Om du ikke var med på slippfesten for novellesamlingen «13 skremmende noveller» på fredag, så gikk du glipp av en hyggelig aften i skrekklitteraturens tegn! Smilefjes.
Av Jonas A. Larsen.
Det lover alltid godt når det kommer så mange publikummere at stedet må finne frem flere stoler! Ellers var hele 9 av 13 forfattere til stede og feiret slippet, som dere kan se i hovedbildet over:
(F.v.) Jonas A. Larsen, Sølvi Nilssen, Marit Kvamme Schanche, Tore Aurstad, Jon Ewo, Johannes Kaasa, Tommy Ueland, Myriam H. Bjerkli og Øyvind Eriksen.
Forlagssjef Myriam H. Bjerkli innledet med å snakke om boka, prosjektet og vinner av novellekonkurransen: Marit Kvamme Schanche. Foto: Kari-Mette Astrup.
Kvelden startet med en innledning av Myriam H. Bjerkli, forlagssjef i Forlagshuset i Vestfold, som har gitt ut novellesamlingen. Hun fortalte om boka, prosessen og ikke minst om skrivekonkurransen vi hadde i forbindelse med prosjektet. Vinner Marit Kvamme Schanche fikk fortjent heder og ikke minst en veldig fin Locecraft-bok (istedenfor blomster)!
Jonas A. Larsen ledet kvelden videre, med å først presentere podkasten og arbeidet med Skrekklitteratur, som inspirerte forlaget til å gjøre denne boka kvelden handlet om. Deretter inviterte han forfatterne som ønsket det opp for å lese et utdrag fra deres respektive noveller:
Jon Ewo var førstemann ut til å lese, med et utdrag fra sin novelle «Gaven». Foto: Myriam H. Bjerkli. Johannes Kaasa leste et utdrag fra novellen «Gården». Foto: Myriam H. Bjerkli. Tore Aurstad leste et utdrag fra novellen «Noe i vannet». Foto: Myriam H. Bjerkli. Tommy Ueland leste fra sin novelle «Nachtmahr». Foto: Myriam H. Bjerkli. Øyvind Eriksen leste et utdrag fra novellen «La meg følge deg helt hjem». Foto: Myriam H. Bjerkli. Skrekklitteraturs Jonas A. Larsen var kveldens vert, og avsluttet med å lese et utdrag fra novellen «Gratistjeneste». Foto: Isa Berg.
Etterpå ble det hyggelig mingling og samtlige bøker Bookdragons hadde inne ble utsolgt, så signerings-blekket sprutet og gamle senekjedebetennelser fikk nytt liv!
Boksignering, mingling og venteliste på nye eksemplarer! Foto: Eva Larsen.
Tusen takk til alle involverte denne kvelden, til alle som er med i novellesamlingen og alle dere som lytter, leser og følger oss i sosiale medier. Og alle dere som leser skrekk, og har kjøpt boka vår. Dere gjør alt arbeidet verdt det!
I denne serien tar vi en prat med forfatterne i skrekknovelle-samlingen vi har laget sammen med Liv forlag. I dag snakker vi med Sølvi Nilssen om novella «Beistene».
Av Jonas A. Larsen.
Som vanlig tenker vi å først bli kjent med forfatteren, før vi går inn på novella, inspirasjon og tematikk i denne.
*
Hei! Den beste informasjonen får du direkte fra kilden, heller enn vannbæreren. Kan du fortelle hvem du er for leserne våre?
– Ung dame på 80 år, gikk av med pensjon i fjor. Har skrevet mange dikthefter og noveller, gitt ut på eget lite «forlag». Gitt ut novellesamlingen Koffertene samt utallige noveller i mange antologier.
«Beistene» er en mystisk og spennende fortelling som vi blir fortalt gjennom ulike perspektiv. En kvinne fra skogene og en flokk med ulvelignende dyr står sentralt i handlingen.
– Jeg er opptatt av relasjoner mellom mennesker og dyr samt det magiske i fornemmelser og det vi sanser. Lærte mye av barn jeg jobbet med i barnehager og førskoler, barn sanser mer enn voksne og har større fantasi. De siste trettifem årene lærte meg mye om språk gjennom kommunikasjon og administrasjon.
