Vi utvider redaksjonen i disse dager og først ut av nye folk dere kan hilse på er Christine, som blant annet vil anmelde norske og utenlandske bøker!
Av redaksjonen.
Christine Skogen Nyhagen er litteraturviter. Hun ga ut diktsamlingen Elvemannen i 2012 og har tidligere vært journalist i Universitas og redaktør i Filologen og Argument. I fjor bidro hun i CreAlea forlags antologi Virkelighet, og publiserte en novelle i nettmagasinet Nye Nova. Hennes kjærlighet til skrekk begynte med at hun så Christopher Lee som Cato i Mio min Mio som barn. Frykten gikk over i en fascinasjon som bare har vedvart
Vi er glade for å ha henne med på laget, og at vi etterhvert kan tilby leserne våre enda flere stemmer, vinklinger og en generelt større bredde.
I denne serien tar vi en prat med forfatterne i skrekknovelle-samlingen vi har laget sammen med Liv forlag. I dag snakker vi med Tore Aurstad om novella «Noe i vannet».
Av Jonas A. Larsen
Tore Aurstad er en av de som aktivt skriver i skrekk- og spenningsjangeren her hjemme, og han har i tillegg til romaner for voksne også skrevet tegneserier og faktabøker om skrømt, monstre og andre uhyrligheter for barn. Hvis du vil vite mer om forfatterskapet hans, kan du lese intervjuet vi gjorde med Tore i fjor her.
I antologien 13 skremmende fortellinger av 13 norske forfattere, bidrar han med novella «Noe i vannet». Vi spurte forfatteren om inspirasjonen bak denne:
– Den er vel en slags hyllest til en av mine yndlingsforfattere, Stephen King. Jeg husker da jeg som fjortenåring leste Skeleton Crew og novellen «The Raft» – «Flåten». Jeg syntes den var så guffen at jeg fikk mareritt om den etterpå, dette ekle flaket på vannet som sluker de stakkars ungdommene i tur og orden. Samtidig var den fascinerende guffen.
Skeleton Crew er en novellesamling King gav ut i 1985, som blant annet også inneholder den mer kjente klassikeren «The Mist».
– Jeg har ikke klart å glemme den, sier Tore, – så jeg fikk gleden av å gi meg selv i oppdrag å oversette den da jeg satte sammen antologien Skrekkens Mestere.
Skrekkens Mestere er en norsk antologi, som samler noveller av de store forfatterne i skrekklitteraturens lange historie. Fra Edgar Allan Poe til Ray Bradbury, Shirley Jackson, Joyce Carol Oates og Stephen King.
– «Noe i vannet» er veldig inspirert av denne fortellingen, selv om det er en helt annen setting. Men den ekle smørja som flyter på vannet i «Flåten», dukker opp i denne fortellingen her også, om enn på en helt annen måte. Men i hodet mitt er det akkurat det samme stoffet!
Hvis du vil lese denne novella kan du gjøre det i 13 skremmende noveller av 13 skremmende forfattere, som du kan skaffe gjennom din vanlige bokhandel.
Tore har også sagt at han kommer på lanseringen av boka hos Bookdragons, fredag 13. mars. Arrangementet starter kl. 18.00, og det vil bli en gylden mulighet til å få antologien signert av flere bidragsytere.
Teksten er limt inn fra Forlagshuset i Vestfold sine sosiale medier.
Da er vi endelig klar for å presentere vinneren av vår skrekknovelle-konkurranse. Og vi ønsker å gratulere Marit Kvamme Schanche med førsteplassen, for sin skumle novelle «Psykologen»!
Det var ingen enkel oppgave å finne fram til vinneren, da alle som var med i teten leverte gode og skumle bidrag. Men vinnerbidraget krøp seg ekstra kaldt inn under huden vår, med en novelle som er godt oppbygget og traff alle de rette knappene en skrekkfortelling skal gjøre. Det var en novelle som hjemsøkte tankene til juryen etter at vi hadde lest den.
Schanche blir dermed med i antologien vi planlegger å gi ut fredag 13. februar, sammen med flere etablerte forfattere, og mottar en pengepremie på 10 000,- kroner. I tillegg blir Christoffer Lamøy, Sølvi Nilssen og Tore Aurstad fra konkurransen med i boka!
Foriden til antologien som er planlagt utgitt fredag 14. februar i 2026.
Vi gratulerer, og takker alle som deltok!
Alle ti som var med på longlisten sendte inn veldig gode bidrag, og de har derfor fått tilbud om å være med i Skrekkpodden til vår samarbeidspartner Skrekklitteratur, der novellene vil bli lest inn og publisert i sesong 3 fra januar 2025.
