aleksander Bruns novellesamling Under huda er utgitt av Forlagshuset Vest AS.
Selv om det er færre overnaturlige elementer enn man skulle forvente av denne sjangeren, syns jeg at Brun bruker klassiske settinger og virkemidler på en god måte – som skoger, skygger, mørke skikkelser i vinduer, et forlatt hus og upålitelig forteller. Med-leser Arnstein påpeker at man kan se trekk fra kjente forfattere som M. R. James, Robert W. Chambers, Roald Dahl og Clive Barker. Han trekker også frem Junji Ito og Keiichiro Toyama. I tillegg kommer det frem fra diskusjonen at Brun lot seg inspirere av både creepypasta og manga/anime. Spesielt titanene i Attack on Titan. Slenderman ble også trukket frem.
Samlingen består av åtte relativt korte noveller, men tre av dem kan i prinsippet kalles kortprosa. Interessant nok er faktisk de fleste norske utgivelser innen skrekksjangeren de siste ti årene romaner. Noe som kanskje er litt pussig når skrekk har så dype røtter i novellelandskapet. Etter min mening fungerer skrekksjangeren best da. Den er som kjent opptatt av å vekke sterke reaksjoner, og det kan argumenteres for at en kompakt dramaturgi gir størst uttelling i så måte. Og dessuten: Jo mindre man får vite, jo mer urovekkende kan det usagte og uklare bli. Bruker forfatteren for lang tid, kan man lettere miste interessen; etter en halvtime med berg-og-dal-bane er det jo ikke like stas at det kiler i magen. Man kan derfor lettere holde spenningen og uhyggen på et høyt nivå. Sånn sett kan det kreves mer å lese en skrekknovelle, men det kreves samtidig mer av den, og alle avsnitt må i større grad velges med omhu og ha en merkbar funksjon. Dette er Brun innforstått med . Novellene hans er effektive: De har en stram struktur, går rett på sak og drar deg kjapt inn i noe skummelt, og så sitter man der, litt paff, men stort sett fornøyd.
Samtidig bør det heller ikke bli for kort. Noen av tekstene her blir dessverre det, og basert på andre kommentarer og anmeldelser, er ikke jeg den eneste som gjerne skulle fått mer tid til å bli mer kjent med karakterene eller kjenne på en uhygge som bygger seg opp. Brun kunne derfor med fordel gitt leseren større grunn til å bry seg om flere av personene han skriver om, og brukt mer tid til å etablere denne normale virkeligheten, slik at det blir enda mer rom for innlevelse. Da hadde vendepunktene fått atskillig mer slagkraft. Noen av de korteste tekstene kan derfor virke i en hast med å skremme oss, og da rekker det ironisk nok ikke å krype under huden på meg.
Men der han tar seg god tid til å skape stemning og bygge opp spenning, fungerer det best etter min mening. Da får jeg utviklet empati med personene, levd meg ordentlig inn i situasjonen og kjent på det krypende ubehaget. Novellene Nokre anker bør bli liggande og Gløymde røter er derfor mine favoritter. De skiller seg samtidig klart ut fra resten av samlingen og minner meg mest om weird fiction. Her er jeg heller ikke alene om å trekke frem Lovecraft.
Jeg håper at Brun videreutvikler talentet sitt i den retningen. Dette er så klart smak og behag, men det er uansett ikke i tvil om at novellene gir god underholdning for pengene, og man ser at de er skrevet av en som er glad i sjangeren. Selv om han debuterte med samlingen i fjor, så ønsker jeg han velkommen inn i den norske skrekk-kanon, og jeg både anbefaler og håper at flere gjør det samme og leser Under huda!
En samling med ulike forfatterstemmer og forskjellige typer grøss er alltid velkomment. Særlig når det er bra og kommer i en estetisk flott bok!
Av Jonas A. Larsen.
Figenschou Forlag har nettopp akkurat utgitt boka Dødsgrøss, som rommer 11 skumle noveller av 11 av Norges beste barnebokforfattere. I tillegg har hver historie en kledelig, stemningsfull og flott fargellustrasjon signert av Martin Norell.
Boka er mottatt som lese-eksemplar og vurderes uavhengig av forlag eller bokhandlere. Det skal nevnes at undertegnede kjenner flere av forfatterne som er med, så dette blir ikke en tradisjonell anmeldelse. Jeg leste og tenkte at jeg kom til å anbefale den dersom jeg likte boka i det store og hele, eventuelt lot være å skrive om den dersom jeg ikke gjorde det.
Og så er det mange, mange flere! Norell var ukjent for meg som illustratør, men jeg må si at han har gjort en knalljobb med denne utgivelsen. Boka er rett og slett vakker, både visuelt og som trykksak.
Illustrasjonene er åpenbart laget av samme kunstner, men de har hvert hvert sitt utrykk og unike identitet, akkurat som novellene, selv om fargepaletten — naturligvis, dette er skrekk — ofte går igjen. Jepp, pun intended.
Novellene er skrevet av Aleksander Kirkwood Brown, Monika Steinholm, Arne Lindmo, Hanne Gjerde, Frode Eie Larsen, Nina Borge, Kristian Mehlum Lie, Myriam H. Bjerkli, Birgitte Wærstad, Alexander Istad og Elin Viktoria Unstad
Forfatterne forteller engasjerende historier med ulike, klassiske sjangerelementer. Og det er flere originale vinklinger her! Selv om boka er i målgruppen 9-12 år funker fortellingene godt for voksne lesere. Det er kanskje ikke sikkert at en garvet, voksen skrekkleser ligger med lyset på etterpå, men ikke misforstå: Det er bra med skumle elementer i samlinga og masse stemning! Stemning er det viktigste i en skrekkfortelling ved siden av skrekken.
Å kjøpe boka støtter dessuten Redd Barna, da alle forfatterinntcktene går direkte til dem. I tillegg til det er det alltid velkomment med nye utgivelser i skrekksjangeren. Særlig de bra! En antologi i sjangeren er heller ikke hverdagskost her i Norge, med et bredt spekter av ulike stemmer og typer fortellinger.
Varm anbefaling herifra. Du kan kjøpe den direkte fra forlaget, eller hos de fleste bokhandlere.