Relasjonene mellom mennesker og dyr kommer godt fram i denne historien, og er svært godt skildret! Hva var idéen bak novella?
– Det startet med et nettkurs med Tom Egeland. Han fikk meg på tanken at det var mulig å skrive spennende uten at det var krim med en etterforsker involvert. Forholdet mellom unge jenter og gamle menn som bruker makt er en torn i øyet mitt og jeg skrev «Beistene»ut fra det. Det var første gang jeg drepte ett menneske og siden har jeg fortsatt med det. Etter hvert gikk det opp for meg at novellen hadde skrekk i tillegg til spenning seg og skrev flere i samme sjangre.
Skrekken er definitivt til stede! Har du noe forhold til skrekklitteratur ellers, utenom det du nå har skrevet selv?
– Nei, disse 13 skremmende noveller er min første, men jeg har alltid vært glad i skrekkfilmer og mistet aldri en film fra Hitchcock. Jeg er vokst opp med André Bjerke og Agatha Christie.
Novella kan du lese i 13 skremmende noveller av 13 norske forfattere, som kan skaffes der du handler bøker nå! Fredag 13. mars lanserer vi den hos Bookdragons i Lillestrøm, der du blant annet kan møte Sølvi – i tillegg til flere andre av forfatterne! Arrangementet er gratis og starter kl. 18.00.
Med sin tredje tegneserieroman bekrefter forfatter Knut Nærum og tegneserieskaper Karstein Volle det vi mistenkte etter «Likbilen»: Norsk, mørk science-fiction er i gode hender!
Av Jonas A. Larsen.
Henrik og Renée er et par som har det meste på stell. Gode jobber, hus på Oslos beste vestkant og dermed åpenbart en bra økonomi. Det er dog ett punkt som kan stikke kjepper i hjulene for forholdet, og allerede sørger for små gnisnigner: Henrik ønsker seg barn. Renée er ikke spesielt interessert.
Boka starter med glimt fra hverdagen til karakterene, og i hovedsak Henrik. Det seg være på joggetur, eller på puben hvor han klager over uenigheten med kjæresten til de andre gutta. Karstein Volle er en av Norges beste og mest interessante tegneserieskapere, og jeg liker godt hvordan han bruker farger, skygger og digitale skraveringer for å understreke forskjellige stemninger og scener.
Det skjer ikke tilsynelatende alltid så mye på hver side, men det skjer samtidig svært mye. I karakterenes minimalistiske ansikter, kroppsspråk eller i omgivelsene rundt dem. Og, ikke minst, i dere sindre liv. Illustrasjonene understreker sinnsstemninger og følelser.
Illustratør: Karstein Volle. Foto: Cappelen Damm.
På denne puben blir Henrik sjekket opp av en kvinne, og det ender med at de har sex på toalettet. I tiden etterpå oppfører kroppen hans seg rart, han går opp i vekt og er kvalm på morningene. Til slutt finnes det ikke lenger tvil: Han skal bli far! Bare ikke på den måten han så det for seg, det er nemlig han som er gravid.
– Som din uoffisielle fastlege må jeg svare nei på det. Jeg tror ikke hjertet kan bevege seg rundt i kroppen.
– Nei nettopp? Jeg har googlet det, men jeg kjenner det jo. At det slår.
Graviditeten fører naturligvis med seg nye følelser og inntrykk, noe som gjenspeiles i illustrasjonene. Jeg skal ikke si for mye om henne, men den mystiske kvinnen som gjorde Henrik Gravid dukker opp med jevne mellomrom og hennes perspektiv er radikalt annerledes enn andre sine – fortellerteknisk og visuelt.
Knut Nærum er en av Norges morsomste menn, men også en svært god forfatter. «Svanger» er en mørk science-fiction-tegneserie med uhyggelige stemninger, og scener som helt klart går under kategorien skrekk. Det er noen morsomme dialoger her og der, men boka er ingen komedie eller en satirisk parodi på sjangerlitteratur, som forfatteren med hell har gjort tidligere.