Denne omtalen er opprinnelig publisert hos våre venner i Nye NOVA. Vi er enige om å dele relevante artikler som er publisert på hverandres nettsider, noe vi tenker gir våre felles lesere noe ekstra. Og så anbefaler vi selvsagt at dere følger med på dem uansett, for gode artikler, analyser, noveller og omtaler!
Av Nicolai Alexander Styve.
I august leste vi i Norsk fabelprosa-gruppa (på Goodreads) skrekknovellesamlingen Under huda av Aleksander Brun. Det var ekstra hyggelig, da Brun kom innom og svarte på spørsmål. Han virker som en skikkelig ålreit fyr med stor lidenskap for både skrekk og fantasy, og sier selv at han skal fortsette å skrive. Det høres lovende ut! Nå vil jeg gjerne dele litt av det jeg og andre lesere syns om debutboka, slik at enda flere blir gjort oppmerksomme på den og starten på et nytt forfatterskap innen (ny)norsk skrekk.
Selv sier Brun at han her «utforskar det skumle og overnaturlege i kvardagslege situasjonar», og at «novellene tek utgangspunkt i det kjende og trygge, men snur det til noko urovekkande og skremmande». Dette kan jeg bekrefte; han har i de fleste tilfeller holdt seg unna elementer/troper fra både fantasy og science fiction, og de fleste av novellene befinner seg innenfor en normal virkelighet, men så blir man plutselig og voldsomt overfalt av noe monstrøst, marerittaktig eller psykopatisk. Åpningsnovellen Danserinna er et godt eksempel på det. Den er, som Brun påpeker, «kort og direkte for å gi lesaren eit tydeleg inntrykk på kva dei kunne forvente vidare». Her tar et uskyldig og vakkert barndomsminne en grufull vending, og så sitter man igjen med grøss og angst: Hva var det som skjedde? Er jeg egentlig trygg når jeg skal legge meg i min egen seng i kveld?
Noe av det som går igjen i novellene, er hvordan det straffer seg for hovedpersonene å være enten for nysgjerrig, for arrogant eller for godtroende. At det som kryper under huden på dem, ikke nødvendigvis er frykten for det ukjente eller noe sånt, men vitebegjæret. Hva lager den skyggen? Hvem står i det vinduet? Hva var den lyden? Hvor kommer denne følelsen fra?
Aleksander Bruns novellesamling Under huda er utgitt av Forlagshuset Vest AS.
Selv om det er færre overnaturlige elementer enn man skulle forvente av denne sjangeren, syns jeg at Brun bruker klassiske settinger og virkemidler på en god måte – som skoger, skygger, mørke skikkelser i vinduer, et forlatt hus og upålitelig forteller. Med-leser Arnstein påpeker at man kan se trekk fra kjente forfattere som M. R. James, Robert W. Chambers, Roald Dahl og Clive Barker. Han trekker også frem Junji Ito og Keiichiro Toyama. I tillegg kommer det frem fra diskusjonen at Brun lot seg inspirere av både creepypasta og manga/anime. Spesielt titanene i Attack on Titan. Slenderman ble også trukket frem.
Samlingen består av åtte relativt korte noveller, men tre av dem kan i prinsippet kalles kortprosa. Interessant nok er faktisk de fleste norske utgivelser innen skrekksjangeren de siste ti årene romaner. Noe som kanskje er litt pussig når skrekk har så dype røtter i novellelandskapet. Etter min mening fungerer skrekksjangeren best da. Den er som kjent opptatt av å vekke sterke reaksjoner, og det kan argumenteres for at en kompakt dramaturgi gir størst uttelling i så måte. Og dessuten: Jo mindre man får vite, jo mer urovekkende kan det usagte og uklare bli. Bruker forfatteren for lang tid, kan man lettere miste interessen; etter en halvtime med berg-og-dal-bane er det jo ikke like stas at det kiler i magen. Man kan derfor lettere holde spenningen og uhyggen på et høyt nivå. Sånn sett kan det kreves mer å lese en skrekknovelle, men det kreves samtidig mer av den, og alle avsnitt må i større grad velges med omhu og ha en merkbar funksjon. Dette er Brun innforstått med . Novellene hans er effektive: De har en stram struktur, går rett på sak og drar deg kjapt inn i noe skummelt, og så sitter man der, litt paff, men stort sett fornøyd.
