Aleksander Kiwkwood Brown skriver for barn og ungdom på tvers av både sjangre og format: Bøker, tegneserier og film. Flere av tingene hans utforsker folketro og skrekk, og vi tok en prat med ham om dette.

Av Jonas A. Larsen.

Hei og velkommen til Skrekklitteratur! Kort selvangivelse: Hvem er du?

Jeg heter Aleksander Kirkwood Brown, er 41 år gammel, halvt norsk og halvt skotsk og bor på Eidsvoll Verk sammen med kone og sønn, hvor jeg jobber med å skrive bøker, tegneserier og manus for film og TV.

Du er aktuell med den skumle boka Tusenfrykt. Hvordan ble dette konseptet til?

Det var et av de ytterst sjeldne tilfellene der jeg kom på tittelen først. Det er jo i utgangspunktet et litt cheesy ordspill på Tusenfryd, men samtidig var noe med den tittelen som jeg likte veldig godt, som gjorde meg nysgjerrig. Det tok meg en god stund å finne frem til historien. Jeg har alltid vært glad i interaktive spøkelseshus, av den typen hvor man må finne veien gjennom en slags labyrint, mens de forsøker å skremme deg med lys- og lydeffekter, skuespillere i skumle kostymer o.l. Så ideen var hva om man gikk inn i et slikt spøkelseshus, men det tok aldri slutt, det bare fortsatte og fortsatte, og spøkelseshuset visste hva du var aller mest redd for og brukte det mot deg.

Mange lesere kjenner deg nok fra bokserien Edward Rubikons mysterier, illustrert av Andreas Iversen. Jeg liker denne serien svært godt, og lurer på hva inspirasjonen bak denne var? 

Takk! Det er en serie som betyr veldig mye for meg. Edward Rubikons mysterier handler om en trio med barn som løser overnaturlige mysterier i en liten småby, og er en blanding av grøss og humor. Inspirasjonen kommer fra ting som Ghostbusters, X-Files, Eerie Indiana, Tommy & Tiger’n og Tim Burton-filmer. I begynnelsen var det bare korte tegneseriehistorier som Andreas og jeg lagde for moro skyld, som kom på trykk i bladet Bobla. Så ble serien etter hvert plukket opp av Cappelen Damm.

Du har skrevet flere ting som er innom skrekk og grøss. Hva betyr skrekklitteratur for deg?

Jeg liker mange ulike sjangre, men skrekk har alltid vært min favorittsjanger, både når det gjelder bøker og film. Det handler selvfølgelig om at jeg fascineres av spøkelser, monstre og det overnaturlige. Samtidig er det også en ganske eksistensiell sjanger, som tar for seg de store spørsmålene om liv og død og vår plass i universet. Grøssere handler gjerne om vanlige mennesker i ekstreme situasjoner. Når man er på kanten av stupet, så blir jo alt av tanker, følelser og relasjoner forstørret og forsterket. Det setter hele tilværelsen under lupen, og det synes jeg kan være veldig spennende å lese om. En del ser nok på skrekk som en kynisk og misantropisk sjanger. Noe av det kan nok også være det (men det kan man si om mange sjangre), men den type skrekk som jeg liker opplever jeg på mange måter som oppløftende. Det handler om å konfrontere mørket i verden (og i seg selv) og å beseire det, og komme sterkere ut på andre siden.

Hvilken målgruppe er vanskeligst å skrive for, syns du? 

Nå skriver jeg mest for barn og unge, så jeg kan vel egentlig ikke uttale meg om hvordan det er å skrive for voksne. Men jeg har prøvd meg på å skrive noen bildebøker, og det synes jegalltid har vært utrolig utfordrende, jeg får det ikke helt til. Det er en skikkelig kunst å skrive korte og enkle tekster, som samtidig er engasjerende og har egenart. Så av med hatten til alle som mestrer bildebok-formatet!

Apropos mystiske og skumle historier, så har du også skrevet Myrmannen og Monsteret i Botanisk hage, en del av serien «Bokbussen» for små lesere. Tenker du det er viktig at barn kan få bøker som skremmer dem litt?

Jeg har i hvert fall inntrykk av at mange barn liker skumle historier. Å lese en skummel historie er jo litt som å kjøre berg- og dalbane – det er en trygg måte å bli litt skremt på, å få et kick. Av og til virker det som om det er en større andel av barn enn voksne som liker skrekk, og jeg tror det samme gjelder karuseller. Så kanskje toleransen for skrekk og karuseller synker med årene for en del.

Du skriver jo også filmmanus, og har blant annet skrevet filmene  There’s Something in the Barn, de to Askeladden-filmene, som bygger på norsk folketro, overnaturlige vesner og eventyr. Kan du fortelle kort om hvordan disse ble til? 

Jeg har alltid vært fascinert av eventyr og folklore. Å få lage en spillefilm om Askeladden med troll, nøkker og huldre var en barndomsdrøm. Jeg ønsket å lage noe som minnet litt om eventyr-filmer fra 80-tallet, på den tiden da familiefilmer kunne være både barnlige og voksne, morsomme og skumle på samme tid. Litt som folkeeventyrene selv. Jeg skrev manuset på spec sammen med en annen manusforfatter ved navn Espen Enger. Det var det første profesjonelle manuset jeg skrev. Heldigvis fikk vi napp hos Maipo Film, som også produserte oppfølgeren.