Forfatter Knut Nærum. Foto: Cappelen Damm.
Noe av det jeg liker med «Svanger» er at den ikke leier leseren. Vi opplever det som skjer gjennom Henrik, som ikke skjønner hva som skjer, og mye virker derfor merkelig og skummelt. Tidvis tenkte jeg på Ira Levins roman «Rosemary’s Baby», og ikke bare grunnet det helt åpenbare (den mystiske graviditeten, duh!). Men fordi en blanding av forvirring, uhygge, panikk og helt gjenkjennelige situasjoner kryper sakte oppover ryggen til leseren.
Om vi ser bort fra Henriks graviditet, så er veldig mye av det som skjer i bokas første del helt menneskelige ting. Dermed føles det uhyggelige eller merkelige ekstra godt når det dukker opp. De beste sjangerfortellingene er nettopp det fordi de har karakterer vi kan relatere oss til og tro på. Et eksempel er en scene der Henrik passerer en lekeplass, og ser et barn på en av huskene. Han sier ikke noe, men er tydelig tankefull. Vi får dog ingen tankebobler, men han setter seg til slutt på en egen huske. Dette er effektiv tegneseriekunst der bildene er fortellerstemmen; stemningen i bildene og karakterens handlinger sier alt vi trenger.
Jeg skal innrømme at jeg synes den første delen av «Svanger» er den sterkeste, der mye skjer under overflaten. I grunn kunne den første delen vært en skrekkfortelling, mens den andre går mer mot mørk science-fiction (som jeg også elsker). Det betyr overhodet ikke at den andre delen er svak. Da historien har passert 60-65% av handlingen tar den noen brå vendinger, og slutten så jeg aldri komme.
Nærum og Volle følger opp den vellykkede «Likbilen» med en ny og minst like vellykket tegneserieroman. Særlig den første delen røsket godt tak, og det slo meg at Nærum og Volle er i ferd med å skape sin egen nisje i sjangeren. Jeg gleder meg allerede til neste tegneserieroman fra herrene.
For den kommer vel, ikke sant?!
Terningkast: 5.
Anmeldereksemplar er mottatt fra Cappelen Damm. Skrekklitteratur har ingen tilknytning til forlaget.
Neste forfatter ut i sesong 2, er en kjenning fra sesong 1, nemlig dyktige Myriam H. Bjerkli! Denne gangen kan du glede deg til novella Ravnetreet.
Myriam er født 1963 i Tromsø. I dag er hun bosatt i Larvik. Hun har tidligere jobbet bl.a. som journalist og selger. Hun debuterte som forfatter på Gyldendal forlag i 2007, i dag skriver hun krimbøker for Bonnier norsk forlag. I tillegg driver hun Forlagshuset i Vestfold as, der hun utgir andres forfatteres bøker.
Myriam skrev sesongstarten, Den døde hånden, til sesong 1 av podkasten. I tillegg er det hun og Forlagshuset i Vestfold som tok initiativet til å lage en novellesamling inspirert av podkasten, som du kan lese om her.
PS: Rekkefølgen på forfatterpresentasjonene her er ikke nødvendigvis lik planen for når episodene kommer ut. Bjerklis novelle er sesongavslutning denne gangen, så det kommer ett navn til før hennes er ute.
Aleksander Kiwkwood Brown skriver for barn og ungdom på tvers av både sjangre og format: Bøker, tegneserier og film. Flere av tingene hans utforsker folketro og skrekk, og vi tok en prat med ham om dette.
Av Jonas A. Larsen.
Aleksander Kirkwood Brown. Foto: Kristian Krogstad.
Hei og velkommen til Skrekklitteratur! Kort selvangivelse: Hvem er du?
Jeg heter Aleksander Kirkwood Brown, er 41 år gammel, halvt norsk og halvt skotsk og bor på Eidsvoll Verk sammen med kone og sønn, hvor jeg jobber med å skrive bøker, tegneserier og manus for film og TV.
Du er aktuell med den skumle boka Tusenfrykt. Hvordan ble dette konseptet til?