Samtidig bør det heller ikke bli for kort. Noen av tekstene her blir dessverre det, og basert på andre kommentarer og anmeldelser, er ikke jeg den eneste som gjerne skulle fått mer tid til å bli mer kjent med karakterene eller kjenne på en uhygge som bygger seg opp. Brun kunne derfor med fordel gitt leseren større grunn til å bry seg om flere av personene han skriver om, og brukt mer tid til å etablere denne normale virkeligheten, slik at det blir enda mer rom for innlevelse. Da hadde vendepunktene fått atskillig mer slagkraft. Noen av de korteste tekstene kan derfor virke i en hast med å skremme oss, og da rekker det ironisk nok ikke å krype under huden på meg.
Men der han tar seg god tid til å skape stemning og bygge opp spenning, fungerer det best etter min mening. Da får jeg utviklet empati med personene, levd meg ordentlig inn i situasjonen og kjent på det krypende ubehaget. Novellene Nokre anker bør bli liggande og Gløymde røter er derfor mine favoritter. De skiller seg samtidig klart ut fra resten av samlingen og minner meg mest om weird fiction. Her er jeg heller ikke alene om å trekke frem Lovecraft.
Jeg håper at Brun videreutvikler talentet sitt i den retningen. Dette er så klart smak og behag, men det er uansett ikke i tvil om at novellene gir god underholdning for pengene, og man ser at de er skrevet av en som er glad i sjangeren. Selv om han debuterte med samlingen i fjor, så ønsker jeg han velkommen inn i den norske skrekk-kanon, og jeg både anbefaler og håper at flere gjør det samme og leser Under huda!
Fredag den 13. februar er planlagt dato for slippet av samlingen med nye skrekknoveller av norske forfattere. Den utgis av Liv forlag og er et samarbeidsprosjekt mellom Forlagshuset i Vestfold og Skrekklitteratur.
I tillegg har forlaget hatt en skrivekonkurranse der vi inviterte alle til å sende inn sine beste skrekknoveller. På fredag ble det kjent hvilke ti forfattere som er på den første shortlista. På lørdag presenterte Jonas A. Larsen forsida offentlig for første gang, på panelsamtalen om skrekk i regi av Bookdragons i Lillestrøm:
Idé, illustrasjon og design er av Jonas A. Larsen. Art direction er av Myriam H. Bjerkli og Jonas A. Larsen.
Flere forfatternavn kommer til å dukke opp på forsiden etterhvert! Vi tror dette blir en kjempeflott bok, med masse noveller av ulike forfattere som berører forskjellige hjørner av skrekksjangeren.
Veien mot endelig forside
Å finne rett forside til bøker er gjerne en lang prosess der man tester ut idéer, får innspill på hva som funker og ikke, og hvert steg går gjerne gjennom flere runder med de gode idéene. Her er noen av eksemplene før vi ble fornøyd med denne boka:
Dette var det vi brukte som en «dummy» i forbindelse med utlysning av konkurransen, med podkastens maskot Fannitullen i front. Men det var aldri tenkt som den faktiske forsiden.
En stund var allikevel tanken å bruke Fannitullen. Kanskje lage en scene som gikk over hele omslaget, som i denne konseptskisse?
Denne idéen måtte fargelegges og semi-fullføres før vi så at den kanskje ikke helt fungerte som omslag på en voksen novellesamling?
Neste idé var å bruke et heiskonsept. På dette tidspunktet var 13-konseptet med boka kommet inn som en tanke, og vi kunne kanskje spille på den beryktede trettende etasjen i mange bygninger. Og så kunne novellene og forfatterne stå i et heispanell med knapper på baksiden.
Første forsøk på å tegne idéen ut og med farger. Designkonseptet er lå plass, men selve illustrasjonen er litt for barnlig, kanskje?
Dette er samme idéen, men motivet ble malt digitalt i steden for forgjengeren som var en mer klassisk illustrasjon. I tillegg ble selve heisen gjort mindre, med mer rom rundt. Vi ble enige om at dette måtte bli forsida vår!
Vi fikk inn over femti flotte bidrag, og de ti som går videre i konkurransen – der en av dem er garantert plass i vår kommende grøssernovellesamling, samt vinner 10 000,- kroner i premie, er: ( i tilfeldig rekkefølge)
Sølvi Nilssen
Esben Kobberstad
Tore Aurstad
Hulda Holtbakken
Oda Myhre
Christoffer Lamøy
Marit Kvamme Schanche
Nina Raa
Jørund Fiskergård
Berit Eva Lamøy
Vi gratulerer alle ti!
Shortlist med de fem beste, vil bli offentliggjort om cirka ti dager. I mellomtiden, besøk gjerne vår samarbeidspartner, Skrekkpodden, på https://www.buzzsprout.com/1014859 Der kan du lytte til en rekke skremmende og spennende noveller
Følg med her på sidene i morgen, så presenterer vi forsiden og noen av de mer kjente forfatterne som deltar!
