«Jeg ble grepet av en unevnelig angst; det isnet gjennom meg for hver lyd, og skogmørket øket redselen».

Av Johannes Kaasa

Sitatet fra En sommernatt på Krogskogen av P. C. Asbjørnsen illustrerer den redselen våre forfedre følte for villmarken: øde fjell, dype skoger, tjern og myrer. Bøndene fryktet den, men de måtte likevel oppsøke den. De kom tilbake med historier om troll, huldrer og annet skrømt. Denne skrekken for naturen satte seg i folket og ble en sentral del av den norske folkemytologien. Redselen forsvant ikke med modernismen, den ble bare skjult.

I det moderne Norge brukes naturen til rekreasjon og turliv, på det fornuftsmessige planet betrakter vi den som trygg. Det skjer selvfølgelig ulykker, skigåere fryser i hjel på påskefjellet og klatrere faller ned for stup. Det skremmer oss ikke vekk fra villmarken, i den utstrekning den fortsatt finnes. Men dypere nede i oss finnes en annen redsel. Den som ubevisstheten vår har arvet for tidligere generasjoner.

På ett sted kommer den til overflaten: Norske grøssere. Både i film og litteratur skjer handlingen svært ofte langt vekk fra det urbane, i mørke skoger og på øde fjell.

Vi kan vel være enige om at gullalderen for norske grøss startet i 1942 med De dødes tjern av André Bjerke (filmatisert av Kåre Bergstrøm i 1958). Oppbyggingen er typisk for senere norske skrekkfortellinger. En vennegjeng forlater trygge Oslo og drar til en hytte ved et tjern i de øde skogene i Østerdalen. Allerede på skogsveien inn til hytta, beskrives naturen som truende: «Jeg har aldri sett en så kompakt skog som denne her; trærne dannet formelig murer på begge sider av veien; vi beveget oss liksom nede på bunnen av en smal sprek. Månen kastet et melkeaktig lys over veien foran oss og de nærmeste trestammene; lenger inn i tykningen var det umulig å skjelne et tre; blikket støtte mot en vegg av mørke.» Tjernet får selvfølgelig også sitt: «Mens jeg sto her og så ned i vannet, følte jeg en anelse av det Werner hadde beskrevet; suget, den usynlige malstrømmen som gikk et sted der nede.» Noe truende befinner seg i den «onde naturen» utenfor hytteveggene, noe som lurer en av gjengen ut og drukner ham i tjernet.

Etter De dødes tjern var det lenge taust på grøsserfronten, inntil det kom en oppblomstring av norske skrekkfilmer ved tusenårsskiftet. Det er interessant at de følger samme struktur som i De dødes tjern:

• En gruppe personer fra et urbant miljø (gjerne ungdommer) drar ut i villmarken. Så fjernt fra sivilisasjonen at det selvfølgelig ikke er mobildekning.

• Gruppen blir klar over at det er «noe ondt» i nærheten. Det er vel det samme som våre forfedre opplevde når de måtte forlate gården og dra ut i skogen for å gjete eller hugge tømmer.

• En etter en blir medlemmene av gruppen drept. I verste fall overlever bare én, det amerikanske grøsserkjennere kaller «Final Girl».

Den første filmen i skrekkbølgen var Villmark fra 2003 (én oppfølger kom senere), regisert av Pål Øie. En gruppe ansatte i et TV-selskap skal teste et realitykonsept, og overnatter i ei hytte langt inne i skogen. Hytta ligger ved en skummel innsjø der det flyter et lik, det er naturlig å tenke seg at dette er Øies homage til De dødes tjern (Villmark åpner med å tone inn på et skogsvann. Det er veldig likt de første bildene i De dødes tjern). Deltagerne er moderne mennesker kastet ut i vill, urørt natur. Naturen blir en truende kraft, en karakter i seg selv. Skogen i filmen virker nesten levende, dette er klassisk norsk folketro, naturen har vilje og kan lokke, skjule eller forville.

Den neste store skrekkfilmen var Fritt vilt fra 2006, regisert av Roar Uthaug (to oppfølgere kom senere). Fem urbane ungdommer drar for å kjøre snowboard i Jotunheimen. Da en av dem skader seg, velger de å bryte seg inn på et øde høyfjellshotell (stengt for mange år siden). Vi får etter hvert vite at mange påsketurister har forsvunnet i det samme fjellområdet. Det «noe onde» er denne gangen en mystisk kar, «Fjellmannen». Han bor i fjellet, og kan ses på som en moderne versjon av gamle dagers troll (jeg synes i hvert fall han ser slik ut, og han angriper alle som trenger inn på hans revir, slik trollene gjorde). Han dreper alle i gjengen, unntatt hun siste som klarer å drepe Fjellmannen («Final Girl»). Her er naturens brutalitet, med det nådeløse vinterfjellet, nesten en like stor trussel som morderen.

I 2008 kom Rovdyr, regisert av Patrik Syversen. Igjen er det fire urbane ungdommer som bestemmer seg (uklokt nok) for å dra på telttur langt ute i skogen. Der blir de jaktet på av (karikerte) lokale bygdefolk. Her er ikke naturen ond, men likegyldig. Den skjuler både ofre og overgripere. Den er grenselandet mellom byens sikkerhet og bygdas kaos, en grense man ikke ustraffet krysser.

Den siste filmen som er verdt å nevne, er Snarveien fra 2009, regisert av Severin Eskeland. Et kjærestepar prøver å smugle sprit fra Sverige gjennom de dype Finnskogene. Her brukes typisk norsk natur og skogsområder som et truende og uforutsigbart landskap. Filmen utforsker hvordan tillit, teknologi og trygghet raskt forvitrer når man trår utenfor kartet.

Jeg har prøvd å vise hvordan den gamle frykten for naturen dukker opp igjen i norske grøssere. En som har studert dette nærmere er Christer Bakke Andresen, som leverte doktorgraden sin Åpen kropp og lukket sinn til NTNU i 2016. Han ser på undergruppene slasherfilmer (Åpen kropp) og psykologiske grøssere (lukket sinn). Han påpeker at norske psykologiske grøssere legges til urbane miljøer, mens norske slasherfilmer legges til villmarken (for å generalisere). Jeg slutter med et sitat fra ham:

«Tradisjonelt er natur positivt, nasjonalromantisk og alt det der. Norsk skrekkfilm har snudd på det, og gjort naturen farlig. Her har skrekkfilmen mange likheter med norske folkeeventyr med troll og huldra. I den norske naturen skjuler det seg alltid noe helt skrekkelig. Vi lager nesten ikke grøssere som foregår i byen.»

Artikkelens hovedbilde er ett av norsk filmhistories mest ikoniske stillbilder, fra De dødes tjern (1958). Foto: Norsk film (public domain).