Det var et av de ytterst sjeldne tilfellene der jeg kom på tittelen først. Det er jo i utgangspunktet et litt cheesy ordspill på Tusenfryd, men samtidig var noe med den tittelen som jeg likte veldig godt, som gjorde meg nysgjerrig. Det tok meg en god stund å finne frem til historien. Jeg har alltid vært glad i interaktive spøkelseshus, av den typen hvor man må finne veien gjennom en slags labyrint, mens de forsøker å skremme deg med lys- og lydeffekter, skuespillere i skumle kostymer o.l. Så ideen var hva om man gikk inn i et slikt spøkelseshus, men det tok aldri slutt, det bare fortsatte og fortsatte, og spøkelseshuset visste hva du var aller mest redd for og brukte det mot deg.
Edward Rubikons mysterier er illustrert av Andreas Iversen og utgis på Cappelen Damm.
Mange lesere kjenner deg nok fra bokserien Edward Rubikons mysterier, illustrert av Andreas Iversen. Jeg liker denne serien svært godt, og lurer på hva inspirasjonen bak denne var?
Takk! Det er en serie som betyr veldig mye for meg.Edward Rubikons mysterier handler om en trio med barn som løser overnaturlige mysterier i en liten småby, og er en blanding av grøss og humor. Inspirasjonen kommer fra ting som Ghostbusters, X-Files, Eerie Indiana, Tommy & Tiger’n og Tim Burton-filmer. I begynnelsen var det bare korte tegneseriehistorier som Andreas og jeg lagde for moro skyld, som kom på trykk i bladet Bobla. Så ble serien etter hvert plukket opp av Cappelen Damm.
Du har skrevet flere ting som er innom skrekk og grøss. Hva betyr skrekklitteratur for deg?
Jeg liker mange ulike sjangre, men skrekk har alltid vært min favorittsjanger, både når det gjelder bøker og film. Det handler selvfølgelig om at jeg fascineres av spøkelser, monstre og det overnaturlige. Samtidig er det også en ganske eksistensiell sjanger, som tar for seg de store spørsmålene om liv og død og vår plass i universet. Grøssere handler gjerne om vanlige mennesker i ekstreme situasjoner. Når man er på kanten av stupet, så blir jo alt av tanker, følelser og relasjoner forstørret og forsterket. Det setter hele tilværelsen under lupen, og det synes jeg kan være veldig spennende å lese om. En del ser nok på skrekk som en kynisk og misantropisk sjanger. Noe av det kan nok også være det (men det kan man si om mange sjangre), men den type skrekk som jeg liker opplever jeg på mange måter som oppløftende. Det handler om å konfrontere mørket i verden (og i seg selv) og å beseire det, og komme sterkere ut på andre siden.
Hvilken målgruppe er vanskeligst å skrive for, syns du?
Nå skriver jeg mest for barn og unge, så jeg kan vel egentlig ikke uttale meg om hvordan det er å skrive for voksne. Men jeg har prøvd meg på å skrive noen bildebøker, og det synes jegalltid har vært utrolig utfordrende, jeg får det ikke helt til. Det er en skikkelig kunst å skrive korte og enkle tekster, som samtidig er engasjerende og har egenart. Så av med hatten til alle som mestrer bildebok-formatet!
Myrmannen er en bok for små lesere fra Aschehoug, men det skorter allikevel ikke på skumle elementer! Forsideillustrasjon: Johnny Likvern.
Apropos mystiske og skumle historier, så har du også skrevet Myrmannen og Monsteret i Botanisk hage, en del av serien «Bokbussen» for små lesere. Tenker du det er viktig at barn kan få bøker som skremmer dem litt?
Jeg har i hvert fall inntrykk av at mange barn liker skumle historier. Å lese en skummel historie er jo litt som å kjøre berg- og dalbane – det er en trygg måte å bli litt skremt på, å få et kick. Av og til virker det som om det er en større andel av barn enn voksne som liker skrekk, og jeg tror det samme gjelder karuseller. Så kanskje toleransen for skrekk og karuseller synker med årene for en del.