Johannes Kaasa er en del av redaksjonen, men skriver også romaner. Beistet har vært nominert til Maurits Hansen-prisen, blitt innkjøpt av kulturrådet og er nå dessuten utgitt i Danmark. Derfor var det på høy tid ta en egen prat med ham om dette, skrekk og skriving.
Av Jonas A. Larsen.
Siden du er en del av Skrekklitteratur skal vi kanskje ikke si velkommen, men i alle fall: Det er hyggelig å ta en prat! Kan du fortelle kort hvem du er for leserne som ikke kjenner deg?
Jeg kan komme med en anekdotisk beskrivelse. Da jeg var liten gutt likte jeg å tilbringe et par uker hos besteforeldrene mine hver sommer. Bestefar sa jeg var en grei gjest: «Vi setter ham ut i haven med en bok om morgenen, og tar ham inn om ettermiddagen.» Jeg har alltid elsket bøker, historier, fortellinger og gåter.
Johannes Kaasa. Foto: Privat.
Fantastisk, det er mye der som høres kjent ut, ja. Hva satte deg på ideen bak å skrive romanen Beistet?
Det var ganske tilfeldig. På Amazon kjøpte jeg boken Wolf-Hunting in France in the reign of Louis XV, om et beist som herjet i den øde franske provinsen Gévaudan fra 1764 til 1767. Rundt 150 mennsker ble drept, mest unge gjetere. Jeg ble interessert i emnet, og skrev bl. a. en artikkel på norske wikipedia om det. «Ekspertene» mener det var en ulv eller en hybrid, det tror ikke jeg. Jeg tror også at det var mennesker som sto bak. Derfor skrev jeg Beistetmed min forklaring på fenomenet.
Beistet er Johannes Kajsas første roman, og ble utgitt av Liv forlag i 2023. Den går under shangeren gotisk krim, og har allerede etablert seg i flere miljøer for unge og voksne lesere.
Boka foregår i 1700-tallets Frankrike, og fremstår svært troverdig. Tok det mye tid å gjøre research?
Jeg leste det jeg kom over om beistet i Gévaudan og reiste også ned til provinsen. Et skummelt område hvor minnet om beistet fortsatt er levende, i form av et museum og flere statuer av udyret. En kveld jeg gikk på en lokal bar, kom jeg i snakk med to bønder og vertshusholderen, de fortalte en helt annen historie enn det «ekspertene» hadde kommet med. Deres versjon var blitt overlevert fra generasjon til generasjon. Det ble en god del rødvin i løpet av kvelden, da jeg skulle betale sa kroverten: «Dette er på huset». Deres fortelling synes jeg er troverdig, og den danner utgangspunkt for Beistet.
Den er i sjangeren gotisk krim/gotisk skrekk. Hva definerer sjangeren for deg?
Det er ikke lett å definere en sjanger, men jeg får prøve. Det ligger noe mørkt over gotisk krim. Omgivelsene er skumle, øde heier, mørke skoger, forfalne slott, kirkegårder og likkjellere. Handlingen topper seg gjerne om natten, med overnaturlige elementer som spøkelser, vampyrer og varulver. Et fåtall av karakterene er sunne og friske personer, mange er gale på en eller annen måte. Noe jeg synes er spennende er at kvinnelige forfattere var pionerer i sjangeren, som Ann Radcliffe, Mary Shelley og Brontësøstrene.
Mary Shelley (1797-1851) er en av skrekklitteraturens pionerer. Noe hun også var for science fiction-sjangeren!
Beistet fått strålende anmeldelser, er blitt innkjøpt av Kulturrådet, nominert til pris og utgitt i Danmark. I tillegg er den kommet som lydbok fra Cappelen Damm. Inntrykket mitt er at sjangeren definitivt snakker til publikum, er du enig?
Absolutt. Jeg har sittet og signert Beistet hos ulike bokhandler, og det er tydelig at det er en sjanger som interesserer ungdom. En gother kom bort til meg og ville kjøpe boken, jeg spurte om hun ville høre om den først, svaret var «den er allerede kjent i miljøet». Men også eldre liker sjangeren, det har jeg fått konkrete tilbakemeldinger på.
Det må være stas å se boka utgitt i et annet land! Har du fått noen tilbakemeldinger fra danske lesere, eller forlaget?
Det danske forlaget, Mellemgaard forlag, spurte meg for en stund siden om ikke neste bok kommer snart, da er de fornøyd. Jeg har også fått noen gode tilbakemeldinger fra danske lesere. Danmark er et stort marked, jeg var på dansk Bogforum i 2024, der var det over 30.000 besøkende.