Når det gjelder There’s Something in the Barn, startet den egentlig som en rendyrket grøsser. Det første utkastet av manuset jeg skrev var langt mørkere og voldsommere. Men tilbakemeldingene på prosjektet tydet på at folk så på det mer som en komedie, så derfor tokprosjektet en vending mer i retning av grøsserkomedie i stil med Gremlins, Critters o.l. Og det tror jeg i grunn var helt riktig for en film om fjøsnisser!

… Something in the Barn be lagt merke til internasjonalt, i tillegg til her hjemme. Hvordan har det vært, og tenker du kanskje dette kan være et tegn på at det finnes markeder for sike fortellinger? 

Det har vært veldig moro å se at filmen vår har reist over hele verden, og at norske fjøsnisser fenger i utlandet. Det er definitivt et marked for slike fortellinger der ute. Skrekkfilmer generelt er jo populære. Men også filmer basert på folketro, da alle land har sin egen folklore, og det er likhetstrekk som gjør at det er en gjenkjennelsesfaktor, samtidig som de unike, lokale trekkene gjør at det oppleves nytt og spennende.

Jeg er veldig glad for at du skriver disse tingene, men det brukes lite i skrekksjangeren og bøker for voksne her i Norge. I Sverige har man blant annet bøkene til Stefan Spjut, eksempelvis Stallo, som tar for seg troll. Hva tror du grunnen kan være?

Norsk folketro og folklore er jo veldig til stede i fantasybøker og -tegneserier rettet mot barn og unge (deriblant i min egen mørke urban tegneserie-trilogi Underbyen, illustrert av Luis Guaragna). Men hvorfor dette materialet benyttes så lite innenfor skrekksjangeren vet jeg ikke. Nå er vel skrekk en forholdsvis liten sjanger i Norge. Det produseres dessverre få norsk skrekkfilmer om dagen og skrekkbøker for voksne er jo nærmest en ikke-eksisterende sjanger, med noen få hederlige unntak som Tore Aurstad og Kjell-Vidar Åhman Teig. Jeg har også inntrykk av skrekk er en sjanger som en del fnyser litt av her til lands, det går liksom til nød an med krimlitteratur med svakt overnaturlige antydninger. Men grøss rettet mot unge finnes det en del av. Og kulturarven vår syder av mørke og skremmende elementer, så det er jo egentlig perfekt materiale for sjangeren. Jeg har skrevet om Draugen, Åsgårdsreia, Lussi Langnatt og julebukken i grøsserne mine så langt, men det er fortsatt uendelig masse spennende stoff å ta av!

Kunne du tenke deg å skrive en skrekkroman for voksne?

Jeg trives nok veldig godt med å skrive barnebøker, det er liksom et naturlig hjem for den type ideer jeg får og måten jeg skriver på. Om jeg skulle skrive en bok for voksne, måtte jeg tenke og skrive på en litt annen måte. Og som vi har vært inne på, er markedet for voksen-skrekk litt vanskelig her. Jeg jobber jo også en god del med film, og der jobber jeg blant annet med noen grøssere for et voksent publikum, så det kan nok være at jeg sparer slik ideer mer til filmarbeidet. Men det kunne vært en morsom utfordring, så jeg skal aldri si aldri.

Hva bør en god skrekkfortelling inneholde?

Først og fremst bør den jo være litt skummel, og ha et spennende og uforutsigbart plot. Så må den inneholde interessante karakterer som føles ekte og som man blir glad i, og som man blir bekymret for når det fæle inntreffer. Jeg synes også at humor ofte er en undervurdert ingrediens i skrekk. Uansett hvor mørkt ting er, er det alltid plass for litt humor, om det så er bekmørk galgenhumor – det letter leseropplevelsen, og gjør også karakterene mer realistiske. Men for at jeg virkelig skal elske en skrekkfortelling, bør den også ha noen flere lag, den bør ha noe å si, by på noen interessante tanker og observasjoner rundt livet og tilværelsen. Slutten kan være lykkelig eller ulykkelig, men generelt foretrekker jeg en lykkelig slutt. Om jeg leser en bok om noen stakkars mennesker som blir terrorisert og plaget i 300 sider, og de kjemper seg gjennom den ene lidelsen etter den andre, og så dør bare alle til slutt, kan jeg av til sitteigjen litt med følelsen «Hva var vitsen? De kunne like gjerne bare dødd på side 2.» Men for all del, noen skrekkhistorier skal åpenbart ha en ulykkelig slutt.

Har du en favorittbok i sjangeren? Kan også være novelle/samling etc.

Jeg leste IT av Stephen King som 18-19-åring og den gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. I tillegg til å være ordentlig skremmende og forstyrrende, er boka utrolig rik på karakter og stemning. Den er jo en murstein, så man får god tid til å bli kjent med hovedpersonene, som man følger både som barn og voksne. Og jeg synes den sier noe genuint og rørende om vennskap og hvordan tidens gang endrer oss. Jeg var helt oppslukt av den, og elsket til og med det det helsprø klimakset som jeg vet at en del misliker. Selv om jeg ikke har lest boka på 20 år nå, så er historien og karakterene fortsatt med meg, og det er nok på mange måter fortsatt den største leseropplevelsen jeg har hatt.