Du skriver jo også filmmanus, og har blant annet skrevet filmene There’s Something in the Barn, de to Askeladden-filmene, som bygger på norsk folketro, overnaturlige vesner og eventyr. Kan du fortelle kort om hvordan disse ble til?
Jeg har alltid vært fascinert av eventyr og folklore. Å få lage en spillefilm om Askeladden med troll, nøkker og huldre var en barndomsdrøm. Jeg ønsket å lage noe som minnet litt om eventyr-filmer fra 80-tallet, på den tiden da familiefilmer kunne være både barnlige og voksne, morsomme og skumle på samme tid. Litt som folkeeventyrene selv. Jeg skrev manuset på spec sammen med en annen manusforfatter ved navn Espen Enger. Det var det første profesjonelle manuset jeg skrev. Heldigvis fikk vi napp hos Maipo Film, som også produserte oppfølgeren.
Når det gjelder There’sSomething in the Barn, startet den egentlig som en rendyrket grøsser. Det første utkastet av manuset jeg skrev var langt mørkere og voldsommere. Men tilbakemeldingene på prosjektet tydet på at folk så på det mer som en komedie, så derfor tokprosjektet en vending mer i retning av grøsserkomedie i stil med Gremlins, Critters o.l. Og det tror jeg i grunn var helt riktig for en film om fjøsnisser!
Nissene i There’s Something in the Barn er kanskje ikke de søte du er vanti til å se på julekortene. Men har du huska å sette ut grøt til dem?! Foto: SALNA.LUKAS@GMAIL.COM / 74 ENTERTAINMENT
… Something in the Barn be lagt merke til internasjonalt, i tillegg til her hjemme. Hvordan har det vært, og tenker du kanskje dette kan være et tegn på at det finnes markeder for sike fortellinger?
Det har vært veldig moro å se at filmen vår har reist over hele verden, og at norske fjøsnisser fenger i utlandet. Det er definitivt et marked for slike fortellinger der ute. Skrekkfilmer generelt er jo populære. Men også filmer basert på folketro, da alle land har sin egen folklore, og det er likhetstrekk som gjør at det er en gjenkjennelsesfaktor, samtidig som de unike, lokale trekkene gjør at det oppleves nytt og spennende.
Jeg er veldig glad for at du skriver disse tingene, men det brukes lite i skrekksjangeren og bøker for voksne her i Norge. I Sverige har man blant annet bøkene til Stefan Spjut, eksempelvis Stallo, som tar for seg troll. Hva tror du grunnen kan være?
Norsk folketro og folklore er jo veldig til stede i fantasybøker og -tegneserier rettet mot barn og unge (deriblant i min egen mørke urban tegneserie-trilogi Underbyen, illustrert av Luis Guaragna). Men hvorfor dette materialet benyttes så lite innenfor skrekksjangeren vet jeg ikke. Nå er vel skrekk en forholdsvis liten sjanger i Norge. Det produseres dessverre få norsk skrekkfilmer om dagen og skrekkbøker for voksne er jo nærmest en ikke-eksisterende sjanger, med noen få hederlige unntak som Tore Aurstad og Kjell-Vidar Åhman Teig. Jeg har også inntrykk av skrekk er en sjanger som en del fnyser litt av her til lands, det går liksom til nød an med krimlitteratur med svakt overnaturlige antydninger. Men grøss rettet mot unge finnes det en del av. Og kulturarven vår syder av mørke og skremmende elementer, så det er jo egentlig perfekt materiale for sjangeren. Jeg har skrevet om Draugen, Åsgårdsreia, Lussi Langnatt og julebukken i grøsserne mine så langt, men det er fortsatt uendelig masse spennende stoff å ta av!
Kunne du tenke deg å skrive en skrekkroman for voksne?
Jeg trives nok veldig godt med å skrive barnebøker, det er liksom et naturlig hjem for den type ideer jeg får og måten jeg skriver på. Om jeg skulle skrive en bok for voksne, måtte jeg tenke og skrive på en litt annen måte. Og som vi har vært inne på, er markedet for voksen-skrekk litt vanskelig her. Jeg jobber jo også en god del med film, og der jobber jeg blant annet med noen grøssere for et voksent publikum, så det kan nok være at jeg sparer slik ideer mer til filmarbeidet. Men det kunne vært en morsom utfordring, så jeg skal aldri si aldri.