Den danske utgaven av Beistet: Bæstet, utgitt av Forlaget Mellemgaard i 2025. Danske ledsere er sultne på mer …
Har du hørt lydbokutgaven og hvordan var det, eventuelt?
Den ble lest inn av Haakon Strom for Cappelen Damm. Han er en svært dyktig innleser, da jeg hørte lydboken tenkte jeg: «Har jeg klart å skrive noe så bra?»
Den følelsen er magisk!Du har den siste tiden jobba med en oppfølger. Jeg skjønner at man ikke kan si for mye om den, men kan du avsløre noe?
Moren til protagonisten Tristan i Beistet forsvinner over natten da han er 10 år gammel. Dette til tross for at de er svært glade i hverandre. Etter noen år får han et brev der hun skriver at hun aldri kommer til å glemme ham og lengter etter ham, men hun forteller ikke hvor hun er. Et mysterium. I den nye boken er moren protagonisten, og vi får høre hvorfor hun forsvant og hva som skjedde med henne senere.
Da er det bare å glede seg til denne! Jeg liker at vi holder oss i det samme univers, men får en annen fortelling. Ellers har du skrevet novella Øya for podkasten, og skal i gang med noen flere. Hva syns du om det å skrive noveller?
Det er utfordrende å skrive en novelle, det er en sjanger som krever tett og stram fokus. Hvis vi sammenligner litteratur med idrett, er noveller 100 meter sprint og romaner maraton. På en maraton går det an å ha dårlige partier, det går ikke på sprint. For meg er det en ny øvelse, som jeg synes er spennende å prøve ut.
Det er en bra sammenligning. Og apropos noveller: Dette prosjektet starta jo med at vi så at det i Sverige gis ut egne novellesamlinger med svenske forfattere, bant annet. Mens her på berget virker den nesten uglesett. Hvorfor tror du det er slik?
Norsk bokbransje er konservativ og holder seg til «trygge» sjangere, typisk «middelaldrene kvinner på Oslo Vest som er misfornøyde med livet selv om de har alt», eller «forfyllede politietterforskere på sporet av en seriemorder». Den er tilbakeholdende med alternative kategorier som skrekk, sci-fi og fantasy. Det er veldig synd, vi ser jo at ungdom liker den type litteratur, men de må lese bøker som er skrevet på eller oversatt fra engelsk. Forlagene burde gi dem et tilsvarende tilbud fra norske forfattere. Nå dukker det heldigvis opp alternativ kanaler, som bokhandelen Bookdragons på Lillestrøm og herværende podkast/nettmagasin.
Absolutt. Det er vel heller ikke akkurat noen hemmelighet nå, at skrekk og fantastiske sjangre er viktig for deg. Kan du trekke frem noen favorittbøker avslutningsvis?
Jeg er ikke lettskremt, til det har jeg lest og sett for mye skrekk, men to bøker har skremt meg: Mørketid av Michelle Paver, en historie om hva man kan oppleve hvis man blir isolert om vinteren i ødemarken på Svalbard, og De dødes tjern av skrekkens far i Norge, André Bjerke. Ellers liker jeg ordentlig håndverk, som Hunden fra Baskerville av Arthur Conan Doyle, Dracula av Bram Stoker og grøsserne til Stephen King. Tom Egeland begynte sin litterære karriere med gotisk skrekk, slik som Skyggelandet, før han gikk over til Bjørn Beltø-serien. På norsk vil jeg også nevne Elin Brodin, med blant annet De dødes språk.
Johannes nevner Michelle Pavers Mørketid som en av bøkene som har skremt ham, på tross av at han ikke er lettskremt. En historie om følelsen av å være isolert på Svalbard om vinteren.
Neste forfatter ut i sesong 2, er en kjenning fra sesong 1, nemlig dyktige Myriam H. Bjerkli! Denne gangen kan du glede deg til novella Ravnetreet.
Myriam er født 1963 i Tromsø. I dag er hun bosatt i Larvik. Hun har tidligere jobbet bl.a. som journalist og selger. Hun debuterte som forfatter på Gyldendal forlag i 2007, i dag skriver hun krimbøker for Bonnier norsk forlag. I tillegg driver hun Forlagshuset i Vestfold as, der hun utgir andres forfatteres bøker.
Myriam skrev sesongstarten, Den døde hånden, til sesong 1 av podkasten. I tillegg er det hun og Forlagshuset i Vestfold som tok initiativet til å lage en novellesamling inspirert av podkasten, som du kan lese om her.
PS: Rekkefølgen på forfatterpresentasjonene her er ikke nødvendigvis lik planen for når episodene kommer ut. Bjerklis novelle er sesongavslutning denne gangen, så det kommer ett navn til før hennes er ute.