Tusenfrykt byr på alt det en god skrekkfortelling skal inneholde. Utgitt på Forente forlag AS.
Hva bør en god skrekkfortelling inneholde?
Først og fremst bør den jo være litt skummel, og ha et spennende og uforutsigbart plot. Så må den inneholde interessante karakterer som føles ekte og som man blir glad i, og som man blir bekymret for når det fæle inntreffer. Jeg synes også at humor ofte er en undervurdert ingrediens i skrekk. Uansett hvor mørkt ting er, er det alltid plass for litt humor, om det så er bekmørk galgenhumor – det letter leseropplevelsen, og gjør også karakterene mer realistiske. Men for at jeg virkelig skal elske en skrekkfortelling, bør den også ha noen flere lag, den bør ha noe å si, by på noen interessante tanker og observasjoner rundt livet og tilværelsen. Slutten kan være lykkelig eller ulykkelig, men generelt foretrekker jeg en lykkelig slutt. Om jeg leser en bok om noen stakkars mennesker som blir terrorisert og plaget i 300 sider, og de kjemper seg gjennom den ene lidelsen etter den andre, og så dør bare alle til slutt, kan jeg av til sitteigjen litt med følelsen «Hva var vitsen? De kunne like gjerne bare dødd på side 2.» Men for all del, noen skrekkhistorier skal åpenbart ha en ulykkelig slutt.
Har du en favorittbok i sjangeren? Kan også være novelle/samling etc.
Jeg leste IT av Stephen King som 18-19-åring og den gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. I tillegg til å være ordentlig skremmende og forstyrrende, er boka utrolig rik på karakter og stemning. Den er jo en murstein, så man får god tid til å bli kjent med hovedpersonene, som man følger både som barn og voksne. Og jeg synes den sier noe genuint og rørende om vennskap og hvordan tidens gang endrer oss. Jeg var helt oppslukt av den, og elsket til og med det det helsprø klimakset som jeg vet at en del misliker. Selv om jeg ikke har lest boka på 20 år nå, så er historien og karakterene fortsatt med meg, og det er nok på mange måter fortsatt den største leseropplevelsen jeg har hatt.
Onsdag 20. august slippers første episode av sesong 2 i podkasten Skrekk: Fortellinger av norske forfattere. Nå kan du lytte til traileren!
Traileren på knappe to minutter kan du lytte til her, eller der du vanligvis pleier å lytte til podkaster. Som nevnt tidligere, er det Christofer Lamøys novelle Du og jeg, for alltid som er sesongstarten. Dette er en lang episode, så den deles opp i to og kommer da 20. august og 27. august.
Utenom dobbeltepisoder, vil episodene ellers komme annenhver uke. Dette på grunn av arbeidsmengde: vi er et lite team og ønsker å gi dere de beste lytteropplevelsen, med gode tekster og bra produksjon.
Hvem som blir andre forfatter ut i podkastens nye sesong er klart: Bli kjent med Jørund Fiskergård, som har skrevet novella «Heks»!
Jørund Fiskergård ble født i på nordvestlandet en regnfull tirsdag på 1980-tallet. Han er utdannet ved skrivekunstakademiet i Hordaland og kunstskolen i Bergen.
Jørund Fiskergård har vært gateartist, close up-tryllekunstner, teaterimprovisator, podkaster og mislykket Stand Up komiker, men det er kunsten og litteraturen som står hans hjerte nærmest. Han har tidligere utgitt noveller på nettstedene Nye NOVA og The Grim Reaper, i tillegg til novellen Blackpool, som er tilgjengelig både som lydbok og tekst på forlaget Publizms nettside. Hvis man bor i Oslo og orker å lete, så kan det også hende man finner hans tegneserie Den synkende skute på Deichmanske bibliotek, avdeling Grünerløkka.
Jørund samler dessuten på hatter, elefantfigurer og gamle, støvete ting. Klikk her og her hvis du vil se Jørunds tegninger og malerier, eller her dersom du vil utforske hans fortid som podkaster.
Forsideillustrasjon: Selvportrett av Jørund Fiskergård.
I sommer kjører podkasten noen enkelte bonusepisoder.
Forrige gang var det en nyoversatt gjendiktning av Edgar Allan Poes Sladrehjerte. I dag er det en vri på et kjent eventyr, av Jann Rygh Sivertsen. Vargmake er tittelen og forfatteren beskriver den slik:
«Denne novella er en mørk fantasi, inspirert av et kjent eventyr.»
Episoden er innlest av Ole Larssen. Manuskript og produksjon av Jonas A. Larsen. Vi har investert i ny mikrofon, så lyden vil fra og med nå være mye bedre og jevnere enn tidligere.
Lytt til episoden her, eller på den tjenesten der du vanligvis hører podkaster.
«Jeg ble grepet av en unevnelig angst; det isnet gjennom meg for hver lyd, og skogmørket øket redselen».
Av Johannes Kaasa
Sitatet fra En sommernatt på Krogskogen av P. C. Asbjørnsen illustrerer den redselen våre forfedre følte for villmarken: øde fjell, dype skoger, tjern og myrer. Bøndene fryktet den, men de måtte likevel oppsøke den. De kom tilbake med historier om troll, huldrer og annet skrømt. Denne skrekken for naturen satte seg i folket og ble en sentral del av den norske folkemytologien. Redselen forsvant ikke med modernismen, den ble bare skjult.
I det moderne Norge brukes naturen til rekreasjon og turliv, på det fornuftsmessige planet betrakter vi den som trygg. Det skjer selvfølgelig ulykker, skigåere fryser i hjel på påskefjellet og klatrere faller ned for stup. Det skremmer oss ikke vekk fra villmarken, i den utstrekning den fortsatt finnes. Men dypere nede i oss finnes en annen redsel. Den som ubevisstheten vår har arvet for tidligere generasjoner.
Hva er det med skogen og naturen som tiltrekker og skremmer oss? Og hvorfor er den så effektiv som kulisse i norsk skrekk? Her fra Framnes ved Farrisvannet i Larvik. Foto: Jonas A. Larsen.
På ett sted kommer den til overflaten: Norske grøssere. Både i film og litteratur skjer handlingen svært ofte langt vekk fra det urbane, i mørke skoger og på øde fjell.
Vi kan vel være enige om at gullalderen for norske grøss startet i 1942 med De dødes tjern av André Bjerke (filmatisert av Kåre Bergstrøm i 1958). Oppbyggingen er typisk for senere norske skrekkfortellinger. En vennegjeng forlater trygge Oslo og drar til en hytte ved et tjern i de øde skogene i Østerdalen. Allerede på skogsveien inn til hytta, beskrives naturen som truende: «Jeg har aldri sett en så kompakt skog som denne her; trærne dannet formelig murer på begge sider av veien; vi beveget oss liksom nede på bunnen av en smal sprek. Månen kastet et melkeaktig lys over veien foran oss og de nærmeste trestammene; lenger inn i tykningen var det umulig å skjelne et tre; blikket støtte mot en vegg av mørke.» Tjernet får selvfølgelig også sitt: «Mens jeg sto her og så ned i vannet, følte jeg en anelse av det Werner hadde beskrevet; suget, den usynlige malstrømmen som gikk et sted der nede.» Noe truende befinner seg i den «onde naturen» utenfor hytteveggene, noe som lurer en av gjengen ut og drukner ham i tjernet.
Etter De dødes tjern var det lenge taust på grøsserfronten, inntil det kom en oppblomstring av norske skrekkfilmer ved tusenårsskiftet. Det er interessant at de følger samme struktur som i De dødes tjern:
En gruppe personer fra et urbant miljø (gjerne ungdommer) drar ut i villmarken. Så fjernt fra sivilisasjonen at det selvfølgelig ikke er mobildekning.
Gruppen blir klar over at det er «noe ondt» i nærheten. Det er vel det samme som våre forfedre opplevde når de måtte forlate gården og dra ut i skogen for å gjete eller hugge tømmer.