En samling med ulike forfatterstemmer og forskjellige typer grøss er alltid velkomment. Særlig når det er bra og kommer i en estetisk flott bok!
Av Jonas A. Larsen.
Figenschou Forlag har nettopp akkurat utgitt boka Dødsgrøss, som rommer 11 skumle noveller av 11 av Norges beste barnebokforfattere. I tillegg har hver historie en kledelig, stemningsfull og flott fargellustrasjon signert av Martin Norell.
Boka er mottatt som lese-eksemplar og vurderes uavhengig av forlag eller bokhandlere. Det skal nevnes at undertegnede kjenner flere av forfatterne som er med, så dette blir ikke en tradisjonell anmeldelse. Jeg leste og tenkte at jeg kom til å anbefale den dersom jeg likte boka i det store og hele, eventuelt lot være å skrive om den dersom jeg ikke gjorde det.
Og så er det mange, mange flere! Norell var ukjent for meg som illustratør, men jeg må si at han har gjort en knalljobb med denne utgivelsen. Boka er rett og slett vakker, både visuelt og som trykksak.
Illustrasjonene er åpenbart laget av samme kunstner, men de har hvert hvert sitt utrykk og unike identitet, akkurat som novellene, selv om fargepaletten — naturligvis, dette er skrekk — ofte går igjen. Jepp, pun intended.
Novellene er skrevet av Aleksander Kirkwood Brown, Monika Steinholm, Arne Lindmo, Hanne Gjerde, Frode Eie Larsen, Nina Borge, Kristian Mehlum Lie, Myriam H. Bjerkli, Birgitte Wærstad, Alexander Istad og Elin Viktoria Unstad
Forfatterne forteller engasjerende historier med ulike, klassiske sjangerelementer. Og det er flere originale vinklinger her! Selv om boka er i målgruppen 9-12 år funker fortellingene godt for voksne lesere. Det er kanskje ikke sikkert at en garvet, voksen skrekkleser ligger med lyset på etterpå, men ikke misforstå: Det er bra med skumle elementer i samlinga og masse stemning! Stemning er det viktigste i en skrekkfortelling ved siden av skrekken.
Å kjøpe boka støtter dessuten Redd Barna, da alle forfatterinntcktene går direkte til dem. I tillegg til det er det alltid velkomment med nye utgivelser i skrekksjangeren. Særlig de bra! En antologi i sjangeren er heller ikke hverdagskost her i Norge, med et bredt spekter av ulike stemmer og typer fortellinger.
Varm anbefaling herifra. Du kan kjøpe den direkte fra forlaget, eller hos de fleste bokhandlere.
Aleksander Kiwkwood Brown skriver for barn og ungdom på tvers av både sjangre og format: Bøker, tegneserier og film. Flere av tingene hans utforsker folketro og skrekk, og vi tok en prat med ham om dette.
Av Jonas A. Larsen.
Aleksander Kirkwood Brown. Foto: Kristian Krogstad.
Hei og velkommen til Skrekklitteratur! Kort selvangivelse: Hvem er du?
Jeg heter Aleksander Kirkwood Brown, er 41 år gammel, halvt norsk og halvt skotsk og bor på Eidsvoll Verk sammen med kone og sønn, hvor jeg jobber med å skrive bøker, tegneserier og manus for film og TV.
Du er aktuell med den skumle boka Tusenfrykt. Hvordan ble dette konseptet til?
Det var et av de ytterst sjeldne tilfellene der jeg kom på tittelen først. Det er jo i utgangspunktet et litt cheesy ordspill på Tusenfryd, men samtidig var noe med den tittelen som jeg likte veldig godt, som gjorde meg nysgjerrig. Det tok meg en god stund å finne frem til historien. Jeg har alltid vært glad i interaktive spøkelseshus, av den typen hvor man må finne veien gjennom en slags labyrint, mens de forsøker å skremme deg med lys- og lydeffekter, skuespillere i skumle kostymer o.l. Så ideen var hva om man gikk inn i et slikt spøkelseshus, men det tok aldri slutt, det bare fortsatte og fortsatte, og spøkelseshuset visste hva du var aller mest redd for og brukte det mot deg.
Edward Rubikons mysterier er illustrert av Andreas Iversen og utgis på Cappelen Damm.
Mange lesere kjenner deg nok fra bokserien Edward Rubikons mysterier, illustrert av Andreas Iversen. Jeg liker denne serien svært godt, og lurer på hva inspirasjonen bak denne var?
Takk! Det er en serie som betyr veldig mye for meg.Edward Rubikons mysterier handler om en trio med barn som løser overnaturlige mysterier i en liten småby, og er en blanding av grøss og humor. Inspirasjonen kommer fra ting som Ghostbusters, X-Files, Eerie Indiana, Tommy & Tiger’n og Tim Burton-filmer. I begynnelsen var det bare korte tegneseriehistorier som Andreas og jeg lagde for moro skyld, som kom på trykk i bladet Bobla. Så ble serien etter hvert plukket opp av Cappelen Damm.
Du har skrevet flere ting som er innom skrekk og grøss. Hva betyr skrekklitteratur for deg?
Jeg liker mange ulike sjangre, men skrekk har alltid vært min favorittsjanger, både når det gjelder bøker og film. Det handler selvfølgelig om at jeg fascineres av spøkelser, monstre og det overnaturlige. Samtidig er det også en ganske eksistensiell sjanger, som tar for seg de store spørsmålene om liv og død og vår plass i universet. Grøssere handler gjerne om vanlige mennesker i ekstreme situasjoner. Når man er på kanten av stupet, så blir jo alt av tanker, følelser og relasjoner forstørret og forsterket. Det setter hele tilværelsen under lupen, og det synes jeg kan være veldig spennende å lese om. En del ser nok på skrekk som en kynisk og misantropisk sjanger. Noe av det kan nok også være det (men det kan man si om mange sjangre), men den type skrekk som jeg liker opplever jeg på mange måter som oppløftende. Det handler om å konfrontere mørket i verden (og i seg selv) og å beseire det, og komme sterkere ut på andre siden.
Hvilken målgruppe er vanskeligst å skrive for, syns du?
Nå skriver jeg mest for barn og unge, så jeg kan vel egentlig ikke uttale meg om hvordan det er å skrive for voksne. Men jeg har prøvd meg på å skrive noen bildebøker, og det synes jegalltid har vært utrolig utfordrende, jeg får det ikke helt til. Det er en skikkelig kunst å skrive korte og enkle tekster, som samtidig er engasjerende og har egenart. Så av med hatten til alle som mestrer bildebok-formatet!
Myrmannen er en bok for små lesere fra Aschehoug, men det skorter allikevel ikke på skumle elementer! Forsideillustrasjon: Johnny Likvern.
Apropos mystiske og skumle historier, så har du også skrevet Myrmannen og Monsteret i Botanisk hage, en del av serien «Bokbussen» for små lesere. Tenker du det er viktig at barn kan få bøker som skremmer dem litt?
Jeg har i hvert fall inntrykk av at mange barn liker skumle historier. Å lese en skummel historie er jo litt som å kjøre berg- og dalbane – det er en trygg måte å bli litt skremt på, å få et kick. Av og til virker det som om det er en større andel av barn enn voksne som liker skrekk, og jeg tror det samme gjelder karuseller. Så kanskje toleransen for skrekk og karuseller synker med årene for en del.
Du skriver jo også filmmanus, og har blant annet skrevet filmene There’s Something in the Barn, de to Askeladden-filmene, som bygger på norsk folketro, overnaturlige vesner og eventyr. Kan du fortelle kort om hvordan disse ble til?
Jeg har alltid vært fascinert av eventyr og folklore. Å få lage en spillefilm om Askeladden med troll, nøkker og huldre var en barndomsdrøm. Jeg ønsket å lage noe som minnet litt om eventyr-filmer fra 80-tallet, på den tiden da familiefilmer kunne være både barnlige og voksne, morsomme og skumle på samme tid. Litt som folkeeventyrene selv. Jeg skrev manuset på spec sammen med en annen manusforfatter ved navn Espen Enger. Det var det første profesjonelle manuset jeg skrev. Heldigvis fikk vi napp hos Maipo Film, som også produserte oppfølgeren.
Når det gjelder There’sSomething in the Barn, startet den egentlig som en rendyrket grøsser. Det første utkastet av manuset jeg skrev var langt mørkere og voldsommere. Men tilbakemeldingene på prosjektet tydet på at folk så på det mer som en komedie, så derfor tokprosjektet en vending mer i retning av grøsserkomedie i stil med Gremlins, Critters o.l. Og det tror jeg i grunn var helt riktig for en film om fjøsnisser!
Nissene i There’s Something in the Barn er kanskje ikke de søte du er vanti til å se på julekortene. Men har du huska å sette ut grøt til dem?! Foto: SALNA.LUKAS@GMAIL.COM / 74 ENTERTAINMENT
… Something in the Barn be lagt merke til internasjonalt, i tillegg til her hjemme. Hvordan har det vært, og tenker du kanskje dette kan være et tegn på at det finnes markeder for sike fortellinger?