En etter en blir medlemmene av gruppen drept. I verste fall overlever bare én, det amerikanske grøsserkjennere kaller «Final Girl».
Unge mennesker fra byen oppsøker villmarken i Villmark (2003). De har neppe sett eller lest De dødes tjern … Foto: Helge Hansen / Oro film.
Den første filmen i skrekkbølgen var Villmark fra 2003 (én oppfølger kom senere), regisert av Pål Øie. En gruppe ansatte i et TV-selskap skal teste et realitykonsept, og overnatter i ei hytte langt inne i skogen. Hytta ligger ved en skummel innsjø der det flyter et lik, det er naturlig å tenke seg at dette er Øies homage til De dødes tjern (Villmark åpner med å tone inn på et skogsvann. Det er veldig likt de første bildene i De dødes tjern). Deltagerne er moderne mennesker kastet ut i vill, urørt natur. Naturen blir en truende kraft, en karakter i seg selv. Skogen i filmen virker nesten levende, dette er klassisk norsk folketro, naturen har vilje og kan lokke, skjule eller forville.
Den neste store skrekkfilmen var Fritt vilt fra 2006, regisert av Roar Uthaug (to oppfølgere kom senere). Fem urbane ungdommer drar for å kjøre snowboard i Jotunheimen. Da en av dem skader seg, velger de å bryte seg inn på et øde høyfjellshotell (stengt for mange år siden). Vi får etter hvert vite at mange påsketurister har forsvunnet i det samme fjellområdet. Det «noe onde» er denne gangen en mystisk kar, «Fjellmannen». Han bor i fjellet, og kan ses på som en moderne versjon av gamle dagers troll (jeg synes i hvert fall han ser slik ut, og han angriper alle som trenger inn på hans revir, slik trollene gjorde). Han dreper alle i gjengen, unntatt hun siste som klarer å drepe Fjellmannen («Final Girl»). Her er naturens brutalitet, med det nådeløse vinterfjellet, nesten en like stor trussel som morderen.
Rovdyr fra 2008 følger i den samme tradisjonen som I de dødes tjern, med urbane ungdommer som reiser inn i skogene … Foto: Euforia Film.
I 2008 kom Rovdyr, regisert av Patrik Syversen. Igjen er det fire urbane ungdommer som bestemmer seg (uklokt nok) for å dra på telttur langt ute i skogen. Der blir de jaktet på av (karikerte) lokale bygdefolk. Her er ikke naturen ond, men likegyldig. Den skjuler både ofre og overgripere. Den er grenselandet mellom byens sikkerhet og bygdas kaos, en grense man ikke ustraffet krysser.
Den siste filmen som er verdt å nevne, er Snarveien fra 2009, regisert av Severin Eskeland. Et kjærestepar prøver å smugle sprit fra Sverige gjennom de dype Finnskogene. Her brukes typisk norsk natur og skogsområder som et truende og uforutsigbart landskap. Filmen utforsker hvordan tillit, teknologi og trygghet raskt forvitrer når man trår utenfor kartet.
Jeg har prøvd å vise hvordan den gamle frykten for naturen dukker opp igjen i norske grøssere. En som har studert dette nærmere er Christer Bakke Andresen, som leverte doktorgraden sin Åpen kropp og lukket sinn til NTNU i 2016. Han ser på undergruppene slasherfilmer (Åpen kropp) og psykologiske grøssere (lukket sinn). Han påpeker at norske psykologiske grøssere legges til urbane miljøer, mens norske slasherfilmer legges til villmarken (for å generalisere). Jeg slutter med et sitat fra ham:
«Tradisjonelt er natur positivt, nasjonalromantisk og alt det der. Norsk skrekkfilm har snudd på det, og gjort naturen farlig. Her har skrekkfilmen mange likheter med norske folkeeventyr med troll og huldra. I den norske naturen skjuler det seg alltid noe helt skrekkelig. Vi lager nesten ikke grøssere som foregår i byen.»
Artikkelens hovedbilde er ett av norsk filmhistories mest ikoniske stillbilder, fra De dødes tjern (1958). Foto: Norsk film (public domain).