Det har vært veldig moro å se at filmen vår har reist over hele verden, og at norske fjøsnisser fenger i utlandet. Det er definitivt et marked for slike fortellinger der ute. Skrekkfilmer generelt er jo populære. Men også filmer basert på folketro, da alle land har sin egen folklore, og det er likhetstrekk som gjør at det er en gjenkjennelsesfaktor, samtidig som de unike, lokale trekkene gjør at det oppleves nytt og spennende.
Jeg er veldig glad for at du skriver disse tingene, men det brukes lite i skrekksjangeren og bøker for voksne her i Norge. I Sverige har man blant annet bøkene til Stefan Spjut, eksempelvis Stallo, som tar for seg troll. Hva tror du grunnen kan være?
Norsk folketro og folklore er jo veldig til stede i fantasybøker og -tegneserier rettet mot barn og unge (deriblant i min egen mørke urban tegneserie-trilogi Underbyen, illustrert av Luis Guaragna). Men hvorfor dette materialet benyttes så lite innenfor skrekksjangeren vet jeg ikke. Nå er vel skrekk en forholdsvis liten sjanger i Norge. Det produseres dessverre få norsk skrekkfilmer om dagen og skrekkbøker for voksne er jo nærmest en ikke-eksisterende sjanger, med noen få hederlige unntak som Tore Aurstad og Kjell-Vidar Åhman Teig. Jeg har også inntrykk av skrekk er en sjanger som en del fnyser litt av her til lands, det går liksom til nød an med krimlitteratur med svakt overnaturlige antydninger. Men grøss rettet mot unge finnes det en del av. Og kulturarven vår syder av mørke og skremmende elementer, så det er jo egentlig perfekt materiale for sjangeren. Jeg har skrevet om Draugen, Åsgårdsreia, Lussi Langnatt og julebukken i grøsserne mine så langt, men det er fortsatt uendelig masse spennende stoff å ta av!
Kunne du tenke deg å skrive en skrekkroman for voksne?
Jeg trives nok veldig godt med å skrive barnebøker, det er liksom et naturlig hjem for den type ideer jeg får og måten jeg skriver på. Om jeg skulle skrive en bok for voksne, måtte jeg tenke og skrive på en litt annen måte. Og som vi har vært inne på, er markedet for voksen-skrekk litt vanskelig her. Jeg jobber jo også en god del med film, og der jobber jeg blant annet med noen grøssere for et voksent publikum, så det kan nok være at jeg sparer slik ideer mer til filmarbeidet. Men det kunne vært en morsom utfordring, så jeg skal aldri si aldri.
Tusenfrykt byr på alt det en god skrekkfortelling skal inneholde. Utgitt på Forente forlag AS.
Hva bør en god skrekkfortelling inneholde?
Først og fremst bør den jo være litt skummel, og ha et spennende og uforutsigbart plot. Så må den inneholde interessante karakterer som føles ekte og som man blir glad i, og som man blir bekymret for når det fæle inntreffer. Jeg synes også at humor ofte er en undervurdert ingrediens i skrekk. Uansett hvor mørkt ting er, er det alltid plass for litt humor, om det så er bekmørk galgenhumor – det letter leseropplevelsen, og gjør også karakterene mer realistiske. Men for at jeg virkelig skal elske en skrekkfortelling, bør den også ha noen flere lag, den bør ha noe å si, by på noen interessante tanker og observasjoner rundt livet og tilværelsen. Slutten kan være lykkelig eller ulykkelig, men generelt foretrekker jeg en lykkelig slutt. Om jeg leser en bok om noen stakkars mennesker som blir terrorisert og plaget i 300 sider, og de kjemper seg gjennom den ene lidelsen etter den andre, og så dør bare alle til slutt, kan jeg av til sitteigjen litt med følelsen «Hva var vitsen? De kunne like gjerne bare dødd på side 2.» Men for all del, noen skrekkhistorier skal åpenbart ha en ulykkelig slutt.
Har du en favorittbok i sjangeren? Kan også være novelle/samling etc.
Jeg leste IT av Stephen King som 18-19-åring og den gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. I tillegg til å være ordentlig skremmende og forstyrrende, er boka utrolig rik på karakter og stemning. Den er jo en murstein, så man får god tid til å bli kjent med hovedpersonene, som man følger både som barn og voksne. Og jeg synes den sier noe genuint og rørende om vennskap og hvordan tidens gang endrer oss. Jeg var helt oppslukt av den, og elsket til og med det det helsprø klimakset som jeg vet at en del misliker. Selv om jeg ikke har lest boka på 20 år nå, så er historien og karakterene fortsatt med meg, og det er nok på mange måter fortsatt den største leseropplevelsen jeg har hatt.
